Helvete startet da Laila var 15 år

- Jeg drakk sprit rett før jeg kom hjem fra fester, bare for at det skulle lukte alkohol av meg. Så kunne foreldrene mine ta meg for det, og ikke hasj, forteller Laila til Norsk Ukeblad om ungdomstiden som rask utviklet seg til et rushelvete.

Rjukan 2000:

- Mamma!! Hvorfor har du pakket vekk alle tingene mine i esker? Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg bor jo her!

Lailas stemme roper høyt ut i den nattestille leiligheten. Stemmen er sint. Og ruset. Uten den rusen hadde hun grått hysterisk og lagt seg ned på gulvet på det tomme rommet sitt med rosa tapet og rockestjerner på veggene.

Men med hasj og alkohol innabords slipper sårheten fort taket. Ingen står heller opp for å svare 15-åringen som har vært på rømmen igjen de siste par dagene, og denne natten finner det for godt å vende hjem.

Laila sparker til pappeskene på vei ut, og smeller ytterdøren igjen så hardt hun kan bak seg. Løper ned de smale betongtrappene som gir ekko langt opp til øverste etasje. Ut i vinternatten og tilbake til leiligheten hun kom fra. Den som tilhører de litt eldre vennene hennes i rusmiljøet. Slike som har sitt eget sted, der ikke foreldre kan bry seg om hva som foregår.

Det skal gå tre år før hun snakker med moren sin igjen.

Trygg barndom

Laila har ingen vondt barndom å skylde på. Sammen med mor og far og lillesøster har hun en lykkelig og trygg oppvekst i Skien, selv etter at foreldrene skiller seg rett etter at hun får sin første lille skolesekk. Hun er en aktiv jente som trener friidrett nesten hver dag. Pappa er trener.

Hun konkurrerer og fyller opp premiehyllen hjemme på jenterommet. Mamma får ny kjæreste, samboer, og et nytt barn til stor glede for søstrene. Hos pappa kommer det to halvsøsken.

Laila blir tenåring - og lei av all treningen. Hun får noen eldre kompiser og begynner å synes at gutter og festing er mer spennende. Hun prøver alkohol og hasj for aller første gang. Hun liker rusen. Uroen som plutselig har kommet over henne den siste tiden etter at hun sluttet med treningen, forsvinner når hun drikker eller røyker.

Når mamma forteller at de skal flytte fra Skien og til Rjukan, blir hun fortvilet. På Rjukan sliter Laila med å finne seg til rette. Hun prøver ut både "sosse-jentene", "nerde-gjengen" og "skate-gjengen". Hun passer ikke inn noe sted. Uroen øker.

Til hun en dag finner sin plass, der hun føler seg hjemme og lik de andre: I "Feste-gjengen". Blant bygdas både spede og erfarne rusbrukere og misbrukere får hun utløp for alle sine sprø ideer og spenningsbehov. Fra hun er 14 røyker hun hasj hver dag. Hun er med på innbrudd, fester hvor politiet blir tilkalt, slåsskamper og hendelser som raskt får barnevernet til å følge med på henne.

- Jeg drakk sprit rett før jeg kom hjem fra fester, bare for at det skulle lukte alkohol av meg. Så kunne de ta meg for det, og ikke hasj ... En gang betalte vi med penger vi hadde kopiert på kopimaskin. Vi trodde livet var en lek, forteller Laila selv i dag om den ville ungdomstiden.

Les også: Irene fikk ADHD-diagnose som voksen

Egen leilighet

Moren og stefaren fortviler. Ingen av deres strenge regler, innetider, husarrester eller samtaler med Laila hjelper. De ber selv om hjelp fra barnevernet, og går etter hvert med på å overlate ansvaret til dem, for at ungjenta skal få den hjelpen hun trenger.

Den natten Laila kommer hjem og finner tingene sine pakket ned i pappesker, har hun brukt opp sine utallige sjanser hos familien. De ser ingen annen utvei enn å gjøre alvor av truslene om at hun må flytte dersom hun ikke begynner å høre på dem.

De første ukene bor Laila hos en venninne, før hun får sin egen leilighet av barnevernet. Hun følges opp blant annet med tilsyn før leggetid hver kveld. Det hindrer ikke livet til Laila og gjengen å bli en lang fest. Så snart barnevernet er ute av døren, gir ungdomsskolejenta det hemmelige vinketegnet ut vinduet. "Alt klart for fest!" Av og til gjemmer også venner seg under sengen eller inni skaper til kysten for å ruse seg er klar igjen.

Utrolig nok klarer hun likevel skolen godt, og gjennomfører helse og sosiallinjen på videregående med firere og femmere. Men uroen inni henne forsvinner ikke. Psykologtimene gir henne ingen ting. Legene gir henne et legemiddel som skal roe henne ned, men hun er skuffet over effekten.

