Fikk livmorhalskreft:
– Min største frykt var å dø fra datteren min
Cathrine fikk sjokk da gynekologen oppdaget at hun hadde celleforandringer i livmorhalsen. Kort tid etter fikk hun den fryktede beskjeden: Hun hadde kreft.
Jeg ble helt nummen i kroppen. Jeg tenkte: «Har jeg kreft? Kommer jeg til å dø?».
Cathrine Engenes (45) forteller om telefonen hun fikk sommeren for to år siden.
Hun hadde vært på rutinekontroll da gynekologen ringte og fortalte at han hadde oppdaget celleforandringer i livmorhalsen hennes.
– Samtidig hadde jeg sjekket meg og gått til rutinekontroller i mange år. Jeg tenkte at de nok hadde oppdaget celleforandringene før de hadde utviklet seg til kreft, sier hun.
Likevel hadde Cathrine en vond klump i magen.
– Jeg tok en biopsi, en vevsprøve, og i midten av september ble jeg konisert, sier hun.
Cathrine Engenes (45):
Jobber i administrasjonen i et eiendomsfirma. Bor på Ullern i Oslo og er mamma til ei jente på fem.
Konisering er et lite inngrep der den nederste delen av livmorhalsen fjernes. Inngrepet gjøres for å forhindre celleforandringer i å utvikle seg til livmorhalskreft, ifølge Norsk gynekologisk forening.
– Jeg grudde meg til koniseringen, men mest fordi jeg er engstelig for narkose. Etter inngrepet fikk jeg beskjed om at alt var fjernet, så jeg var lettet og tenkte ikke mer på det, forteller Cathrine.
Les også: – Sjelden at vi ser vaksiner fungere så godt
Skjønte at noe var galt
14. oktober 2019 fikk hun likevel nok en tøff beskjed. Til tross for inngrepet var det oppdaget kreftceller i livmorhalsen.
Hun var på jobb og satt i kantina sammen med noen kolleger da telefonen ringte. Hun gikk inn på kontoret for å svare.
– Det var gynekologen som koniserte meg, og jeg skjønte med en gang at noe var galt. Kroppen gikk i en form for sjokk. Jeg husker bare deler av det han sa. Jeg fikk med meg ord som «kreft», «henvisning til Radiumhospitalet» og «fjerne livmor», sier Cathrine.
Hun minnes også at han sa at Radiumhospitalet ville ta kontakt «innen rimelig tid» for videre behandling.
Cathrine var redd og forvirret. Samtidig var hun fylt med en følelse av at gynekologen brydde seg om henne. Stemmen hadde vært omsorgsfull. Han hadde også sagt at hun kunne ringe tilbake dersom hun hadde noen spørsmål.
– Etter samtalen gikk jeg på do og gråt. Deretter sa jeg til sjefen min at jeg hadde fått en dårlig nyhet og at jeg måtte dra. Etterpå gikk jeg bare, sier Cathrine lavmælt.
Hun forteller at hun ringte samboeren som kom for å plukke henne opp.
– Jeg hang meg opp i dette med «rimelig tid». Hadde gynekologen ment én dag? Eller en uke?
Redd for å dø fra datteren
Dagen etter tok Cathrine kontakt med gynekologen og fikk gjenfortalt alt han hadde sagt. Deretter ringte hun til Kreftforeningen.
– De kunne ikke gi meg noen helt klare svar, men jeg snakket en stund med en veldig hyggelig dame og det hjalp. Hjemme forsøkte jeg å holde maska for datteren min sin skyld. Men om kvelden kom alle tankene og følelsene – og veldig mange tårer, sier Cathrine, som bor i Oslo, men er født og oppvokst i Harstad og Ulsteinvik.
Datteren var tre og et halvt år da Cathrine fikk vite at hun hadde kreft.
– Hun var – heldigvis, vil jeg si – for liten til å forstå hva som skjedde. Min største frykt var å dø fra henne. At hun skulle vokse opp uten mammaen sin, sier Cathrine stille.
Mange sa til henne at hun tross alt var heldig som hadde fått barn.
– Innerst inne tenkte jeg at det nesten hadde vært bedre om jeg ikke hadde barn. Misforstå meg rett – datteren min er det beste som noen gang har hendt meg, men jeg var så redd for å bli borte for henne.
– Hvor åpen var du med datteren din?
– Da jeg skulle operere, var jeg åpen om at jeg måtte på sykehus noen dager for at legene skulle gjøre meg frisk. Jeg sa at mamma måtte fjerne en liten kul i magen, forteller Cathrine.
En følelsesmessig berg-og-dal-bane
Cathrine savnet noen å prate med.
