Marita reddet søsterens liv

Marita er Lines helt. Line har langt lyst hår, akkurat som storesøsteren. Og det er Marita som lærer Line å fiske krabber.

Da Line blir kreftsyk, er det bare storesøsteren som kan redde henne.

- Jeg er storesøsteren min evig takknemlig for benmargen hun donerte til meg da jeg var kreftsyk. Hun har virkelig et hjerte av gull, forteller Marita til Norsk Ukeblad.

Det startet på klassetur

Vinteren 2003:
Line Tobiassen fra Andabeløy utenfor Flekkefjord går i første klasse på Andabeløy skole. Line har langt lyst hår, akkurat som storesøster Marita. Sammen med lillebror Andreas liker de somrene på Andabeløy best, med båtkjøring blant holmene på dagtid og lystring etter krabber om natten.

Barna elsker å tilbringe tid på badestranden som ligger i nærheten av der de bor, og de må nærmest tvinges hjem når det nærmer seg middag. Men nå er det vinter og snø, og Line skal på klassetur.

Vanligvis er den vesle jentungen høyt og lavt som seksåringer flest, men slik er det ikke under skolens ake- og skiutflukt til Knaben i Kvinesdal. Line har ikke krefter i det hele tatt til å slå følge med de andre barna. Hun sovner til slutt i en pulk, sliten og medtatt. Ansiktet hennes er like hvitt som snøen.

Lines lærer slår alarm og ringer mamma Elisabeth. Mamma tar datteren med til lege, og det går ikke mer enn et snaut døgn før hun får telefon ifra Rikshospitalet. Line og foreldrene må komme til Oslo sporenstreks. Det kan være alt fra en infeksjon til noe langt mer alvorlig.

Legene vurderer hele spekteret av sykdommer, mens Line får den ene blodoverføringen og antibiotikakuren etter den andre. Familien Tobiassen lever i uvisshet i over to måneder, før de får den verst tenkelige beskjeden av legene; Line har blodkreft – akutt lymfatisk leukemi – hvor en bestemt type hvite blodceller formerer seg ukontrollert i benmargen, tar opp plassen og hemmer veksten av andre blodceller slik at immunforsvaret svekkes.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Les også: Henriette fikk påvist ALS som 37-åring

Lever i uvisshet

Det gjør vondt å vite, men det har vært enda verre ikke å vite, synes foreldrene. Nå kan Line i det minste komme i gang med behandlingen, og de får beskjed om at leukemi hos barn er en kreftsykdom med gode utsikter.

Det er 17. mai, og Line er på Rikshospitalet. Dagen før har hun fått sin første cellegiftkur. Nå står hun med mamma Elisabeth, pappa Erik, storesøster Marita og lillebror Andreas og kikker på et barnetog som marsjerer forbi. Ute er det surt og kaldt og slettes ikke like stemningsfullt som i Flekkefjord på nasjonaldagen.

«Jeg skal aldri mer feire 17. mai i Oslo», sier Line og hutrer.

Cellegiften derimot, levner ikke Line en tanke. Og det til tross for at legene nettopp har gitt henne en hestekur. Hun responderer bemerkelsesverdig godt på behandlingen hun får de neste to årene, og det oppstår ingen infeksjoner.

Line er så å si aldri syk, hun går på skole og deltar i lek og fritidsaktiviteter med fargerike hatter på hodet som folk på Andabeløy har heklet til henne. Parykkene klør så fælt og er dessuten altfor varme, mener Line. Da er det bedre med en hatt.

Alle rundt henne tillater seg å kjenne ørlite på optimismen, og familien Tobiassen er i ferd med å komme i normal gjenge igjen. Inntil en dag hvor Line reiser seg opp av sofaen hjemme i stuen, faller over ende og slår hodet i veggen.

Tilbake på sykehuset finner legene kreftceller i spinalvæsken i sentralnervesystemet hennes og forbereder familien på to nye år med behandling, nå også med stråling.

Les også: Kjetil ble impotent etter prostatakreft

Klager aldri

«Hvordan har du det i dag?» bruker sykepleierne å spørre henne om morgenen.

