BLE rusavhengig som barn:
Camilla og Gordon havnet på barnehjem da de var fire og seks år. Bare en av dem klarte å skape et nytt liv
Camilla satte sin første sprøyte 14 år gammel. Nå er hun NAV-leder og tobarnsmor.
Bergen høsten 1997: Camilla er 16 år og får vite at samboeren til faren er veldig syk og innlagt på sykehus. Camilla tenker at hun vil besøke henne, men timene og dagene går, og det er viktigere for henne å ruse seg og skaffe stoff.
Da Camilla får beskjed om at hun har gått bort, setter det et støkk i henne. Det blir en påminnelse om at døden er så endelig, og samtidig blir det klart for henne hvor hennes eget liv har tatt veien.
Det blir et vendepunkt for henne, etter en tøff barndom preget av omsorgssvikt og rus. Her er hennes historie:
Første sprøyte som 14-åring
Allerede som fireåring kom Camilla og den to år eldre storebroren Gordon på barnehjem, fordi foreldrene ikke var i stand til å vare på dem. Det hun husker fra denne tiden, er det hun har sett på bilder. Etter et par år blir de plassert i fosterhjem utenfor Bergen.
Da Camilla skal begynne i andreklasse på barneskolen, får faren foreldreansvaret tilbake, men det går bare ett års tid før livet igjen blir uhåndterlig for ham. Derfor må Camilla og storebroren flytte tilbake til fosterhjemmet.
På ungdomsskolen blir Camilla en del av en ungdomsgjeng, og hun begynner å gå på fester i helgene med personer som er eldre enn henne. Der er det alkohol og hasj.
Dette er på begynnelsen av 1990-tallet og ravepartyene har gjort sitt inntog. Det tar ikke lang tid før Camilla begynner å gå på arrangementer hvor det er tilgang på sterkere stoffer som amfetamin, LSD og
ecstasy. Camilla er bare 14 år første gangen hun setter en sprøyte. Broren Gordon er en del av det samme rusmiljøet i Nygårdsparken i Bergen.
Flink på skolen
Mesteparten av livet har Camilla søkt etter en tilhørighet. Alkohol og rusmidler gir henne en følelse av trygghet og av å høre til. Til å begynne med går det mest i amfetamin. Det gir Camilla selvtillit og energi, men etter hvert går hun over til heroin. Som 16-åring er hun sprøytenarkoman.
Hun treffer en narkolanger og begynner å selge amfetamin. Hun føler seg verdt noe innad i
miljøet, men havner i flere truende situasjoner og er ofte livredd.
Selv om Camilla ruser seg, er hun flink på skolen og får gode karakterer. Hun kommer inn på allmennfag på videregående, men rusmisbruket har eskalert over sommeren og hun bruker amfetamin daglig. På skolen gjemmer hun seg på toalettet for å sette sprøyter.
14 år eldre kjæreste
16 år gammel flytter Camilla fra fosterhjemmet og inn til kjæresten. Han er 30 år. Saksbehandleren i barnevernet tar kontakt for å forsøke å få henne på rett kjøl, men hun avviser ham. Hun vil ikke ha hjelp.
Det er på denne tiden at samboeren til faren blir alvorlig syk. Da hun dør, skjønner Camilla at hun må ta affære og at livet hun lever, ikke er en fremtid for henne.
Hun tar kontakt med den samme saksbehandleren som hun avviste kort tid i forveien, og sier at hun trenger hjelp.
Han foreslår å sende henne til Hiimsmoenkollektivet på Sand i Rogaland, som gir langvarig tilbud til ungdom med rusproblemer. Camilla er fast bestemt på å kutte ut rusen og er positiv til forslaget.
På Hiimsmoenkollektivet blir Camilla møtt med omsorg, trygge rammer og en strukturert og forutsigbar hverdag. Hun begynner på videregående igjen, men å være ansvarsfull passer dårlig med å få innpass hos de andre ungdommene i kollektivet.
Camilla føler seg ensom og vil gjerne høre til og når ungdomsgruppen planlegger å rømme, blir hun med. De klarer å gjennomføre rømningen, men blir tatt kort tid senere og satt på glattcelle til de ble hentet tilbake. De ansatte skjønner ikke hvorfor Camilla, som er så pliktoppfyllende, har vært med på dette, men hun har egentlig bare prøvd å blir en del av gruppen.
Camilla blir på Hiimsmoenkollektivet i 2,5 år. Senere kommer kommer storebror Gordon til behandling på Evangeliesenteret på Østlandet.
Les også: Helvetet startet da Laila var 15 år
Ung mor
18 år gammel får Camilla en kjæreste og blir gravid og paret blir møtt med bekymring fordi de er så unge. Camilla bærer fortsatt på skammen knyttet til sin fortid, derfor blir det viktig for henne å vise omverdenen at dette skal hun og kjæresten klare.
Camilla får tilbud om å bo på et senter for unge mødre i Bergen, men etter fødselen blir det klart at paret ønsker å etablere seg på egenhånd sammen med datteren. De får god oppfølging både fra Hiimsmoenkollektivet og barnevernet det første året.
