FRA MILLIONLØNN TIL NAV-KLIENT
Henriette svinger beina ut av sengen. Idet de når gulvet, kjenner hun at noe er fryktelig galt
Hun faller sammen på soveromsgulvet. Hun ser forferdet på hendene sine. Det er åpne sår flere steder over fingerleddene.
Hun er en sånn dame man legger merke til: Stort smil, flagrende hår og høy, bestemt stemme. Litt «jentete», av typen som kan dele sminke og klær med datteren uten at det ser dumt ut.
Henriette Borchgrevink (44) tauer myndig inn sjæferen Uzzi og whippeten Bella da vi treffer henne på luftetur hjemme i Krokstadelva, før alle krøller seg sammen oppi yndlingssofaen.
– Jeg har ofte fått høre at jeg er så utadvendt, så sterk og full av selvtillit … Folk skulle bare visst hvor feil det er!
Falt sammen på gulvet
Krokstadelva, april 2013: Trebarnsmoren og eiendomsmegleren Henriette våkner som vanlig av alarmen på mobilen klokken 06.30. Ektemannen Erik Johansen er på jobbreise. I hans store, vakre barndomshjem som de har overtatt, sover barna Kristina (4), Karoline (11) og Kasper (8).
Henriette svinger beina ut av sengen, men idet de når gulvet, kjenner hun at noe er fryktelig galt.
Beina bærer henne ikke. Hun faller sammen på soveromsgulvet. Hun ser forferdet på hendene sine da hun forsøker kare seg opp. Det er åpne sår flere steder over fingerleddene! Hun kjenner små
kuler på halsen og har vondt for å svelge.
Men – nå må barna komme seg på skolen og i barnehagen!
Henriette tar på seg den myke, kremfargede morgenkåpen og UGGs-tøflene og regelrett sleper seg opp trappen for å vekke dem.
«Det går sikkert over snart», tenker hun mens hun lager frokost, tørker noen tårer i smug og leverer i barnehagen.
Så ringer hun mamma Birgitte Borchgrevink. Det er alltid henne hun ringer først. De har et nært og sterkt bånd, for de har stått sammen i mye gjennom Henriettes oppvekst. Den har vært preget av utrygghet, frykt og mye ansvar.
– Jeg tror jeg er alvorlig syk! Kanskje kreft, sier Henriette til mamma, som får henne til fastlegen.
Gråt hele dagen
Henriette får beskjed om å ta det med ro mens legene prøver å finne ut hva som er galt.
Med 14 dagers sykemelding i hånden drar hun hjem og legger seg. Her blir hun liggende og mer eller mindre å gråte fra familien går ut av huset, til de kommer tilbake igjen. Hun står opp så hun har middagen klar, men må ta en ekstra hvil mens potetene koker.
Hun forstår ikke hvorfor. Hun elsket jo livet sitt. Huan elsker å jobbe, engasjere seg og hjelpe andre.
Alle prøver blir tatt, uten at de finner annet enn at kroppen er helt tømt for vitaminer og mineraler.
Så begynner hår å falle av og lager skallede striper på begge side av pannen. Rett før sykemeldingen går ut, våkner hun en morgen med store smerter i muskler og ledd.
Det vedvarer, men kommer og går i styrke. Etter tre måneder sengeliggende med sykemelding, gråt og angst for ikke å skulle få komme tilbake i jobb, sier legen hun tror Henriette er klar for å høre sannheten:
– Kroppen din har sagt stopp. Du er utbrent! sier hun.
Men Henriette er absolutt ikke klar for å høre noe slikt. Det hadde vært bedre om noe var ordentlig galt.
Hun har alltid tenkt at begrepet utbrent er en dårlig unnskyldning for ikke å jobbe. «TA DEG SAMMEN», har hun tenkt om folk som sa de var det. Nå har hun selv ligget i en seng og grått i 10 måneder. Sorgprosessen og nederlaget er enormt.
Måtte bytte jobb
Fra dette året husker Henriette lite, men hun har solid støtte og masse omsorg fra både mamma og Erik.
Legen følger henne opp med gode råd om trening, hvile og kosthold. Henriette vet trening er lurt, men klarer det bare ikke. Orker ikke. Hun vil bare ligge i sengen. Men uansett hvor mye hun hviler, blir hun aldri uthvilt.