«Fint», svarer alltid Line, selv om det ikke er så fint. Blant annet sliter hun med dobbeltsyn, forferdelig hodepine og dårlig matlyst. Men klage – det gjør hun aldri. Ikke engang når infeksjonene herjer i kroppen hennes og hun må ha hjelp til å snu seg rundt i sengen.

Flere ganger svever hun mellom liv og død på Sørlandet sykehus. Det hender at pappa Erik må hive seg i småbåten med påhengsmotor inn til fastland fordi fergen går for sakte.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Storesøster Marita vet ikke hva godt hun kan gjøre for lillesøsteren sin. Hun baker muffins for å få Line til å spise litt og leser høyt for henne om Nasse Nøff og Tussi og de andre dyrene i Hundremeterskogen. Etterpå perler de med nabbiperler til fingrene blir såre.

Det er i det hele tatt Lines pågangsmot og stå-på-vilje som holder familien oppe. Når Line er så sterk, tapper og positiv, må de klare å være like sterke, tapre og positive selv, men det er alt annet enn lett. For snart er tilbakefall nummer to et faktum.

Kreftcellene er nemlig av det hissige slaget, og det viser seg at Lines benmarg nå er full av dem.

Benmargstransplantasjon blir eneste håp

Dosene med cellegift og stråling er så store at de nok vil ta livet av Line dersom hun ikke får tilført ny og frisk benmarg som tilpasser seg og produserer nye bloddannende celler.

En benmargstransplantasjon er det eneste som kan reddet livet hennes, så mamma, pappa, storesøster og lillebror drar alle til Sørlandet sykehus for å ta en benmargsprøve. Det viser seg at det er storesøster Marita som matcher benmargen til lillesøsteren best.

Derfor er Marita nå Lines eneste håp.

Marita er på denne tiden 12 år, og hun skriver følgende i dagboken sin:

Nå har Line og mamma vært på sykehuset så lenge, og jeg savner de veldig. Jeg synes det er trist at søsteren min må være så mye borte. Jeg ringte mamma for å spørre henne om noen av oss kunne gi benmarg til Line. Mamma svarte at det bare var jeg som matchet benmargen hennes nok til at det kunne gå bra. Mamma sin var nokså lik, men det var mer risikofylt. Jeg ble selvfølgelig glad for at jeg kunne hjelpe Line, men jeg er redd for hva jeg må gjennom. I morgen skal jeg til Kristiansand for å ta enda en blodprøve for å være sikker på at vi har lik benmarg. Det irriterer meg at jeg må ta så mange blodprøver når det er det verste jeg vet. Men selvsagt skal jeg hjelpe Line. Jeg håper jo at jeg kan redde henne.

Elisabeth og Erik har nå to jenter på Rikshospitalet hvor benmargstransplantasjonen skal foregå. Line har på forhånd fått en ny og svært kraftig cellegiftkur, og hun stråles både morgen og kveld frem mot selve dagen. Alt dette for å ta knekken på de siste kreftcellene som måtte være igjen i kroppen.

Storesøsteren skriver:

I dag har jeg snakket med en lege som heter Anders. Jeg ble veldig nervøs fordi han fortalte meg om alt det som snart skal skje. Jeg synes det er så skummelt å tenke på at jeg skal gi bort blod, eller det som lager blod i kroppen min. Fy fillern som jeg gruer meg.

Les også: Livet med alvorlig syke barn

Nekter å gi opp

Da legene skal hente ut benmarg fra Marita, legges hun i narkose. Benmargen blir gitt til Line som en vanlig blodoverføring mens hun spiller Buzz på Playstation inne på isolatet som skal være hjemmet hennes i mange uker fremover.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Marita får ikke komme inn til søsteren sin etter at transplantasjonen er overstått, kun foreldre og helsepersonell har adgang her. Hun er engstelig og fortvilet.

Tenk hvis det går virkelig galt? Tenk hvis livet til Line likevel ikke står til å redde?

Det blir noen nervepirrende døgn hvor hverken mor, far eller søsken kan gjøre noe annet enn å ta tiden til hjelp.

