– For fem år siden holdt jeg på å dø. Og tiden etterpå har vært mye vanskeligere enn jeg så for meg

Sommeren 2014. Lena Ronge skal reise til Spania med «mine og dine barn», mer enn et halvt fotballag til sammen.

Fire dager før avreise drar hun på en ultralydundersøkelse hun har lest om på Facebook. Lena føler seg egentlig frisk. Likevel tar hun undersøkelsen, nærmest litt for moro skyld.

– Jeg skal bare sjekke om leveren holder, fleiper hun da.

Legen finner en svulst på størrelse med en håndball i magen hennes.

Så følger sju uker med undersøkelser og uvisshet. Her deler hun historien sin, om behandlingen og den vanskelige tiden som ventet etterpå. "For kroppen min husker, og av og til har den skikkelig tunge dager", skriver hun i Kamille.

Dagen før operasjonen: Radiumhospitalet

Kirurgisk ekspedisjon, 9 september 2014. Klokken er 10.00.

– Kan jeg få fullt navn og personnummer. Har du fulgt skjemaet du fikk tilsendt, tømt tarmen?

Hun ser på meg, et mildt blikk. Hun gjør dette hver dag, dette er rutine, tenker jeg.

– Strekk fram armen, jeg skal feste dette rundt håndleddet ditt.

Armen min føles tung, er den min?

Jeg kjenner den søte lukten av vafler fra kafeen, og får en sur smak i munnen. Telefonen til Knut ringer, han går noen skritt til siden, snur seg. Takk for at du ringte, sier han lavt.

Så, mot meg:

– Han er død.

Vi er på et rom i sjuende etasje. På magen har jeg to tusjmerker. Der skal tarmen ut, hvis det blir nødvendig, forklarer den unge, hvite frakken. Jeg pynter nattbordet med ting jeg har med hjemmefra. Tenker på han som er død. Han var ti år yngre enn meg, to små barn. Falt om mens han grillet på en festival nordpå. Min venninnes lillebror.

En ulykke kommer sjelden alene. Jeg presser tanken bort.

Anestesisykepleieren har gått ut. Hun holdt begge mine hender i sine, sa jeg måtte hjelpe henne, være til stede, også under operasjonen. Kjenn føttene dine på gulvet, sa hun. Kjenn at du er her med hele deg. Pust rolig.

Jeg er frakoblet. Dette er ikke meg. Jeg er ikke her. Han er ikke død.

Operasjonsdagen: 10 september 2014

Jeg husker maskinen som piper, husker Knuts redde blikk. Jeg husker en stemme som sier det haster, at jeg ikke puster nok. Jeg blir kvalt, en av de hvite frakkene tar på meg en maske. Den presser luften inn, i utakt med min rytme. Jeg vil rive den av, vil ikke dette mer. Jeg vil hjem, være frisk.

Jeg hater dette sykehuset, hater kreft.

Fjorten timer tok operasjonen. De fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforkleet. De skar bort hele bukhinnen. Akkurat som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen.

De skrapte tarmene fri for kreft. Leveren også. Til slutt fylte de buken med varm cellegift. Som et badekar, sa kirurgen videre.

Kreften er borte, sier mannen med den grønne frakken. Utenfor ser jeg trær, det går mot høst. På hver side av sengen henger det poser. Noen på stativ, noen på siden av sengen. Det lukter død.

Jeg går til enden av korridoren, til vinduet. Døren ut til verandaen, der smugrøykerne sitter. Bensinstasjonen utenfor, det hvite kirkespiret, den jevne lyden av trafikk fra Ring 3. Den samme lyden som fra soverommet hjemme, bare noen hundre meter unna. I det hvite huset, der mitt liv er, der jeg burde vært nå.

Et stativ på hver side. I posene, kroppsvæsker. Morfinpumpen piper. Jeg snur, går veien tilbake mot heisen. Et par kommer ut, ser seg rundt. Hun holder ham i armen.

Jeg ser hun har plastbåndet rundt håndleddet. Slik jeg fikk den dagen han døde. Jeg smiler oppmuntrende.

I dag er begravelsen.

Det kommer besøk. De gråter. Snakker om begravelsen. Snakker om de to små guttene hans, nå farløse. Snakker om hvor heldig jeg er som overlevde. Jeg gråter med dem. Tenker på mine egne barn.

Så heldig jeg er.

97 stifter holder operasjonssåret sammen.

Nye slanger blir koblet til kroppen. Små komplikasjoner, kaller de grønne frakkene det. Smertene holder meg våken, jeg sitter i dagligstuen hele natten. En hvit frakk klapper meg på skulderen, sier det kommer til å bli bedre.