Da hun er 16, må hun jevnlig levere urinprøver. Hun slutter derfor med hasj et års tid, for så å begynne igjen for fullt når det er slutt på urinprøvene.

Gjenforening

19 år gammel blir hun gravid med kjæresten sin. Plutselig får Laila et sterkt ønske om å ha mammaen sin i livet sitt igjen. Hun har kun snakket litt med søsteren sine disse årene, og unngått moren. Nå har familien til Laila også flyttet til et annet sted på østlandet.

Hvordan vil mamma reagere om hun tar kontakt igjen ...? Laila tar sjansen, og ringer.

- Hei, det er meg, mamma. Laila lukker øynene hardt og svelger. Holder seg fast med mobilen. Flaskene fra festen sin i går natt står fortsatt på det lyse trebordet i stuen. Selv har hun vært nykter siden hun fant ut at hun skal bli mamma. Men hjemmet hennes er fortsatt et festlokale for de mest hardbarka som er igjen i gjengen.

- Laila! Jenta mi! Hvordan har du det? svarer moren.

Så sprekker begge stemmene. En som endelig får lov til å være mamma igjen, og en som snart skal bli det, puster plutselig litt lettere. Ikke lenge etterpå møtes de, og det er som om de ikke skulle vært borte fra hverandre i det hele tatt. De klemmer og snakker om livet her og nå. Unngår fortiden. Hva som skjedde og hvorfor, er ennå for sårt til å snakkes om.

Laila tar også opp kontakten med søsknene og faren. For første gang på veldig lenge føler hun at hun smiler fordi hun har det bra. Ikke fordi hun har ruset seg.

Laila føder sin datter, og alt går fint inntil utfordringer i forholdet mellom henne og barnefaren gjør at hun begynner å ruse seg igjen. Datteren er nå åtte måneder. Den vesle familien er på vei utfor.

Heldigvis får de alle tre plass på frivillig basis via barnevernet på Borgestadklinikkens familieenhet i Skien. Her blir de i halvannet år, til de er friske og sterke nok til å vende hjem til en normal og nykter hverdag - og Laila og kjæresten venter sitt andre barn.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn til MDMA

Nabo med mamma

Rjukan 2007:

Mamma er på besøk hjemme hos Laila og har laget kjøttkaker og strøket babysengetøy til den vesle familiens hjemkomst fra klinikken.

- Mamma, det hadde vært fint å ha deg mer i livet mitt. Kunne du tenke deg å flytte tilbake hit til Rjukan?

Laila er spent på morens svar, mens hun vugger nyfødte minstemann i armene. Det har tatt litt tid, men nå kan hun og moren snakke om alt. Også det vonde som gjorde at moren pakket ned rommet hennes i pappesker den vinternatten.

Laila ser svaret i morens øyne før hun sier det med ord.

Ikke lang tid senere er mor og datter naboer på Rjukan, med hver sin familie. Et halvt år senere tar Lailas seks år lange forhold til barnefaren slutt. Mamma er der til hjelp og støtte og trøst.

Laila bygger seg opp som alenemor, utdanner seg til helsearbeider, og får fast jobb som hjemmehjelp. Hun finner også en ny mann utenfor rusmiljøet, og lever et godt og nyktert familieliv i fire år. Da tar forholdet slutt, og Laila føler hun samtidig mister det nettverket av nyktre venner de hadde sammen.

Hun gjenopptar kontakten med sine gamle venner fra rusmiljøet på Rjukan. En stund holder hun seg greit unna rusen, men til slutt blir fristelsen for stor, og hun røyker litt av og til. Litt blir til litt mer. Når barna er hos sin far eller på arrangementer eller overnattinger, ruser hun seg. Den deilige følelsen av ro hadde hun nesten glemt!

Hverken moren eller barna ser henne ruset, men barnevernet får etter hvert inn bekymringsmeldinger på henne. Det rapporteres om besøk til leiligheten hennes fra byens belastede miljø til alle døgnets tider. Sammen med hennes gamle rykte blir dette nok til at de vil frata henne omsorgen for barna. Det blir rettssak. Laila holder seg nå helt nykter de 12 månedene det tar før den starter. Dette er en kamp hun MÅ vinne!

Mister omsorgsretten

Rjukan mars 2014:

Laila taper rettssaken om omsorgsretten til barna sine en fredag. Søndagen får Laila telefon om at hun og barna som er seks og åtte år, skal møte de nye fosterforeldrene neste dag. Onsdagen må barna flytte til fosterfamilien.

Det er Laila selv som kjører dem. Hun har stålsatt seg. Er fortsatt i sjokk. Må ikke gråte nå. Være sterk for barna. Snakke om andre og hyggelige ting. De har ikke rukket å pakke med seg så mye. Alt har skjedd så fort. I bilen sitter også barnas far og Lailas nye kjæreste, som vil være med på denne vanskelige turen.