«Kanskje en ny og roligere jobb vil hjelpe», tenker Henriette da året med sykemelding har gått. For hva vil folk si om hun ikke klarer å komme tilbake i arbeid etter å ha hvilt et helt år uten en alvorlig sykdom å skylde på?
Hun søker en annen jobb i bransjen, en som ikke krever så mye helger og ekstraarbeid – og hun får den. Utad går det veldig bra, i fire år. Henriette har aldri hatt bedre jobbresultater, og hun begynner å løpe flere ganger i uken.
Men inni seg er hun ikke til stede. Hun sover dårlig og har det ikke bra. All energi går med til å ta seg sammen for å vise andre at hun har reist seg. Hun er frisk, og da står man opp hver morgen og går på jobb.
Les også: (+) Synnøve Finden og Pernille Holmen bodde sammen og delte seng. Så kom en evangelist på besøk
Sovner i parkeringslomme
En parkeringslomme langs E134, høsten 2018: I førersetet på en ensom parkert bil litt før Oslofjordtunnelen sitter en kvinne og sover. Hun er perfekt sminket, håret er stylet i lange bølger og om halsen har hun et stort, lyseblått skjerf over dressjakken. Henriette bruker alltid skjerf. Da føler hun at hun har noe å dekke seg bak. Det er en trygghet.
Hun er på vei til et kundemøte i Rygge da trøttheten plutselig overmanner henne helt, og hun bare må svinge inn på første mulige stoppested. Hun kan ikke holde øynene åpne mer og sovner tvert. Etterpå kjører hun videre og gjennomfører møtet. Men hun kjenner igjen tegnene og ringer legen da hun kommer hjem.
Kroppen sier igjen fra at nok er nok. Vitamin- og minerallagrene er igjen tømt. Hun får røde utslett og byller på ryggen.
Henriette går med på 50 prosent sykemelding, men jobber likevel 100 prosent et helt år til. Hun har problemer med å gi fra seg ansvar, og er så redd for ikke å gjøre en god nok jobb.
Angstanfall
Noen måneder senere har hun ny visning og er klar i leiligheten før folk kommer. Plutselig blir hun intenst varm og kaster av seg både skjerf og skjorte. Det blir vanskelig å puste, hun skjelver, gråter, hjertet slår altfor hardt og fort, og hun holder på å kaste opp. «Hva skjer nå?» tenker hun livredd. «Har jeg fått hjerteinfarkt? Eller slag?»
Rett før hun ringer 113, er det over. Like plutselig som det kom. Nå er det ektemannen hun ringer, og han vil ha henne rett hjem. Men Henriette vil bare bli hentet etter visning.
Alt går etter planen, selv om kroppen stritter imot med det hun senere får vite er angstanfall. Henriette får solgt enda en bolig.
Les også: Andrea (29) ser ikke jernbjelken som faller mot henne. Plutselig sitter hun fast
Tør ikke fortelle om psykologen
Trebarnsmammaen er nå så sliten at hun vil gjøre hva som helst for å bli bedre, og for å forstå hva som er galt med henne. Legen foreslår psykolog. Henriette takker ja, men tør ikke fortelle det til noen. Ikke engang til mamma. Hun føler det som en stor skam å gå inn døren til psykologen.
På jobben har hun sagt hun skal til tannlegen. På forhånd har hun skrevet og levert et lite brev om livet sitt, slik psykologen har bedt om.
Nå sitter hun her i en bred skinnstol overfor ham og fikler med skjerfet sitt. Praten går overraskende lett. Hun trenger hverken å forklare eller unnskylde noe, psykologen forstår uten så mange ord.
Han forklarer at det som skjer med henne, er normalt, at det er mange som har det slik, og at hun ikke trenger å være redd. Det er kroppen hennes som har endret det fysiologiske stress-senteret i hjernen slik at det skal ingenting til før «brannalarmen» i hjernen går, og hun settes i «fight or flight»-modus.
Det enorme stresset bryter ned kroppen hennes. Han mistenker posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og ADHD. Hun utredes for begge og ligger høyt på PTSD-skalaen. Diagnosen blir traumepåvirket ADHD.
