83 år med kjærlighet
Ekteparet har holdt sammen i nesten 85 år, ogskulle bare ut en tur. Så hørte Marit et dunk og fant Johannes livløs på gulvet
De møttes for første gang da Marit var to og Johannes fire år. For noen år siden kunne det gått riktig galt da han fikk hjertestans i gangen.
Da Johannes «døde» for fire år siden, holdt Marit ham i live med hjertekompresjon til ambulansen kom.
– Så snart han ble frisk, dro vi tilbake til eiketreet hvor Johannes kysset meg for første gang.
Marit Løvvig (85) lyser av kjærlighet når hun snakker om ektemannen gjennom 63 år, Johannes (87).
Hun var så nær ved å miste ham. Mannen hun møtte da hun bare var to år gammel, og som hun tapte sitt hjerte til i tenårene.
– Jeg hørte bare et dunk da Johannes falt om her hjemme for fire år siden. Vi skulle ut en tur, og da jeg gikk ned for å se hva som hadde hendt, fant jeg ham livløs på gulvet under noe yttertøy i gangen. Han hadde ingen puls da jeg ringte nødnummeret, sier Marit.
Hun er heldigvis en kvinne som fungerer godt under press. I stedet for å få panikk, ble hun helt rolig og gjorde akkurat det hun burde og skulle.
Mens hun snakket med lege, foretok hun hjertekompresjoner og sluttet ikke å presse på mannens brystkasse før ambulansen sto utenfor 13 minutter senere.
– Hjertekompresjon er ganske tungt, skal jeg si deg. Men jeg kunne ikke gi opp. Det var jo min Johannes som lå der, sier Marit – en smilende, vakker kvinne som er så takknemlig for livet hun fikk i gave for 85 år siden.
Barndom, oppvekst, ungdom, voksenliv og alderdom. Alle fasene har sine stunder med motgang, og det kan storme også i et lykkelig ekteskap, men noen få vonde hendelser kan ikke velte et helt liv med kjærlighet. Heller tvert imot.
– De lot meg ikke bli med i ambulansen, men jeg kjørte etter i bil til sykehuset i Stavanger sammen med datteren min, som bor like i nærheten her. I ambulansen klarte de underveis å få Johannes sitt hjerte til å slå igjen, men ingen visste om han ville klare seg eller om han var blitt hjerneskadet.
Les også: Håkon trodde han var utbrent. Legen ga han en langt mer alvorlig diagnose
Husker ingenting
Johannes Løvvig fikk full hjertestans denne dagen hjemme i Lyngveien i Haugesund. Takket være uvurderlig hjelp av Marit, og at ambulansen kom så raskt, våknet han like blid og lykkelig noen dager senere. Han var nesten litt overlykkelig.
– Jeg husker ingenting fra det som skjedde før hjertestansen. Jeg husker heller ikke at jeg våknet opp igjen og snakket ivrig med alle rundt meg. Det er helt borte, sier Johannes og smiler.
Det eneste han vet i dag, i dypet av sitt dunkende hjerte, er at det var Marit som reddet ham. Kvinnen som har stått ved hans side siden de begge var små barn. Marit som han kysset for første gang under et eiketre i Skånevik for snart 70 år siden.
– Jeg er så takknemlig og stolt over hva som ikke skjedde med Johannes denne dagen, sier Marit.
Møttes som småbarn
Johannes sin bestefar kom til Haugesund før 1. verdenskrig. Han slo seg ned her sammen med sin familie på grunn av det rike sildefisket som ga jobb og muligheter. Under annen verdenskrig ble derimot kvinner og barn evakuert fra de større byene.
Fire år gammel kom derfor Johannes sammen med sin mor og bror til den lille bygda Skånevik et stykke nord for Haugesund. Her møtte han lille Marit fra Paradis utenfor Bergen.
– Jeg kan fremdeles huske hva hun hadde på seg. Hun hadde sånne ballongbukser med seler, sier Johannes. Hva han selv hadde på seg, husker han derimot ikke.
– Det var nok et skjellsettende øyeblikk å møte meg, ler Marit.
De møttes utenfor et naust i Løvvig i Skånevik, hvor hennes mor og hans far kom fra, og fra 1940 av tilbrakte de alle somrene sammen i Skånevik.
– Det var Skånevik som ble stedet vi dro til, det var en virkelig flott tid, sier Johannes, som i dag bare husker solskinnsdagene fra den tiden.
Les også: (+) Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel
Den store sorgen
Det nære forholdet mellom de to barna utviklet seg etter hvert som de vokste opp. Selv om Marit bodde utenfor Bergen og han i Haugesund, møttes de hver sommer i Skånevik – bortsett fra noen få år i puberteten, og mens Johannes var i militæret, da de stort sett holdt kontakten med brevskriving. Men frøet var sådd.