Line er så svak, så svak, og tilstanden hennes betegnes som svært alvorlig. Hun klarer hverken å gå selv eller å spise og svelge. Det er rett og slett ikke mange kreftene igjen å hente i den lille barnekroppen, som de siste fem årene har vært gjennom mer enn en liten jente skal kunne tåle. Likevel nekter hun å gi opp kampen.

Ettersom dagene går, viser blodprøvene hennes at Maritas benmarg gjør jobben sin. Den har nemlig så smått begynt å produsere friske blodceller.

Familien puster lettet ut, men de våger ikke å slippe jubelen helt løs ennå.

Vil bli kokk

Etter to lange og krevende måneder på isolat får Line omsider komme hjem i rullestol. De feirer med en pølse på bensinstasjonen på vei til Andabeløy. For til tross for alle smertene og vondtene som Line har hatt de siste årene, er det sykehusmåltidene hun har slitt mest med all den tid hun har vært innlagt.

Glad som hun er i god og hjemmelaget mat, har hun derfor bestemt seg for å bli kokk når hun blir stor. Men akkurat nå er det først og fremst langt hår som står høyest på ønskelisten. Langt hår og et normalt liv hjemme på Andabeløy hvor beboerne har bestemt at overskuddet etter den lokale folkefesten på Øyna-dagen skal gå til en etterlengtet Syden-tur for familien Tobiassen. De jubler av glede.

Fortsatt lever de med redselen for at kreften skal komme tilbake igjen, og Line må jevnlig reise med mamma eller pappa til Sørlandet sykehus for å ta blodprøver og sjekke at alt er som det skal være. Gladmeldingen om at Lines kropp nå er helt kreftfri kommer først et drøyt år etter benmargstransplantasjonen.

Endelig kan foreldrene slippe gledestårene fri. Line beskrives i lokalavisen som en liten kjempe, og store­søster Marita som en hverdagshelt.

Uvirkelig

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Tre år etter benmargstransplantasjonen skriver Marita ned flere tanker i dagboken sin:

Det er rart å tenke på hva jeg har gjennomgått som søsteren til en kreftsyk jente, og det jeg har måttet bidra med. Jeg var nok for liten til å forstå alvoret fullt ut. Jeg visste at Line var syk, men jeg skjønte ikke at hun faktisk kunne dø. Jeg er egentlig glad for at jeg allerede har glemt det meste av sykdommen, sykehusoppholdene og de kjedelige stundene hjemme uten Line. Jeg føler meg ganske stolt over hva jeg har gjort for lillesøsteren min. Jeg har jo tross alt reddet livet hennes. Hun er takknemlig for det, men likevel en standard plagsom lillesøster, som kan være grei å ha av og til.

Blir blodgiver

Storesøster Marita bor i dag i Kristiansand, et par timers kjøretur unna Flekkefjord. Det var til slutt hun som endte opp som kokk, mens Line valgte å bli sykepleier til tross for alle månedene hun i løpet av livet har tilbrakt på sykehus.

Line ville gi den omsorgen hun selv fikk, til andre syke og pleietrengende. Marita, på sin side, fortsetter å redde liv ved å bli blodgiver.

Line bor i Flekkefjord og passer på å stikke innom Marita hvis hun er i Kristiansand. Noen ganger overnatter hun også.

– Dersom Marita har kveldsvakt, sitter jeg som regel oppe og venter til hun kommer hjem fra jobb. Da kan vi finne på å skravle og mimre til langt ut på natt, sier hun.

– Jeg er storesøsteren min evig takknemlig for benmargen hun donerte til meg da jeg var kreftsyk. Hun har virkelig et hjerte av gull, og jeg vet at hun gladelig hadde gjort det samme igjen for noen andre alvorlig syke med behov for nettopp hennes benmarg. Og det uten å blunke, fortsetter Line.

Marita har i det hele tatt alltid tid til lillesøsteren sin, selv om hun er aldri så travel med sitt.

– Jeg er veldig glad for å ha henne i livet mitt, avslutter Line og smiler.

Denne saken ble første gang publisert 22/01 2019, og sist oppdatert 15/02 2019.