– Det var litt vanskelig å snakke med de aller nærmeste. De var jo følelsesmessig involvert. Jeg gikk til psykolog i perioden fra jeg fikk beskjed om at jeg hadde kreft og fram til operasjonen, men jeg hadde også noen gode samtaler med samboeren min og foreldrene mine, forteller hun.
Hun tenkte at hun skulle hatt noen likesinnede å prate med, noen som hadde opplevd det samme.
– I dag vet jeg at det finnes «likepersoner» i Gynkreftforeningen som du kan snakke med, men det var jeg ikke klar over den gangen, sier Cathrine, som i dag sitter som nestleder i Gynkreftforeningens lokallag for Oslo og Akershus.
45-åringen beskriver dagene etter at hun hadde fått kreftbeskjeden som en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Hun var bekymret og veldig redd.
I løpet av den samme uken som gynekologen hadde ringt, fikk hun tildelt timer for videre oppfølging. Mandag uken etter var hun til en samtale hos en overlege ved Radiumhospitalet.
– I løpet av samtalen knakk jeg plutselig sammen og sa at jeg var redd for å dø. Da svarte han: «Dø skal du en gang, men ikke av dette». Det var en setning jeg tok med meg videre under hele prosessen. Samtidig klarte jeg ikke helt å gi slipp på frykten for å dø av livmorhalskreft, forteller Cathrine.
Les også(+): Jeg var fanget i min egen kropp
Ble viktig å gå på jobb
Dagen etter samtalen med overlegen var hun på MR, onsdag fulgte CT-undersøkelse og torsdag en gynekologisk undersøkelse i narkose. Torsdag hadde hun også en samtale med gynekologen som hadde oppdaget celleforandringene, der hun fikk vite at de heldigvis ikke hadde funnet noen spredning.
– Samtidig fikk jeg bekreftet at neste skritt var operasjon, der de skulle fjerne livmoren, livmorhalsen, eggledere og lymfeknuter i bekkenet. Jeg tror det var seks lymfeknuter, sier hun.
Cathrine valgte å ikke sykemelde seg.
– Jeg har en fantastisk arbeidsgiver og sjef, som ga meg frihet til å trekke meg unna når jeg trengte det og til å dra på undersøkelser og det som måtte være. Jeg hadde ingen fysiske smerter, og det å være på jobb ble viktig for meg, sier hun.
Cathrine fikk innkalling til operasjonen, som skulle utføres nøyaktig på dagen én måned etter at hun fikk vite at det var funnet kreftceller.
– Selve operasjonen tok en og en halv time. Det var åpen kirurgi og en ganske tøff operasjon. Dagen etter fortalte kirurgen meg at operasjonen var vellykket, men at jeg først ville få svar på om alt var fjernet litt senere. Jeg ble innlagt på en onsdag, operasjonen var dagen etter, og jeg fikk reise hjem på mandagen, sier hun.
Blitt mer tankefull
I midten av desember hadde Cathrine en ny time hos kirurgen som opererte henne. Da fikk hun endelig beskjeden hun hadde ventet på.
– Hun fortalte at alt var fjernet – og at jeg var ferdig behandlet, sier hun og smiler.
To år senere føler Cathrine at livet er godt.
– Redningen min ble trening. Jeg startet med styrketrening to ganger i uken, noen ganger tre, på nyåret i 2020. Jeg fikk kontakt med en PT som har gitt meg fantastisk oppfølging og som følger meg opp den dag i dag. Nå har jeg det veldig bra, sier hun.
Erfaringen har helt klart gjort noe med Cathrine.
45-åringen har blitt mer tankefull etter at hun var syk og er mer engstelig for at noe skal skje med henne, eller med de nærmeste.
Samtidig setter hun mer pris på det hun har og tar ikke lenger noe for gitt.
– Jeg reflekterer mer over at vi lever på lånt tid. Og så er jeg glad for at vi ikke vet hva morgendagen bringer, sier hun.
Lytter til kroppen
Erfaringen har også gjort henne mer bevisst på å lytte til kroppen – og å ta kroppens signaler på alvor.
– Jeg prioriterer meg selv høyere nå. Søvn, trening og mat er så viktig og bidrar til at du får mer energi til å ta vare på de rundt deg, sier Cathrine.
«Sykdommen og frykten jeg opplevde, har helt klart formet meg. Jeg føler at jeg har kommet enda nærmere datteren min.»
Hun legger til at hun også har blitt mer avslappet og ikke henger seg opp i uviktige detaljer lenger.