En studie av 25 000 voksne viser at det er to til tre ganger forhøyet risiko for ADHD blant dem som har opplevd traumer i oppveksten. Annen forskning understøtter resultatet.
– Vi må anta at ADHD i de fleste tilfeller er en medfødt lidelse. Forskningen viser blant annet en sterkt arvelig komponent. Men vi kan gjøre alvorlige feil dersom vi tar for gitt at det alltid er medfødt, sier professor og psykologspesialist Dag Øystein Nordanger.
Mye faller på plass for Henriette nå. Det finnes årsaker og forklaringer som er mer konkret enn utbrent. Nå har hun flere biter å sette inn i puslespillet om hvorfor kroppen reagerer som den gjør.
Noe måtte endre seg
Blefjell, nyttårsaften 2019: Familien er samlet på hytta for å feire inngangen til et nytt år sammen.
Henriette kjenner på en dyp takknemlighet for de gode menneskene hun har rundt seg. Særlig mamma, som alltid har vært der for henne. Mamma er trygghet og godhet. Endelig har hun også fått fortalt henne at hun går til psykolog, og hvorfor. Mamma støtter, men kjenner på at det er vondt og vanskelig å se datteren sin sånn. Klarte hun å beskytte jenta si godt nok i oppveksten? Det er sårt og vanskelig å prate om.
Familien har en enkel nyttårsmiddag, ingen trenger å være stivpyntet. På hytta er et av de stedene Henriette finner mest ro.
Klokken nærmer seg veldig sakte rakettoppskyting, tiden alle barna utålmodig gleder seg til. Men allerede klokken 22 kjenner Henriette at hun ikke har mer igjen. Hun må legge seg før hun svimer av.
Neste morgen tenker hun at det er unormalt; ingen som har barn, legger seg før rakettene nyttårsaften. Det er kanskje da hun fullt forstår alvoret. At det ikke bare er å «ta seg sammen». Hun frykter å bli sengeliggende igjen, men vet at hun ikke kan fortsette som hun gjør. Det eneste målet hun har hatt frem til nå, er å komme tilbake i 100 prosent jobb. All energi har gått til det.
Nå må hun ta ansvar. «Jobben er ikke viktigere enn familien! Den er ikke viktigere enn å klare å feire nyttårsaften med barna mine», tenker hun.
Neste morgen sier Henriette opp jobben sin.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Nav uten fremtidsplan
Først kommer lettelsen. Det kjennes ut som å komme hjem fra fest og endelig ta av de vonde skoene. Så treffer det totale nederlaget henne. Hun, arbeidsjernet med jobbsuksess, den som hjelper alle andre, går på NAV og har ingen fremtidsplan.
Etter en tid på sofaen med soving, gråt og fortvilelse ser hun en annonse på nett for et nytt treningssenter i nærheten. De søker etter daglig leder. Hun søker og får stillingen, men innser før hun takker ja, at hun er i ferd med å gå i fella enda en gang.
Etter psykologens anbefaling blir hun uføretrygdet i 2021. Men bidrar med å gjøre det hun kan når hun orker, det vil hun, og engasjerer seg i egen trening og i å hjelpe andre som sliter psykisk til å finne treningsglede. Angstanfallene er færre nå, men hun vet aldri hva dagene bringer.
Endlig et godt liv
– Så bra som jeg har det nå, har jeg ikke hatt det i livet før! Fortsatt har jeg en vei å gå, men det er lengre mellom de dårlige dagene. Å anerkjenne min historie for å forstå hvorfor ting skjer i kroppen min, har vært utslagsgivende på veien til et bedre liv. Nå skammer jeg meg ikke lenger. Jeg går fortsatt til psykologen min og er sjeleglad for at jeg kom til ham! Mamma er min aller største støttespiller, i tillegg til mannen min, sier Henriette.
En stor kostholdsendring har også betydd enormt for å få nytt fotfeste. Det har ført til at hun for første gang sover godt om nettene og har energi og glede til nesten daglig trening. Det genererer igjen både sterkere kropp og psyke.
– Jeg er til stede i livet mitt nå og bruker tid og energi på dem jeg er glad i. Ikke på å vise at jeg duger til en jobb, sier hun med et smil som endelig også synes i øynene.
