reportasje
Liss er 12 år da gymlæreren legger merke til noe rart. Liss skjønner det ikke da, men dette øyeblikket skal prege resten av livet hennes
Det startet i tenårene. Først mange år senere får Liss for første gang høre hvilken smerte hun har påført døtrene og ektemannen. Det er utrolig vondt og skamfullt.
En dag i 1971 merker gymlæreren at tolvåringen Liss Ofstad hinker når hun springer. Han trekker henne til side og spør hva som er galt. Liss blir overrasket.
Hun har ikke kjent at noe galt. Hun blir sendt til skolelegen, som sier: «Ja, ja, det er mange måter å komme seg unna gymtimene på».
De første smertene
Liss bor i Trondheim med mamma, pappa og to brødre. Hun er en glad jente med mange venner og et godt liv. Hun forstår ikke beskjeden fra skolelegen, hun ønsker å være med i gymtimene og har ikke prøvd å komme unna.
Men så kommer smertene og hevelsene snikende. Flere steder på kroppen. Liss er 13 år da hun får diagnosen leddgikt.
Hun legges inn på sykehus og ligger mye i strekk. Helt stille i sengen. Hun får svake smertestillende tabletter og synes det hjelper litt.
Etter hvert kommer hun seg ut av sengen. Hun tar konfirmasjonsforberedelsene i Oslo. Det er godt å komme vekk fra sykehuset og treffe friske ungdommer. Liss står til konfirmasjon i Trondheim og føler seg normal.
Les også: Inger (82) blir sakte borte foran øynene deres. Datteren Katinka (54) roper varsku
Livredd for angsten
Leddgikten er svært plagsom, og Liss får høyt skolefravær. Så høyt at det går ut over karakterene.
Hun er fritatt for gym, men er med i de andre timene så langt det lar seg gjøre. Hun er også sosial etter skoletid.
Men usikkerheten bygger seg opp, og en dag da Liss er 18 år, sitter hun i en ring sammen med gode venner. Noen spør hva klokken er, og Liss kjenner at kroppen stivner.
Hun får problemer med å puste og forstår ikke hva som skjer. Dette er noe annet enn leddsmertene.
Liss aner ikke hvordan hun skal takle situasjonen, hun klarer ikke å tenke klart.
Hennes aller første panikkangstanfall er så grusomt og uforståelig at Liss blir livredd for at det skal skje igjen.
Hun utvikler en angst for angsten.
Angst og leddgikt blir snart kjente følgesvenner i Liss sitt liv. Hun tar opp grunnskolen på Attføringsinstituttet i Trondheim og fullfører husmorskole, handelsskole og resepsjonsskole.
Hun går jevnlig til psykiater.
Tidlig i forløpet skriver han ut 100 tabletter av det angstdempende legemidlet Sobril, for å hjelpe henne til å slappe mer av.
Hun tør nesten ikke å bruke pillene, som har mange bivirkninger, inkludert at de er avhengighetsskapende.
Liss tar bare noen svært få, men er betrygget av å ha dem i beredskap.
Alt går bra til det plutselig rakner
Snart møter Liss han som blir hennes første mann, og de får en datter. Liss er 22 år og merker mindre til leddgikten. Hun håper den er i ferd med å brenne ut.
Livet som småbarnsmor er fint, og i 1989 får paret datter nummer to.
Liss fortsetter behandlingen og tar antidepressiver, som hjelper. Hun jobber i halv stilling og mestrer livet – også da ekteskapet ryker. Barna er da fem og tolv år, men for Liss er det ikke noe pes å være alenemor. Hun liker å ha kontroll.
I 1998 treffer hun Roar, som hun får det svært godt sammen med. De har to barn hver, bygger hus og gifte seg. Liss jobber på et salgskontor for blomsterbutikker og stortrives med kjekke kolleger og interessante arbeidsoppgaver. Alt er bra.
Så sier det pang.
Les også: (+) Allerede som tenåring bestemte Gunhild Stordalen seg for ikke å få egne barn
Avhengigheten tar tak
I 2006 går firmaet Liss jobber for, konkurs, og hun mister jobben. Ikke lenge etterpå dør moren, som har vært en konstant støtte for Liss.
Omtrent samtidig velger Liss og Roar å flytte fra eneboligen til en leilighet, som medfører at de må gi fra seg hunden. Liss savner hunden og mistrives i leiligheten.
Angst og smerter øker som resultat av de mange negative hendelsene.
For å hjelpe henne foreslår fastlegen at hun skal prøve en ny type antidepressiva.
Liss går med på det og aner ikke at dette skal bidra til at hun går på en skikkelig smell. De nye medisinene medfører at hun får så sterk angst at alt blir kaos i hodet. Roar gjør hva han kan for å hjelpe sin kone, men han når ikke inn.
Liss tilbringer påsken 2007 bak nedtrukne gardiner hjemme. Hun tør ikke å gå ut av døren, Roar må gjøre alt. Barna er fortvilet, men heller ikke de når inn til moren.
Etter påske får Liss tilbake den gamle medisinen, og angsten slipper taket litt. Men hun er mye syk. Leddgikten blir verre, som fører til flere sykehusopphold og operasjoner. Det er en påkjenning å skifte både hofter og knær.