– Sykdommen og frykten jeg opplevde har helt klart formet meg. Jeg føler at jeg har kommet enda nærmere datteren min. Jeg prioriterer også henne høyere og blir nok sjeldnere sint på henne sammenlignet med tidligere, sier ettbarnsmoren.
Tar ikke sorger på forskudd
– Hva drømmer du om nå?
– Jeg håper å gi datteren min en trygg og god oppvekst. Dessuten ønsker jeg å fortsette og engasjere meg i Gynkreftforeningen. Det er meningsfylt og viktig for meg å kunne bidra, sier Cathrine.
Hun er takknemlig for det gode helsevesenet vi har i Norge og vil gjerne rette en stor takk til alle som har fulgt henne opp ved Aleris og Radiumhospitalet.
I dag går hun jevnlig til kontroll på sykehuset. Selv om hun kjenner det litt i magen før hver sjekk, er hun ikke så nervøs som i starten.
– Jeg bekymrer meg heldigvis mindre og mindre. Du kan ikke ta sorger på forskudd. Samtidig vet jeg at om det skulle dukke opp noe, så er jeg i de beste hender.
Les også: Tusenvis av kvinner droppet viktig sjekk: – Situasjonen kan bli alvorlig
- Gynkreftforeningen har ni lokallag, og Cathrine Engenes er selv aktiv i Oslo og Akershus.
- Medlemmene er kvinner som har hatt eller har kreft, samt kvinner som er, eller har vært, pårørende. Noen av disse jobber også som «likepersoner» som er fine å snakke med,
- Foreningen ønsker seg flere lokallag, og Cathrine oppfordrer deg som leser til å ta kontakt dersom du er i målgruppen.
- I Oslo og Akershus arrangerer lokallaget julebord, turer og aktuelle seminarer. Hvor rikt tilbudet er, varierer.
- Ønsker du å starte et lokallag der du bor, ta gjerne kontakt med Gynkreftforeningen på e-post: [email protected].
To viktige grep
– Det er ikke ofte vi kan si at vi kan unngå å få kreft, men når det gjelder livmorhalskreft, kan vi i stor grad det, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross.
«Noen kvier seg for å ta livmorhalsprøve, men det er det ingen grunn til. Vi må huske at leger gjør dette ofte.»
En enkel livmorhalsprøve kan fange opp alvorlige celleforandringer før det utvikler seg til kreft. Å sjekke seg jevnlig reduserer risikoen for livmorhalskreft med opptil 80 prosent, forklarer generalsekretæren.
Hun sier at nesten alle tilfeller av livmorhalskreft skyldes langvarig HPV-infeksjon. HPV er en forkortelse for humant papillomavirus og er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen, ifølge Kreftregisteret. De fleste som smittes vet ikke at de har hatt en infeksjon.
Det er i hovedsak to viktige grep vi kan ta for å bekjempe livmorhalskreft.
– Ta HPV-vaksinen hvis du er ung, og følg livmorhalsprogrammet om du er mellom 25 og 69 år, oppfordrer Ross.
Hun legger til at både jenter og gutter bør ta HPV-vaksinen når de får tilbud om dette i 7. klasse som en del av barnevaksinasjonsprogrammet.
– HPV-infeksjon kan øke risikoen for livmorhalskreft og for flere andre former for kreft hos både kvinner og menn. HPV-vaksinen kan forebygge flere av kreftformene, sier hun.
– Det nytter
Åtte av ti kvinner lever fem år etter at de har fått diagnosen, og tallene er enda bedre hvis sykdommen oppdages tidlig, før den har spredt seg. I disse tilfellene er 95 prosent fortsatt i live etter fem år.
– Noen kvier seg for å ta livmorhalsprøve, men det er det ingen grunn til. Vi må huske at leger gjør dette ofte, og for dem er det hverdagskost. For deg er det et par minutter av ditt liv, og en kjempeviktig forsikring, sier Ross.
I dag får over 300 norske kvinner livmorhalskreft årlig. Hvis vi ikke hadde hatt et godt livmorhalsprogram som sender ut #sjekkdeg-brev med noen års mellomrom, ville tallet vært rundt 1000.
– Det nytter å sjekke seg, sier Ross.
Etter at Kreftforeningen lanserte #sjekkdeg-kampanjen i 2015, har antall kvinner som sjekker seg økt kraftig, men under pandemien har det vært en nedgang.
Kreftforeningen ønsker seg nå en hjemmetest som et tilbud i livmorhalsprogrammet.
– Vi har stor tro på å teste seg i ro og mak innenfor husets fire vegger. Slik kan enda flere kvinner avdekke forstadier til kreft og faktiske tilfeller av kreft, avslutter Ingrid Stenstadvold Ross.
