TV-AKSJONEN
– Jeg sa fra meg barna
Anne Grethe Vedum (44) måtte si fra seg de fire barna sine etter mange års misbruk av piller og alkohol.
- Etter mange års misbruk av piller og alkohol skjønte jeg omsider at jeg ikke var i stand til å være mamma. Jeg kontaktet barnevernet og sa fra meg de fire barna. Så forsvant jeg inn i en ensom, tung rus, forteller Anne Grethe Vedum, 44, fra Karmøy.
Måtte velge bort et barn
- Nå må du komme hjem og ta deg av barna dine. Anne Grethe har reist. Men fire unger blir for mye for deg. Du klarer ikke flere enn tre. En må sendes et annet sted, sa barnevernet til barnefar Karsten Vedum.
Det hjalp ikke hvor mye han protesterte. Han måtte velge bort et av barna sine. I 14 måneder hadde han bodd på et behandlingssenter for rusavhengige, og han skulle være der i seks til. Det var planen. Men da Anne Grethe ikke maktet mer, måtte han avbryte behandlingen og reise hjem. Og velge bort et av barna sine.
- Pappa, jeg ser at du ikke klarer å bestemme deg. Jeg kan dra, sa den minste i flokken, Knut Andrè som den gang var 8 år. - Jeg får sikkert bo hos onkel Stig. Tror du ikke?
- Ingen ting av alt jeg har vært igjennom kan måle seg med hvor jævelig det var, sier pappa Karsten.
Tøff åtteåring
Onkel Stig, som bodde 15 minutters biltur unna tok imot den lille tøffingen. Knut Andrè måtte bytte skole, men hadde det godt hos onkelen sin. Og han bodde der bare i et halvt år, for da var mamma kommet hjem igjen. Det er snart åtte år siden dette skjedde, og Knut Andrè er nå en fin fyr på 16 år. Han er den store roen personlig og stolt av foreldrene sine.
- Det er fantastisk det mamma og pappa har klart. Nå er de gode forbilder for oss, og jeg synes det er kult at de står frem med sin historie. Jeg håper det kan få andre til å holde seg unna rus, sier Knut Andrè.
Album uten bilder
Årets TV-aksjon
TV-aksjonen Blå Kors skal hjelpe barn og unge som lider under voksnes misbruk i og utenfor Norge. 120.000 barn her til lands lider i dag under foreldrenes misbruk, ifølge Folkehelseinstituttet. De innsamlede midlene skal gå til å etablere nødvendige tilbud til barn av rusmisbrukere - tiltak som ikke hadde latt seg realisere uten TV-aksjonen.
Er du berørt av andres eller eget misbruk, og ønsker hjelp, ring 800 87 944.
TV-aksjonen trenger bøssebærere. Har du tid søndag 19.oktober ring 02025, eller gå inn på www.tvaksjonen.no.
Anne Grethes historie om rus begynner da hun var liten pike. Hennes far var nemlig alkoholiker.
- For noen år siden gikk jeg gjennom albumet fra barndommen min. Jeg bestemte meg for å ta ut alle bildene der det forekom alkohol. Jeg satt igjen med tre bilder, forteller hun.
At hun selv havnet i misbrukets grep tror hun skylles lav selvfølelse og store smerter. Men det skal vi komme tilbake til. I forståelse med sin mor forteller hun om den vanskelige barndommen:
Trodde det skulle være sånn
- Jeg trodde det skulle være sånn at pappaer drakk seg fulle hver lørdag og at mammaer skulle få juling. Jeg trodde alle hadde det sånn. Men jeg husker at jeg syntes det var skummelt med blåmerkene mamma hadde på halsen. Jeg ble redd når han tok kvelertak på henne. Og mammas skrik når han slo henne, de satte seg som store svarte skyer inni meg. Skyer som gjorde meg til en bitteliten pike som ikke klarte stort. Jeg husker at jeg måtte sitte igjen på skolen fordi jeg ikke hadde gjort leksene. Jeg ble straffet. Men det var aldri noen som spurte hvorfor jeg ikke hadde gjort leksene. Lærerne trodde jeg var dum og lat. Fordi jeg klarte ikke følge med i timene. Men hvorfor var det ingen som prøvde å finne ut hva som lå bak min dårlige konsentrasjonsevne? Det var ingen som spurte hvordan det stod til med meg. Tenk om lærerinnen hadde snakket med meg istedenfor å straffe meg? Jeg har tenkt litt på det, sier Anne Grete og legger til at hun klandrer ingen.
- Det var andre tider den gangen, sier hun stille.
