Diagnoser
Noe er alvorlig galt, men Ann-Iren er maktesløs mens moren blir en skygge av seg selv
For Ann-Iren var mamma den store tryggheten, men gradvis begynte moren å si og gjøre rare ting. Ikke brydde hun seg lenger om datteren heller.
Året er 1999: 13 år gamle Ann-Iren Garmo fra Oslo er på helgetur til England sammen med foreldrene. Plutselig sier moren at hun hater datteren. Ann-Iren blir lei seg, men moren enser det ikke.
Moren har aldri sagt noe sånt tidligere og vet egentlig ikke hva godt hun kan gjøre for datteren. For Ann-Iren er moren betingelsesløs kjærlighet.
Årene går, og gjennom ungdomsskolen synes Ann-Iren det er vanskelig å få kontakt med moren.
En gang Ann-Iren er på tur til Hellas sammen med noen venninner på videregående og ringer hjem, reagerer hun på hvor stille moren er i den andre enden.
Hun, som pleier å være så opptatt av datteren, hva hun gjør og hvordan hun har det, stiller nesten ikke et eneste spørsmål.
Gjør merkelige ting
Tradisjoner har vært viktig for moren til Ann-Iren. Hun har feiret alt som kan markeres. I tillegg er hun glad i å gå på tur, plukke bær og strikke.
Etter hvert slutter hun å gjøre alle de tingene hun liker, og blir sykemeldt fra jobben som hjelpepleier på et sykehjem fordi hun har vært voldelig mot pasientene.
Til slutt går hun bare hjemme uten å gjøre noen ting.
Etter hvert begynner moren å gjøre merkelige ting som Ann-Iren reagerer på.
Hvis moren er ute og handler, legger hun matvarene på de rareste steder når hun kommer hjem.
En gang Ann-Iren sitter på rommet sitt, som er vegg-i-vegg med kjøkkenet, kjenner hun at det lukter brent og løper inn på kjøkkenet hvor moren har stappet brødskiver med smør og pålegg ned i brødristeren. Ann-Iren spør om hvorfor hun har gjort det, men får ikke noe klart svar.
Hjemme blir ikke det som skjer, snakket om, og det fører til at Ann-Iren blir utagerende på skolen og at medelevene er redd henne.
Det er først da hun kommer til helsesøsteren på grunn av oppførselen sin, at hun får satt ord på det hun bærer på. Helsesøsteren antyder at moren hennes kan ha demens. Sammen drar Ann-Iren og helsesøsteren til morens fastlege for å snakke om problemene.
Fastlegen henviser moren til en utredning. Moren utfører flere tester og scorer dårlig.
På spørsmål om hvilken måned det er, svarer hun juni, selv om det er snø ute.
Hun blir henvist videre til Hukommelsesklinikken på Ullevål, og det neste året er moren inn og ut av sykehuset for tester og undersøkelser.
Moren har snudd døgnet og vandrer hvileløst oppe. Faren til Ann-Iren jobber nattevakter på et lager, derfor ligger Ann-Iren ofte våken om nettene for å passe på at moren ikke stikker av. Samtidig skal hun selv på skolen dagen etter.
Det er vanskelig for Ann-Iren å ta med seg venner hjem. Hun skammer seg over moren og vet ikke i hvilken tilstand moren er i når hun kom hjem, eller om hun i det hele tatt har stelt seg den dagen.
1) Hukommelsestap som påvirker arbeidsevnen. Hyppig glemsomhet eller forvirring.
2) Problemer med å utføre vanlige oppgaver, for eksempel glemme å servere maten man har laget, eller til og med glemme at man har laget maten.
3) Språkproblemer. De rammede kan glemme helt enkle ord, eller bruke ord som er meningsløse i sammenhengen.
4) Desorientering når det gjelder tid og sted; man går seg bort i sitt eget nabolag uten å vite hvordan man kom seg dit, eller hvordan man skal finne veien hjem.
5) Svekket dømmekraft. De rammede kan gå i butikken i morgenkåpe eller ut i snøen med tøfler på.
6) Problemer med å tenke abstrakt, for eksempel å forstå tall og foreta enkle regnestykker.