Legevisitten neste morgen, ny komplikasjon, ny slange i kroppen, ny pose på stativet. Ansiktet mitt i speilet, helt grått. Du ser mye bedre ut nå, sier de som kommer på besøk.

Jeg er så heldig.

Les også: Bente gikk mange år uten å vite hva som var galt med henne

Livet som ventet etterpå

Det har gått fem år. Graven til han som døde er vakkert pyntet. Han minnes, snakkes om, tapet er fremdeles tungt.

De farløse guttene er blitt større. Vi forteller historier om ham, vil de skal huske. Huske hvor fin han var.

Det har gått fem år. Ingen grunn til å snakke mer om blodet og slangene, det grå ansiktet, redselen.

Flere har dødd etter den tid. Min eldste venninne, for eksempel. Oppdaget en klump i halsen i mai, død i oktober. To morløse sitter igjen, en av dem fikk barn i fjor. Min venninne hadde vært mormor hvis hun hadde fått leve.

En venninne har mistet sin far. En venn har mistet sin mor.

Den jevne lyden av trafikk fra Ring 3 er den samme, det går mot høst.

Er det bare meg som tenker at alle går videre? At jeg fortsetter, men litt saktere, litt reddere, litt mer ensom.

De sier at jeg burde kommet over det nå, kommet meg videre. Det sier de stemmene jeg lytter til. Jeg tenker de har rett, at jeg må videre, glemme kreften. Glemme at jeg holdt på å dø. Glemme alt det dumme, tenke positivt.

Videre Lena, videre, sier jeg strengt til meg selv.

Jeg tenker på det når jeg er på kontroll en gang i året. Når jeg går forbi kafeen i første etasje, der de lager vafler. Når de hvite frakkene tar blodprøver og kjører meg inn i den hvite maskinen. Jeg tenker på det når jeg våkner om natten, våt av svette, skrekkslagen. Har jeg en kul i brystet, er den føflekken rar i fasongen, er jeg så sliten fordi en svulst vokser i hjernen min.

Jeg tenker på det når jeg skriver takknemlige oppdateringer på Facebook og får to hundre likes og hjerter.

Er det bare meg som føler alt så sterkt. Som synes jeg burde være mer takknemlig for at jeg lever. Som skammer meg for at jeg ikke alltid er det. Er det bare meg som ikke klarer å legge dette bak meg?

Videre, Lena. Videre nå.

Jeg må ikke gjøre meg til et offer. Det får være måte på selvopptatthet, er jeg kanskje narsissist?

Av skade blir man sterk, heter det seg.

Men «Traumatisk vekst» er et problematisk begrep. Det er enkelt å romantisere. Av skade blir man først og fremst skadet, skriver psykiater Finn Skårderud.

Jeg har lyst til å gi Skårderud en klem.

Les også: Da Siw mistet faren sin fant hun mening i å hjelpe andre

- Vi må erkjenne det negative

Psykiater Finn Skårderud mener vi må unngå en romantisk forestilling om at vi tåler alt, og vokser av alt.

- Hvis vi skal bli tøffere, må vi slutte å tøffe oss. Vi må erkjenne skaden, smerten og fallet – at det gjorde svært vondt og at det fortsatt gjør vondt, sier psykiater Finn Skårderud.

Han mener vi må se nederlaget rett i øynene. Vi må rett og slett erkjenne og akseptere det negative.

I en positivitetskultur, som ikke har et godt nok språk for det negative i livet, risikerer vi å bli krampaktig, benektende og løgnaktig, ifølge psykiateren.

- Uten et godt språk for det vanskelige i livet, er det vanskelig å bevege seg videre. Når vi erkjenner hva som har skjedd og hva som smalt, kan vi begynne å reise oss. Det vil fortsatt gjøre vondt, men er vi heldige kan vi kanskje også bli klokere.

- Reaksjoner kommer i ettertid

Relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir har som terapeut truffet mange som har vært alvorlig syke. Felles for de fleste, er at reaksjonen på å ha vært så nære det å dø, kommer i ettertid, og gjerne i form av utmattelse, nedstemthet, frykt og sorg.

- For dette var så skremmende, så ubegripelig og et så stort sjokk. Da blir det absurd når omverden forventer en glad person, som tross alt er frisk, når det tar så lang tid å bearbeide opplevelsen. Samt leve videre med frykten for å bli syk igjen, sier hun.

Den beste støtten omgivelsene kan gi, er å vise raushet og forståelse for at ettervirkningene er store og kan vare svært lenge, avslutter hun.

Les også: Tobias (5) er redd for mat