Likevel er angsten verst.
Sakte, men sikkert øker hun dosene med Sobril, til hun blir så avhengig at hun ikke kan få nok. Da tyr hun til alkohol.
Nekter å ta imot hjelp
Det skal gå hele ti år før misbruket til Liss tas tak i, og det er Roar som blir bekymret.
Han ymter frempå til Liss at hun kanskje svelger litt mange tabletter?
Det vil hun ikke høre snakk om. Hun tar da ikke så mange? Men nå er den eneste hun klarer å lure, seg selv.
Hun har tidligere gitt seg selv ett løfte, og det klarer hun å holde selv om angsten nesten ikke er til å leve med: Hun skal aldri kjøpe dop på gaten!
Sommeren 2018 blir så tøff at Liss ber Roar flytte ut. Han leier en leilighet i nærheten. Han har hjulpet Liss gjennom så mye, så han skjønner ikke hvorfor hun kaster ham ut nå. Men Liss har nok med seg.
Hun drikker bare om kvelden, når hun er sikker på at ingen kommer på besøk. Men døtrene forstår utmerket godt hvorfor moren ikke tar telefonen når de ringer. Liss vet at begge hører det med en gang på stemmen så fort hun har tatt en slurk.
Også fastlegen er fortvilet. Han kjenner Liss og familien godt og gjør alt han kan for å hjelpe henne. Liss får kroppslige smerter og spenninger av angsten, i tillegg til leddgikt. Hun innser at hun drikker for mye.
En dag vil ikke legen skrive ut mer Sobril, han henviser henne til Distriktspsykiatrisk Senter, og hun legges inn i tre måneder. Hun får Sobril, men rører ikke alkohol i løpet av disse månedene.
Det er en hjelp, men så fort Liss kommer hjem, er det på’n igjen med piller.
Tre ukers mareritt
Selv om hun har sluttet å drikke, blir hun sliten av en tilværelse av piller og inaktivitet. Det går fort nedover igjen, både fysisk og psykisk.
Liss søker og får plass på Blå Kors sitt program for rusbehandling i 2019. Første steg er avrusning, som er som et tre ukers grusomt mareritt.
På Blå Kors møter Liss åtte damer med tung bagasje. Hun møter tårer, latter, ærlighet, sorg, skam, savn og smerte. Hun møter fantastiske behandlere som gjør alt for at pasientene skal finne tilbake til et liv uten rus.
Det er skummelt, samtidig som Liss opplever et samhold hun aldri har følt maken til.
Behandlingen består av et obligatorisk ukeprogram, med både individuelle samtaler, gruppeterapi, undervisning, trening og turer.
Samspillet med de andre er også en viktig del av behandlingen. Liss får høre mange vonde historier, og hun deler trygt sin egen. Ingen dømmer henne, og Liss ser at hun ikke er alene om å føle seg lite verdt.
Pårørende blir også involvert, og Liss får for første gang høre hvilken smerte hun har påført døtrene og ektemannen. Det er utrolig vondt og skamfullt, nesten ikke til å bære.
Les også: Kjerstin (21) skulle ta én siste salto på trampolinen. Så skjedde det utenkelige
Rusen kastet ham ut
Men alt arbeidet bærer frukter. Liss kjenner at angsten gradvis blir mindre, og det uten at hun har tatt en eneste pille.
Ektemannen kommer stadig på besøk, og Liss skjønner at det var rusen som kastet ham ut.
Etter tre måneder reiser hun hjem, og snart flytter også Roar hjem. Fremtiden ser lysere ut igjen. Liss fortsetter å gå til psykolog, blir uføretrygdet, og Roar blir pensjonist. Nå skal de reise og kose seg.
Så enkelt skal det ikke bli, og ikke bare på grunn av koronapandemien.
Nedskjæringer for Blå Kors har ført til et redusert antall pasienter og at Liss har mistet sin faste psykolog. Hun er forespeilet ett års ventetid før hun kan få en ny.
– Jeg har hatt tre rehabiliteringsopphold på Blå Kors, hvert opphold på seks uker. Det skyldes at jeg har slitt med å fortsette i den gode tralten hjemme, innrømmer Liss.
– Angsten kom tilbake, jeg har hatt to brudd i ryggen og følte at livet buttet på alle kanter.
Tilbudet fra Blå Kors gjorde at hun ikke ga opp i de vanskelige stundene. I dag håper hun å slipper flere runder, men tør ikke være sikker.
– Som tidligere rusavhengig må jeg ta en dag om gangen. Jeg har fått med meg verktøy som gjør at jeg står langt sterkere nå, selv når angsten dundrer på døren, sier Liss.
Fysisk sliter hun med leddgikten og kols. Hun går korte turer på egne ben, og Roar sørger for rullestol når de reiser. Noen av de koselige drømmene blir oppfylt.
Liss tar medisin mot leddgikten og svært sjelden noe beroligende. Lykkepillen i dag er hunden Qaspian, som hun går på tur med så ofte hun orker.
– Jeg er født med godt humør. Det kommer man langt med!
Roar og døtrene til Liss har godkjent reportasjen.