7) Feilplassering av gjenstander. De rammede kan legge gjenstander på fullstendig feil sted, som strykejern i kjøleskapet og armbåndsur i sukkerkoppen.
8) Humørforandringer. Tendens til raskere humørsvingninger, uten åpenbar årsak.
9) Adferdsendringer, enten plutselig eller over lengre tid. En som tidligere var ubekymret og sorgløs, kan bli sint, mistenksom eller engstelig.
10) Tap av initiativ og engasjement, både for aktiviteter og mennesker. De rammede forblir uinteresserte og uengasjerte i mange eller alle sine tidligere aktiviteter.
Les også: Tidlige symptomer på demens
Skjønner ingenting
I juli 2005, 59 år gammel, får moren diagnosen Alzheimer. Da Ann-Iren, som er 18 år på det tidspunktet, får høre om hva moren er rammet av, skjønner hun ingenting. Er ikke demens bare noe eldre personer får?
Ann-Iren forstår at moren kommer til å få problemer med hukommelsen. Det hun ikke er forberedt på, er at hun kommer til å forandre personligheten og bli en annen.
Ann-Iren forstår heller ikke at demens er en dødelig hjernesykdom, og at moren, de siste årene av sitt liv, bare kommer til å eksistere som en skygge av den hun en gang var.
Ann-Iren skaffer seg informasjon om sykdommen ved å kontakte ulike eksperter for å finne ut av hvordan sykdommen kommer til å utvikle seg. Ann-Iren er ikke opptatt av hvordan hun selv har det, men hvordan hun kan hjelpe moren best mulig.
De gode samtalene som Ann-Iren pleide å ha sammen med moren, er det slutt på. Mamma er blitt så stille.
Det er ikke det at hun ikke kan prate, men hun sier så lite og reagerer knapt på det som ble sagt.
Under vitnemålsutdelingen på videregående kan ingen av foreldrene være til stede. Moren er for syk, og faren må være hjemme for å passe på henne.
Les også (+) Vi ville hjelpe datteren vår – men så snudde alt
Det går ikke lenger
September 2006: Da Ann-Iren kommer hjem igjen fra opptak til befalstjenesten i forsvaret, skjønner hun at dette ikke går lenger og kontakter i kommunen. Hun forteller om morens diagnose, at de bor i en blokk i fjerde etasje og at hun er redd for hva moren kan finne på. Bare noen dager senere får moren fast sykehjemsplass.
Moren blir innlagt på et sykehjem rett i nærheten. Hun blir plassert på en forsterket enhet hvor alle dører er låst, alt er sterilt og det er ikke noe pynt noe sted.
Ann-Iren vil helst være hos moren sin hele tiden. Hver gang hun besøker moren, gråter hun både før, under og etter besøket. Moren er urolig, så besøkene består ofte av at Ann-Iren går frem og tilbake i korridoren med moren uten at noe ble sagt. Eller Ann-Iren sitter og ser på moren som går frem og tilbake. Det er vanskelig å snakke med henne.
Det er en stor påkjenning for Ann-Iren å se hvor forandret mamma blir, og hun blir veldig sliten av å komme på besøk. Det er utmattende å være pårørende til noen med en demenssykdom fordi man er i beredskap hele tiden.
Etter at moren kom på sykehjem, tenker Ann-Iren mye på hvor hun kommer til å være den dagen hun får en telefon om at slutten nærmer seg. Det gjør sitt til at Ann-Iren bestemmer seg for å holde seg mest mulig i Oslo så lenge moren lever.
Les også: Hildegunn (59) fridde da Jannicke (54) fikk diagnosen
Demens
Det er flere ulike sykdommer og skader i hjernen som kan føre til demens. Alzheimers sykdom er den vanligste typen. Har du spørsmål eller bekymring knyttet til demens? Ta kontakt med Demenslinjen, 23 12 00 40, og snakk med erfarne sykepleiere.
På dødsleiet
November 2011: Natt til tirsdag 29. november får ikke Ann-Iren sove. Hun ligger og ser på en film da telefonen ringer rundt 03.30. Det er fra sykehjemmet.
Moren er blitt dårligere, og de anbefaler at hun kommer. Ann-Iren hiver seg rundt, kaster seg inn i en taxi og kommer så fort hun kan til sykehjemmet.
I løpet av årene moren bor på sykehjem, får Ann-Iren forberedt seg på at moren kan dø, og ser for seg scenarioet flere ganger. Hun begynner å tenke på begravelsen, og ser for seg at den kan holdes i Lom hvor moren kommer fra.
Selv om Ann-Iren er mentalt innstilt på at hun skal miste moren sin, får hun sjokk når hun ser moren på dødsleiet.
Den sterke, kvikke, vakre og livsbejaende moren hennes er totalt forandret. Hun er grå i huden, har gått betydelig ned i vekt og har innsunkne kinnben.
Det er bare knapt en uke siden sist Ann-Iren hadde vært hos henne. Hun hadde ikke forventet at moren kom til å forfalle så mye i løpet av den uken.
Ann-Iren går ut på gangen for å summe seg før hun går inn til moren igjen. Hun setter seg ned ved sengen hennes, synger litt for henne, forteller moren at hun ikke er alene og at hun kan slippe taket. Klokken 06 går moren hennes ut av tiden, 65 år gammel. Det er rart å høre noen ta sitt siste pust, og å være der når det skjer.
Ann-Iren fikk aldri snakket med moren sin om hva hun hadde ønsket, men det blir begravelse i Lom slik hun hadde tenkt at moren hadde likt.
Da morens kiste blir senket ned i jorden, knekker Ann-Iren sammen. Hun klarer ikke å slutte å gråte. Selv om hun i praksis ikke har hatt noen mor siden videregående, og nesten ikke husker hvordan hun snakket, så er det et enormt tap og en stor sorg å miste henne.
Les også: (+) – Jeg trodde det var overgangsalderen. I stedet fikk jeg mitt livs sjokk
Altoppslukende
I tiden etter morens bortgang føler ikke Ann-Iren glede over noen ting, og hun får dårlig samvittighet hvis hun har en god dag. Sorgen er altoppslukende, og hun er tappet for krefter.
Høsten 2012 kommer Ann-Iren inn på Politihøgskolen i Oslo. Det har vært drømmen hennes siden ungdomsskolen, men hun er fortsatt tynget av det som har skjedd.
Måneder før moren hennes døde, hadde Ann-Iren fått beskjed om at faren hennes har fått hukommelsesproblemer og er til utredning for det. På det tidspunktet er det så mye med moren at hun ikke klarer å ta det innover seg.
I mai 2012 får faren også fått påvist Alzheimer og kommer på sykehjem.
I 2015 er Ann-Iren ferdig med Politihøgskolen. På vitnemålsutdelingen opplever hun det samme som på videregående.
Mens andre har foreldre som kommer fra hele landet, så har hun ingen. Da har moren vært død i fire år, og faren var for syk til å være til stede. Det er sårt.
Les også: Symptomene du aldri må ignorere
Sår som aldri vil leges
I dag er det faren som Ann-Iren besøker på sykehjemmet.
– Han virker glad for å se meg når jeg kommer på besøk, men jeg vet ikke om han vet at jeg er datteren hans, sier hun.
Mange sier at «tiden leger alle sår», men for Ann-Iren har det ikke vært sånn.
– At mamma døde, er ikke et sår som noensinne vil leges for meg, men en erfaring og en sorg jeg må bære med meg resten av livet, sier hun.
– Mamma var den viktigste personen i mitt liv, og jeg savner å ha henne å ringe til.
For Ann-Iren er det også viktig å formidle at livet kan bli godt igjen.
– Man kan gå gjennom det mørkeste mørket, og livet kan faktisk bli skikkelig fint igjen. Hvor man føler at man får lov til å være glad og sette pris på det livet man har klart å skape for seg selv. Men man må jobbe aktivt med det og ønske det selv.
Det har vært viktig for Ann-Iren å gjøre erfaringen om til noe positivt som hun kan bruke videre i livet.
– Jeg har lært mye om meg selv og om hvordan det er å være meg uten foreldre.
