Fikk ADHD-diagnose som voksen
«Du er ikke dum, og du er ikke i ferd med å bli gal»
Ingen skjønte at Cecilie (34) hadde ADHD. Men da en kollega fortalte om symptomene til datteren, falt alt på plass.
– Vi må bli kvitt myten om at ADHD handler om å være dum, slem eller gal. Diagnosen er heller ikke forbeholdt bråkete guttunger som henger i lysekrona med en assistent på slep. Sånne som meg har også ADHD, slår Cecilie fast.
Hun forteller at jenter ofte har helt andre og mindre synlige symptomer.
Hun fikk diagnosen som 33-åring, og det kom som et stort sjokk, både på henne selv og de rundt henne.
Kjente igjen symptomene
– Da datteren til en god kollega fikk diagnosen ADHD for snart et år tilbake, kjente jeg igjen alle symptomene hun beskrev. Kaoset av lyder og stemmer i hodet. Den indre, kriblende uroen, impulsiviteten og den lave selvfølelsen. All frustrasjonen og sinnet som kun kom til uttrykk på hjemmebane. Plutselig var det noen som satte ord på alt jeg hadde slitt med siden barndommen, men som jeg trodde var helt normalt og noe alle levde med, forteller hun.
Navn: Cecilie Graham-Olsen
Sivil status: Gift,
har to sønner på 7 og 8 år.
Bor: Bekkelaget i Oslo.
Følg henne på Instagram: @cecilieia
«Har du tenkt på at du kan ha det samme?» spurte
kollegaen.
Samme uke gikk Cecilie til legen og ba om å bli utredet for ADHD. Det var ingen tvil. Det hadde hun.
– I det jeg gikk ut døra fra legen følte jeg at 10 kilo var fjernet fra skuldrene mine. Det var som at alt falt på plass i livet mitt. En liten stund var jeg så uendelig glad! Men så gikk jeg fullstendig i bakken. For hva nå? Hva innebar det, og hva skulle jeg gjøre med den diagnosen? Angsten slo inn for fullt og jeg følte at jeg var i ferd med å klikke.
Det endte med at kollegaen sendte henne av gårde til akutt psykiatrisk mottak. Der ble hun møtt av et team som ba henne gjøre rede for hva som hadde skjedd.
Ærlig for første gang
For første gang fortalte 33-åringen ærlig og uredigert om hvordan hun mobiliserte alle krefter og framsto som trygg og glad ute blant folk, mens hun på innsiden var ekstremt sår og tok alt personlig.
Om hvordan hun hadde 1000 tanker og alt gikk i 200 km i timen inne i hodet, mens verden beveget seg som i sirup utenfor. Og om søvnvanskene, periodene med depresjon, de to tette svangerskapene, småbarnsfasen som krevde sitt, og at hun sto midt oppi utredning av den ene sønnen.
– «Du er ikke dum, og du er ikke i ferd med å bli gal», beroliget de meg.
«Det er bare blitt for mye for deg. Det du opplever er bare enda et tegn på at diagnosen din er riktig».
Da jeg fikk høre dette, tørket jeg tårene, og gikk til nærmeste toalett og sminka meg. Så dro jeg tilbake til jobb, holdt workshop, som planlagt, og kom meg gjennom dagen.
Les også: Får barn etter fylte 40: Anita (47) og Marianne (47) har to helt forskjellige historier
Ingen hjelp til selvhjelp
I tiden som fulgte begynte Cecilie å lese alt hun kom over om ADHD. Hun ble fullstendig oppslukt av å finne ut hvordan hun kunne lindre symptomene, mestre hverdagen og få det bedre med seg selv.
Hun var også opptatt av å slippe medisiner, i den grad det var mulig.
– Legen min har vært helt suveren. Men tilbudet jeg fikk da jeg ble henvist videre i systemet var kun å ta blodprøver, slik at jeg kunne få resept på ritalin. «Jeg vil ikke ha ritalin, jeg vil ha en psykolog», sa jeg, men det kunne de ikke gi meg, sier Cecilie og legger til at hun nærmest ble ledd av da hun foreslo å teste om kostholdsendringer kunne hjelpe.
Ifølge Cecilie er det generelt lite kunnskap om hvor mye maten vi spiser, kosttilskudd, trening og en sunn livsstil kan bety i behandlingen av ADHD.
– Jeg har måtte kjempe for å få riktig hjelp. Jeg har satt meg inn i forskning, snudd opp ned på livet til både meg selv og familien, og brukt vanvittig mye penger på å finne ut av hva jeg kan gjøre selv. Jeg har betalt for psykologtimer, levd på elimineringsdiett og kuttet melk, gluten, havre og egg. Jeg trener og drikker sellerijuice hver dag, og står opp og legger meg til samme tid. Iblant må jeg også skjerme meg helt og si nei til ting jeg egentlig har lyst til, sier hun og fortsetter:
– Når jeg får smarte tips og fakta på bordet om hva som hjelper, så følger jeg det. Men hva om jeg ikke hadde hatt selvdisiplin og vært ressurssterk? Det orker jeg knapt å tenke på, sier Cecilie.
Les også: Fant donorbror til sønnen Knut (3) på Facebook
Knalltøffe endringer
Hun er den første til å innrømme at det er knalltøft å gjennomføre så dyptgående endringer som hun har gjort.
– På ett tidspunkt lurte mannen min på om alle livs-stilsendringene ville gjøre meg til en annen person. En ugjenkjennelig helsefreak eller noe. Men det som har skjedd er at jeg endelig har funnet meg selv. Før kunne jeg være så sur, ustabil og skjør. En drama queen med dårlig selvfølelse. For første gang i livet føler jeg meg relativt stabil. Nå er jeg stort sett en glad mamma og kone. Men det har krevd sin mann å stå i det sammen med meg. Jeg er heldig som har ham, slår hun fast.
De har fremdeles en lang vei å gå med å etablere de nye vanene.
– Innimellom tenker jeg at ingen vil orke å invitere oss på middag lenger fordi det er så mye vi ikke kan spise. Og jeg kan klage veldig når jeg står og baker glutenfritt brød halv sju om morgenen. Men jeg gjør det likevel, for jeg merker hvor mye det har å si for hvordan vi har det, sier Cecilie.
Hun har ikke bare gjennomført livsstilsgrep for seg selv.
Sønnen på 8 år har fått den samme diagnosen, og også han har opplevd store endringer ved å legge om kosten. Familien har fått god hjelp av ernæringsekspert med spisskompetanse på ADHD, og Cecilie forteller om en liten gutt som ser ut til å ha fått et nytt liv med riktige tilskudd av vitaminer, et helt glutenfritt kosthold og tilrettelegging.
Les også: – Folk trekker seg unna når jeg forteller hvordan pappa døde
Mye positiv feedback
På instagramkontoen @cecilieiam har Cecilie i flere år delt vakre og inspirerende bilder og anekdoter om stort og smått i hverdagen.
Da hun fikk diagnosen var det helt naturlig å dele oppdateringer om dette også.
– Folk har trodd at jeg har vært en sånn perfekt person fordi alt ser så plettfritt ut hjemme og fordi jeg ser grei ut – selv når jeg ikke har sovet på flere netter. Det sier noe om hvor mye vi vektlegger det utenpå. Derfor liker jeg å dele at ting kan være annerledes bak fasaden. Men ingen liker å fylle feeden sin med sjuskete hjem og syting, så det må gjøres med stil og inspirere, ikke deprimere folk, slår hun fast.
– Jeg har alltid litt noia etter at jeg har postet et innlegg om hvordan jeg egentlig har det. Men så får jeg så sjukt mye positiv feedback. Folk jeg knapt kjenner har vist at de bryr seg, mens andre har åpnet seg og fortalt sin egen historie etter at jeg har delt min. Og da er det så verdt det! sier Cecilie.
De aller fleste rundt henne har vært veldig støttende. Spesielt arbeidsgiveren.
«Så sant du klarer det, så kom på jobb! Vi vil helst ha deg her», var beskjeden da hun fortalte om det – selv om hun er teamleder og har mye ansvar.
– Noe av det første jeg tenkte da jeg fikk diagnosen var at kan jeg hjelpe én eneste person ved å være åpen om ADHD-en og å dele av mine erfaringer, så skal jeg gjøre det. Dette er etter hvert blitt mitt mantra, sier hun.
Det krever en viss tro på seg selv.
– Jeg kjenner alltid på en frykt for å bli stigmatisert og dømt. Men nå er jeg blitt såpass trygg på meg selv at jeg driter i om folk har fordommer og ikke liker meg. Da er jeg ikke så interessert i dem heller.
Les også: Audhild (57) kjenner ikke igjen ansikter