– Johannes var så flink til å tegne. Ofte tegnet han båter og skip, alle hadde navnet Marit, ler Marit.
Å komme hjem til Marit og Johannes i Haugesund, er som å komme inn i et lite eventyr. Huset bygde de selv like etter bryllupet i 1960, og før datteren Ingeborg ble født året etter. Huset rommer så mange minner.
De aller fleste er gode, men ikke alle. På peisen står to lys tent foran bilder av to nydelige barn.
– Vi fikk to flotte barn, de tok gode utdannelser og klarte seg bra. Vår sønn ble sosionom gjennom utdanning i Forsvaret og ble sendt ned til Somalia allerede som 19-åring. Men det oppholdet gjorde dessverre noe med ham. Han opplevde så mye traumatisk at han slet i livet senere. Han var ikke snill med seg selv, sier Marit og Johannes som forsøkte å hjelpe sønnen.
– Ole Jørgen var en vidunderlig sønn, tross alle problemer. Han hadde et litt for stort hjerte i dobbelt forstand, sier Marit.
Ole Jørgens store hjerte stanset for seks år siden. De fant ham død i sengen hjemme, bare 49 år gammel.
– Vi har bare barna våre til låns, sier Marit trist.
Ta vare på det gode
Sorgen over å miste et barn er stor. Men Marit og Johannes ønsker ikke å dvele ved de tunge stundene. Det er så mange lyspunkter.
Som alle skolebarna som daglig ringer på døren hjemme hos ekteparet i Lyngveien. Bare for å slå av en prat. Noen ganger er de fem, andre ganger 12. Er barna heldige, vanker det kanskje en kjeks eller to.
Et annet lyspunkt er datterdatteren som hver eneste fredag kommer til frokost. Eller naboer som står utenfor døren når det snør som verst, klare for å hjelpe til med snømåkingen.
– Skitt på alle de vonde tingene vi har møtt. Grunnlaget er der. Selv et dødsfall kan ikke klare å velte alt. Det er viktig å gi rom for sorgen, men samtidig må vi fokusere på de gode tingene i livet, ta vare på de små og store gledene som dukker opp hver dag, sier Marit og stryker Johannes kjærlig på kinnet.
– Jeg synes han er så herlig. Alle han møter blir trukket mot det gode hjertet hans. Jeg er så glad for alle som blir glad i Johannes.
Kysset på nytt
Men tilbake til det aller første kysset. I Skånevik står det et stort eiketre, et som ser ut til å ha stått der siden tidenes morgen. Treet er gammelt, i alle fall eldre enn alle levende mennesker på jorden.
Hit gikk unge og beskjedne Marit og Johannes en sommerdag på 1950-tallet. Hånd i hånd ruslet de langs veien i Skånevik da de så det store treet.
– Det var en impuls. Vi gikk ned til to trær. Et stort, høyt eiketre, og et annet der greinene bredte seg utover. Vi sto under det store treet da det første kysset kom. Jeg tror jeg visste allerede da at dette skulle vare livet ut, sier Marit.
Det første kysset mellom to tenåringer kom kanskje på impuls. Men da Johannes i 2019 overlevde full hjertestans uten å få varige men, bestemte de to seg for å dra tilbake til Skånevik og eiketreet.
– Der fornyet vi det første kysset. Kjærlighet forandrer seg i løpet av livet og har så mange fasetter. I starten er det ild og vann, og det eneste du ønsker er å være sammen med kjæresten hele tiden. Men nå når vi er så gamle, så er kjærligheten blitt til omsorg.
– Vi sørger for hverandre, og passer på at den andre har det godt. Kjærlighet er når Johannes finner varmeputer til å ha i sengen min, lager middag til meg. Alle disse myke tingene, det er kjærlighet for oss i dag.
Raus kjærlighet
– Ingen kan ta fra oss alle de årene vi har hatt sammen. Livet består av opp og ned og flate dager. Vi vet at livet kan være over i løpet av ett sekund, det har vi erfart. Det kan gå så fort. Du vet ikke om du er her om en time, eller om en dag. Sørg for å gjøre opp det du bør gjøre opp.
– Det vil være trist om du blir liggende og ikke kan snakke eller vise hva du føler. Så ikke ha noe ugjort i livet. Vi sier hver dag til hverandre at vi er glad i hverandre, sier Marit og får støtte fra sin kjære Johannes:
– Vær rause med hverandre. Det er viktig å se hverandre og vise at du bryr deg om de rundt deg. Det gir fred i sjelen.