Familien flytter til Stavanger hvor Camilla utdanner seg til advokatsekretær. I 2013 dør faren, 72 år gammel.
Gordon velger etter hvert å flytte etter Camilla til Rogaland. Han tar lappen og får jobb gjennom Fretex. Til tross for at han har flere gode perioder, er det vanskelig å etablere et rusfritt liv.
Broren innlagt
Høsten 2005 blir Gordon på nytt innlagt til behandling for rusproblemene. Før han drar, forteller han Camilla at hvis det ikke går denne gangen, så vil han gi opp.
Oppholdet er positivt, han trives og har tro på fremtiden. I slutten av september får han permisjon, men i løpet av helgen kontakter han rusinstitusjonen fordi han har sprukket. «Du kan komme tilbake når du er nykter», er tilbakemeldingen.
Neste dag blir han funnet død av overdose, 26 år gammel.
Det er vanskelig for Camilla å forstå det triste budskapet. Å miste broren får henne til å innse hvor skjørt livet er. Det gjør henne mer bevisst på å prioritere det som gjør henne godt, og tilbringe tid med mennesker hun er glad i.
Lederjobb i NAV
Etter studiene får Camilla tilbud om fast jobb i en bank. I 2006 skal datteren begynne på skolen, og Camilla venter datter nummer to. De etablerer seg i Bærum.
Tidligere i høst begynte hun som avdelingsleder ved NAV Nittedal. Som leder for 19 ansatte er hun opptatt av at de skal føle seg sett og hørt.
19 år etter at hun ble utskrevet, har Camilla fortsatt kontakt med dem hun ble kjent med på Hiimsmoen, og menneskene som jobbet der.
– Relasjonen til stedet tar ikke slutt selv om oppholdet gjør det, sier Camilla, og forteller at hun jevnlig blir invitert tilbake.
– De stilte også opp for meg etter at broren min døde, forteller hun.
– Det er 14 år siden jeg fikk den vonde beskjeden om at han var død, men det føles som det var i går. Ikke å ha ham i livet mitt er et stort tap.
Noe av det mest verdifulle i løpet av tiden på Hiimsmoenkollektivet, var relasjonene
Camilla fikk til mennesker som oppriktig brydde om henne.
– I behandling av mennesker med utfordringer er det viktig med kjærlighet og omsorg, understreker hun.
Camilla har engasjert seg i Landsforeningen for barnevernsbarn.
Les også: Symptomene på angslidelser
Giftet seg på nytt
– Det barnevernsbarn trenger er et hjem, trygge rammer og voksne som bryr seg, sier Camilla, som også er styremedlem i lokallaget til Mental Helse.
I 2011 ble Camilla skilt fra han som er far til hennes to døtre, men de har et godt forhold. Året etter traff hun Idar (49), som hun nå er gift med.
Etter at Camilla traff Idar, føler hun sjeldnere at hun trenger å prestere for å ha verdi.
– Å prestere har vært min forsvarsmekanisme, men Idar ser meg for den jeg er, sier hun.
For Camilla har tryggheten og relasjonene vært helt avgjørende for muligheten til å skape et godt liv.
Mental smell
Hun har gått jevnlig i terapi gjennom mange år, men etter en tung periode i fjor høst ble hun henvist til Modum Bad. Da Camilla kom til traumepoliklinikken i vår, følte hun for første gang at hun møtte fagfolk som skjønte henne.
– Jeg jobber med å akseptere meg selv og den historien jeg har, sier Camilla, som også får mye hjelp til å komme i balanse gjennom yoga og meditasjon.
Camilla fremstår som flink og ressurssterk. Derfor har det ikke alltid vært like lett å få hjelp i voksen
alder.
– Det er jo det folk ser, men mitt problem har vært at skammen har gjort det vanskelig for meg å formidle hvilke utfordringer jeg opplever, og hva jeg har behov for.
Les også: Ti tegn på at du er høysensitiv
Vi skape større åpenhet
Etter at Camilla sto frem med sin historie i Bergens Tidende i 2015, for å sette søkelyset på verdien av kollektiver som Hiimsmoen, fryktet hun hva slags reaksjoner hun kom til å få. Hva ville kolleger, samarbeidspartnere og kunder tenke om henne nå?
– Jeg har alltid vært redd for å bli avslørt, men fortiden min forandrer ikke hvem jeg er i dag, sier Camilla, som bare har fått positive tilbakemeldinger.
– Jeg håper min historie kan skape større åpenhet og bidra til mindre stigmatisering.
Ved å dele veien hun har gått, håper Camilla at hun kan inspirere andre til ikke å gi opp når livet butter.
– Det kunne ha gått galt flere ganger, men jeg har klart meg til tross for de forutsetningene jeg har hatt. Vi har et valg, og det er aldri for sent. Hver dag er en ny mulighet til å skape et godt liv.
Prosessene Camilla har vært igjennom, har bidratt til å gjøre det mer klart for henne hva som er viktig.
– Jeg ønsker å være et medmenneske som ser andre for den de er, og ikke alt det utenpå.