psykisk helse
Irene ville ikke at noen skulle få vite hvorfor hun var så mye borte fra skolen. Så kom lærer Bjørg med et forslag som endret alt
Irene var mye borte fra skolen i både syvende og åttende klasse. Hun turte ikke å fortelle noen om hemmeligheten sin. Men en dag kom en lærer med et overraskende forslag.
Stakkars barna nede på gården. Nå er moren deres på galehuset igjen.
Sladderen går mellom de voksne på Samvirkelaget på Heistadmoen i Kongsberg.
De tror ikke at Irene hører dem. Men det gjør tenåringen. Og det gjør like vondt hver gang.
– Mamma sa lite om seg selv og nervene. Det lå så mye skam der. Det var ingen som snakket om psykiske problemer den gangen, sier Irene (57) i dag.
Skjermer moren
Heistadmoen, våren 1978:
Irene vet at mamma er «syk i nervene». Det er hun blitt fortalt fra før hun kan huske. Det er noe alle vet. Hva det egentlig innebærer, vet ikke Irene så mye om.
Hun vet bare at hun og søsknene ikke må uroe mamma unødig.
Hun blir så oppskaket. Skjer det noe, som krangling, barnestreker eller ulovlig mopedkjøring fra de to storebrødrene, ordner barna opp seg imellom.
Mamma får ikke vite det. Irene passer ekstra godt på de to småsøstrene sine som er ett og syv år yngre.
Norsk Ukeblad presiserer
Irene Thorbergs søsken har lest historien. Derfor presiserer vi at dette er Irenes egen opplevelse fra oppveksten.
Da det kommer mamma for øret at de blir mobbet for klærne, får hun tak i Levis-merker og andre populære merker, og syr dem på barnas klær.
Klærne er alltid hele og rene, selv om de som oftest kjøpes på loppemarked.
Den halvautomatiske vaskemaskinen på kjøkkenet durer døgnet rundt. Moren vasker huset flere ganger om dagen, og grer de store gulvteppene med kam hver dag i de mest maniske periodene sine.
Livredd for mammas liv
Denne solfylte vårdagen sitter Irene ved respatexbordet på det store kjøkkenet med knalloransje skapdører. Moren har pyntet dem med pålimte glansbilder av blomster og engler. Irene synes det er så pent.
Mamma er ute i hagen. Hun sår, høster, sylter og safter. De mangler aldri mat, selv om middagene kan bestå av poteter og saus.
Frokostene derimot – de bugner som regel. Det skal helst være flere slag pålegg å velge mellom, og de fleste av dem, samt brødet, er hjemmelaget.
Allerede fra klokken halv seks om morgenene vet barna hvilken form moren er i. Er den god, er det Elvis på full guffe fra kassettspilleren hun har på kjøkkenet, som vekker dem.
Er den dårlig, hører de bare skapdørene som åpnes og lukkes, og klirring med tallerkener. Moren står alltid opp like tidlig og steller i stand frokost uansett.
Irenes far er ute på jobb og kjører trailer igjen. