Marte Spurklands store sorg:
– Sykdommen pulveriserte den sterke pappaen min
Da faren til TV 2-programleder Marte Spurkland ble alvorlig syk, var datteren desperat etter å finne en løsning som kunne gjøre ham frisk. Nå jobber hun med å lære seg å leve med tapet.
Pappa var min klippe og den som alltid sa at ting kom til å gå bra. Han var en så god kraft i livet mitt. Nå må jeg være den kraften selv, sier TV2-programlederen Marte Spurkland fra Oslo.
Det har gått litt over to år siden faren hennes, runeforskeren Terje Spurkland (70), gikk ut av tiden.
Da Marte vokste opp, var det mye snakk om runer hjemme. Faren prøvde å få Marte interessert i skrifttegnene til våre forfedre, men han fikk ikke mye respons.
Faren begynte på et bokprosjekt om runer. Hun skjønte ikke hvorfor han syntes det var så spennende, men da faren ble kreftsyk i 2017, skjedde det noe.
Mistanken
I oktober 2017 skulle Marte gjøre et intervjue fra scenen i forbindelse med at kusinen skulle lansere en bok. I salen satt faren.
Moren til Marte hadde de siste månedene ment at noe var galt med faren, men Marte så ikke at noe virket annerledes. Pappa, som nærmet seg 70, var en sprek mann for alderen og fysisk aktiv.
Da Marte fra scenen denne oktoberdagen så bort på ham, la hun for første gang merke til at noe var annerledes med ansiktet hans, uten at hun kunne sette fingeren på hva det var.
I desember samme år fikk faren diagnosen. Det viste seg at han hadde en ondartet hjernesvulst. Det var vanskelig for Marte, som har jobbet som helsejournalist i mange år, å ta det innover seg.
Les også: Noe er alvorlig galt, men Ann-Iren er maktesløs mens moren blir en skygge av seg selv
Holdt masken utad
Faren måtte gjennom en operasjon. Familien fikk samtidig vite at det ikke fantes en kur som kunne gjøre ham frisk, og at tilbudet som fantes bare var livsforlengende.
– Vi fikk ikke mye håp.
Marte beskriver en pappa som var leken, varm, raus og uhøytidelig. Hennes tidligste barndomsminne var da han kledde seg ut som troll og satte på «trollmusikk» i stua.
Marte og bestevenninnen rømte for livet i stua, hoppet fra stol til sofa til under bordet, mens faren var det store trollet som kom for å ta dem. Om og om igjen.
Da faren ble alvorlig syk, beholdt Marte masken utad, selv om hun følte at hun var i ferd med å gå i oppløsning innvendig.
– Jeg holdt på å bli gal av situasjonen, og var desperat etter å finne en løsning som kunne gjøre ham frisk.
Hjernekreft
- Faren til Marte ble rammet av glioblastom, grad 4. Globalistorm er den vanligste og mest aggressive formen for hjernekreft, og grad 4 er den verste graden man kan ha.
- Det er det samme kreftformen som rammet sønnen til Joe Biden, John McCain og mannen til Rev Ocean-sjef Nina Jensen.
- De vanligste symptomene ved høygradige gliomer er fokale nevrologiske utfall, epileptiske anfall og trykksymptomer.
- Pasientene må undersøkes med magnettomografi (MR) og diagnosen bekreftes ved biopsi. Det finnes per i dag ingen kurativ behandling av høygradig gliom.
- Standard behandling er kirurgisk reseksjon hvis mulig, etterfulgt av strålebehandling alene eller i kombinasjon med kjemoterapi (temozolomid).
- Prognosen er dårlig, med en femårsoverlevelse på 6,1 %.
Kilde: Tidsskriftet.no
De neste dagene, mens faren ble liggende på nevrointensiven, begynte Marte å tenke på bokprosjektet til faren, som han nesten var ferdig med. Hun hadde fått lese manuset, men hvor hadde hun gjort av det? Marte hadde aldri interessert seg for farens sære interesse, men der og da gikk et par ting opp for henne.
– Runer var viktig for ham, men jeg hadde ikke lyttet, og hvis jeg ikke gjorde det nå, så ville det ikke komme flere runehistorier.
Marte foreslo for faren at hun skulle hjelpe ham med å fullføre bokprosjektet. Han var først skeptisk, men gikk etter hvert med på det.
– Bokprosjektet ble en redningsflåte hvor vi kunne snakke om andre ting enn sykdom, sier hun.
Felles prosjekt
Faren ble så dårlig at han ble innlagt på palliativ avdeling på Radiumhospitalet. Men gjennom hele 2018 jobbet far og datter med det som skulle bli deres felles bokprosjekt. I slutten av november sa faren at han ikke orket mer og at Marte måtte gjøre resten selv.
– Da klarte han ikke å lese selv lenger, men jeg leste for ham, forklarer hun.
Noe av det tøffeste ved sykdommen var å se hvordan den sterke faren hennes ble pulverisert.
– Det å ha vært vitne til hvordan en sterk kropp kan brytes ned til ingenting på så kort tid, det vil det ta lang tid å komme over, sier Marte.
Faren fikk dø hjemme, 1. juledag 2018.
Marte kjente både lettelse og stor sorg.
– Det var en lettelse at det var over, men jeg sørget over at jeg aldri fikk se ham igjen, forteller hun.
Da manuset var levert i fjor sommer, og Marte skulle begynne sommerferien, gikk det ordentlig opp for henne at faren var død.
– Noen dager er det fortsatt sånn at jeg nesten ikke kan tro at det er sant. Det går opp og ned, innrømmer hun.
Ser Marte en stilig eldre herre ute på gaten, tar hun seg i å tro det er faren. Ser hun bestefedre i lek med barnebarna sine, skulle Marte ønske at det var faren hennes hun så i lek med hennes to døtre.
– Han var en så fin morfar. Da hentet han lekenheten frem igjen. Han spilte spill, lekte gjemsel, skremmelek, leste bøker og tok dem med på fisketur. Han hadde alltid tid til dem, lyttet alltid til dem og syntes de var de mest begavede barna i verden, minnes Marte.
Da hverdagen kom tilbake, kastet Marte seg over manuset for å få det ferdig. Hun satt på biblioteket med notatene sine, både kvelder og helger, hadde indre samtaler med faren og følte at han satt der sammen med henne.
Les også: Christine (31) tilbrakte 14 år på psykiatriske institusjoner – på grunn av misforståelser
I fjor høst kom boken Farens runer. Prosjektet de begynte på sammen etter at faren ble syk, men som Marte måtte fullføre etter at han døde.
– Jeg håper den kan få andre til å skjønne hvor spennende runer kan være, og vise hvordan det er å være pårørende når du opplever å miste det umistelige.
Marte tenker på faren hver dag.
– Jeg var heldig som hadde en sånn far. Det han var, var så bra, så jeg prøver å være mer som haM, sier hun.
– Da døden truet oss, fant vi et prosjekt som på et vis ble større en døden, nemlig boka. På et nivå er boka blitt vårt spark til kreften og døden, også. Boka lever videre, og da gjør på et vis han det også, sier Marte.