Skuffet av faren
Da hun var 9 år husker hun at faren låste moren inne på badet. Hun klarte imidlertid å flykte ut av et lite vindu og da faren oppdaget det begynte han å gråte.
- Da ropte han på meg og mine to søsken og sa at nå ville politiet komme og hente ham. Han sa at mamma var slem og at han var snill. Men politiet kom ikke. Det var mormor som kom, og ikke lenge etter flyttet pappa fra oss. Han hadde fått ny kjæreste og giftet seg raskt. Han fikk flere barn og var ute av vårt liv. Og det var min store sorg, sier Anne Grethe.
- Til tross for alt det han hadde gjort mot oss, så lengtet jeg etter pappa. Det var særlig en ting jeg lengtet etter: jeg hadde så lyst til å høre ham si at han var glad i meg. Ved en anledning traff jeg ham. Jeg var da forlengst voksen og firebarnsmor, og da vi møttes skjøt en tanke frem i meg: kan du ikke ta meg på fanget og si "Anne Grethe, jeg er glad i deg". I stedet viste han med all tydelighet at han ikke ønsket mitt nærvær i sitt liv.
Tilga faren
For tre år siden fikk jeg tilfeldigvis høre at han lå på sykehus og at tilstanden var alvorlig. Da tok jeg mot til meg og ringte ham:
- Jeg vil bare si at jeg ber for deg, og at jeg har tilgitt deg, sa jeg. Han svarte ikke. Og to dager etter døde han.
Nå hører det med til denne delen av historien at Anne Grethes mamma fikk en ny mann, som ble som en pappa for Anne Grethe og hennes søsken. Og ikke minst en hengiven morfar for hennes barn.
- Han har vært en enestående klippe i mitt liv. Likevel tror jeg alle barn, uansett hvor voksne de blir, alltid vil hige etter foreldrenes anerkjennelse, sier hun.
Rusen ga mot
Anne Grethe var ikke store jenta da hun begynte å gå på fester. Der var hun sammen med ungdommer som var mye eldre enn henne, og de introduserte henne til alkoholen. - Jeg likte meg selv når jeg var ruset, forteller hun. Anne Grethe tror hun var 12-13 år da hun gjorde denne oppdagelsen.
- Jeg kjente meg aldri god nok. Men når jeg drakk var jeg god nok. Rusen ga meg mot til å være den jeg hadde lyst til å være, forteller hun.
Og det tok ikke mange årene før hun var fast deltager i et belastet miljø. Og en dag, for snart 25 år siden traff hun Karsten. - Om det var kjærlighet ved første blikk?
- Aner ikke! Jeg var sørpe full. Men det var noe ved henne, for siden har det vært oss, forteller han. De giftet seg etter bare noen måneders bekjentskap, og det var ikke mange som trodde det ekteskapet hadde livets rett, forteller han. Neste år kan de feire sølvbryllup. Og de hadde ikke vært gift så lenge før Tony Andrè kommer til verden.
To barn dør
- Jeg klarte å holde meg rusfri når jeg var gravid, forteller Anne Grethe. I løpet av fire og et halvt år fikk hun to barn og var på vei med den tredje da ulykken skjer.
- Tony Andrè var med meg på jobben. Fretex ga jobb til oss med rusproblemer og i lunsjpausen skulle guttungen og jeg se på en stor maskin som presset returpapir. En jernbjelke på maskinen var for dårlig sikret og løsnet. Den traff fireåringen med 10 tonns kraft, sier Karsten.
- Han døde momentant.
Anne Grethe var da nesten fem måneder på vei med deres tredje barn, men mistet det.
- Det var en gutt det også. Han fikk ligge i kisten sammen med Tony Andrè. To brødre som ikke fikk møtes på ordentlig, men dog allikevel - jeg syntes det var fint, sier Anne Grethe. På dette tidspunkt er hun rusmisbruker. Piller og alkohol, i stort monn. En skade i ryggen gjør at hun sliter med fryktelige smerter. Og pillene døyver smertene, men gir henne sår på sjelen: man blir deprimert av store doser smertestillende. Når jeg tenker tilbake var det skremmende så fort jeg blir avhengig av paralgin forte, sier hun.
Holdt fasaden
- I den tiden jobbet jeg som bingovertinne. Jeg klarte utrolig nok å holde en slags fasade. I 11 år hadde jeg den jobben og det var ingen der som merket at jeg var ruset. Når jeg ikke jobbet, spilte jeg. Jeg ble rett og slett spillavhengig. Det er som en rus, sier hun.
Karsten som debuterte med hasj som 16 åring går nå på amfetamin. Firebarnsfar og narkoman. Og selvsagt masse alkohol.