Hun gråter da det hyggelige paret som skal være barna hennes sine foreldre fremover, åpner døren. Barna hylgriner og vil helst ikke slippe taket i mammaen sin. Det må de. Minstemann resignerer ved å lukke seg inne i ipad-verden når den blir lagt i hendene hennes. Hun stirrer innbitt rett ned i skjermen mens tårene renner når mamma prøver å si "hade". Hun sier ingen ting. Den andre får lovnader og trøst om at de veldig snart skal ses igjen, i alle fall ringes ...

Tilbake i bilen klarer ikke Laila kjøre. Barnas far tar over, mens det eneste som høres inne i den gamle grønne Fiaten på vinterføre, er hyppig snufsing. Etter 20 minutter piper Lailas mobil at hun har fått en SMS. Det er fra eldstemann.

"Jeg elsker deg", står det. Snufsingen går over i store hulk. Da de kommer til krysset nedenfor leiligheten på Rjukan, ber Laila dem stoppe bilen. Hun klarer ikke gå inn i det barnefri huset med en gang. Hun klarer bare sitte stille i en grønn Fiat mellom høye kalde brøytekanter og hyle høyt.

Les også: Her er tegnene på at du har et alkoholproblem

En kasse øl om dagen

Rjukan uten barna 2014:

Laila vet at hun kommer til å drikke seg dritings så snart hun er innenfor døren til leiligheten der to barnerom nå står tomme på ubestemt tid. Hun vil bare bort fra denne vonde verden. Hun har kjempet og tapt. Tapt det største tapet av alle. Hun sparker av seg vinterskoene med snø på i gangen og går fort videre innover og lukker begge dørene til barnerommene. Hun klarer ikke gå inn dit mer.

Det blir en lang natt. Heldigvis har hun en omsorgsfull kjæreste. Men det hjelper ikke for utforbakken hun har havnet i nå. Den er for bratt. Hun er både flau og skamfull over å ha mistet barna, og tør ikke si det til noen. Men ryktene løper på små steder, og allerede på jobb noen dager senere, blir hun møtt med vantro øyne og "har du MISTET barna Laila?!" Hun knekker sammen og blir sykemeldt i ett år. Det går ofte med en kasse øl om dagen.

Hun mister til slutt også både jobben og kjæresten. Alle minnene i leiligheten blir for mye for henne. Bilder og skåler og figurer de har laget på skolen, klarer hun ikke sette bort. Hun flytter og leier ut huset. Mamma støtter så godt hun kan, og hjelper henne med å rydde bort leker, bamser og sengetøy med små rosa blomster og alver på, når hun for første gang åpner dørene til de tomme barnerommene igjen.

Helomvending

Etter lang tid i dypeste fortvilelse, håpløshet og rus hver dag, bestemmer Laila seg for ikke å gi opp. Savnet etter barna er så stort at det gjør det umulig å gi opp troen på at de skal bli en familie igjen. Den tanken får henne til å sakte, men sikkert kutte ut alkoholen, og hun legger seg inn til behandling og utredning på Borgestadklinikken i Skien. Her blir hun helt rusfri.

Laila får også diagnosen ADHD. Hun får medisiner mot det som har gjort henne urolig hele livet, fra hun sluttet med idretten.

På klinikken får hun også høre om fotballklubben Odd Grenlands gatelag for mennesker som har slitt eller sliter med rusproblemer. To dager i uken har hun siden reist den lang veien fra Rjukan til Skien for å spille fotball. Å være en del av laget gir mestring, glede og tilhørighet - noe som betyr alt for å klare å leve i en rusfri hverdag.

De restrerende tre dagene i uken jobber hun med vasking og tilrettelegging av arbeid for funkjsonshemmede på den vernede bedriften Rjukanlys. En jobb hun trives godt i.

På lag med livet Skien, Skagerak Arena 2018:

- Kom igjen, Laila! Nå skårer du! Fotballbanen har bolker av hvitt rim på grønt kunstgress, og Laila springer det hun kan i lange shorts og genser med "Gatelaget" i store, hvite bokstaver foran, og den kjente fotballklubben Odds logo bak. Hun har vært nykter i 2 1/2 år nå. Det betyr alt å ha noe fast og positivt å fylle dagene med.

Lailas største motivasjon og grunn til aldri å ruse seg mer er ønske om å få være mamma på heltid for barna sine igjen. Å få ha dem hjemme på rommene sine, vekke dem om morgenene, mase om innetider, kjøre til treninger, bake kaker til lotterier og gå på foreldremøter. Det er det største ønsket. Det er det hun lever for.

- Jeg er ikke god i fotball og kommer aldri til å bli det - men fotballen fyller opp livet mitt med gode og viktige ting, og holder meg i form. Jeg har i mange år vært den verste versjonen av meg selv - nå jobber jeg for å være den beste, sier Laila alvorlig.

Håpet om å få være mamma igjen har gitt henne livet tilbake.

Lailas mor har lest og godkjent saken.