- Hjemme gikk alt på en snurr. Ungen fikk ikke mat og rene klær. Matpakker i skolesekkene forekom så å si aldri, med mindre de laget den selv. Vi hjalp aldri til med lekser. Ungene måtte klare seg selv. Og det gjorde de. Samtidig som de dekket over oss. Jeg vet at jeg har såret dem. Og jeg vet at jeg har skuffet dem. Men jeg var på hvert eneste foreldremøte, sier Anne Grethe.
- Og jeg gikk alltid inn på et rom for meg selv når jeg satte sprøyter og var påvirket, sier Karsten.
Dårlig samvittighet
- Vi skånet ungene. Trodde vi. Men selvsagt gjorde vi ikke det. Ungene ser når foreldrene er ruset. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for dette nå. Vi snakker en del om dette med barna, men av og til kommer de med små episoder og jeg må be dem la være. Det gjør så vondt. Og jeg er så lei meg for alle de årene Karsten og jeg hang i rusen.
Men, vi kan ikke dvele for mye ved det heller. Nå er vi rusfrie og til de grader tilstede for barna våre. Jeg gjør alt jeg kan for å skjemme dem bort. Nå er det skikkelig middag på bordet hver eneste dag. Og matpakker - men leksehjelp er det verre med. Det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg skjønner det ikke, sier Anne Grethe.
Den eldste, Christer på 22 år har flyttet hjemmefra. Eli Marie på 21 likeså. Gunnel Elise 18 går siste året på videregående og Knut Andrè 16 det første.
Tung kamp
Karsten måtte altså avbryte sitt behandlingsopplegg på Kleivland gård på Hjelmeland den gangen for åtte år siden. Dit kom han fordi brødrene hans fraktet ham dit. Ikke fordi han ville. "Du ser sliten ut nå, Karsten" sa de og fikk ham til å skrive under på at han frivillig lot seg innlegge for behandling. Da han ble edru og skjønte hvor han var ble han rasende. Men gården lå langt fra folk og allfarvei, og han kom seg ikke der ifra. Å bli rusfri var en tung kamp.
- Jeg har sparket mye i trærne og ropt i skogen, sier Karsten. Nå er han lykkelig for det. Han har klart seg uten sprekk siden han kom hjem for åtte år siden. For Anne Grethe var hans suksess tung å bære den gangen.
- Jeg slet med all oppmerksomheten rundt ham. Barna og jeg besøkte ham, og vi så hvor fint det gikk. Alle rundt oss var så stolte av ham, og roste ham opp i skyene. Men hva med meg, da? Jeg hadde hverdagen alene med fire barn. Jeg følte meg så mislykket. Det var slitsomt å være alene med fire barn og et tungt misbruk, sier hun.
Skrev fra seg barna
Tilslutt orket hun ikke mer. Skrev fra seg barna og forsvant. Etter vel et halvt år kom hun tilbake til familien. Tynn som en rosekvist og med enda en diagnose: kreft. 6 store svulster i magen og i bekkenet. Heldigvis klarte hun seg med bare å fjerne svulstene. Hun slapp stråling og cellegift. Men rusavhengigheten klarte hun ikke å komme seg ut av. Ikke før julaften for seks år siden.
- Jeg vil ha det sånn som deg, Karsten, jeg vil bli rusfri, sa Anne Grethe. Så foldet hun hendene og ba en bønn om å få bli rusfri. Og det ble hun. Så enkelt.
En tro
- Jeg har alltid hatt en tro, den har ligget og sluret i bakgrunnen. Selvsagt fikk jeg jobbe med abstinenser, men jeg har ikke ruset meg siden den dagen. Jeg vet at jeg fikk hjelp av Gud. Og det takker jeg for hver dag, sier Anne Grethe.
Smertene i ryggen som var en av årsakene til at hun ble pillemisbruker er også borte. Selvtilliten, som ble så fin i rus, får stadig påfyll.
- Jeg er aktiv i familieklubben. Det er frivilling landsomfattende organisasjon som hjelper familier med rusproblemer. Nå har jeg tatt flere kurs og er blitt gruppeleder. Det er usigelig godt at alt dette vonde kan være godt for noe. Som tidligere narkomankomme til nytte, sier hun. Karsten er i dag miljøterapeut for vanskeligstilt ungdom.
- I lang tid var jeg engstelig for at dette var arvelig. Men etter uendelig mange netters grubling har jeg funnet at min bekymring gavner ingen, sier Anne Grethe. Knut Andrè som har pendlet ut og inn av stuen mens intervjuet har pågått hører hva moren sier: - Slapp av mutter`n: Vi har sett hvordan rusen virker. Det frister ikke¿
Denne saken ble første gang publisert 17/10 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.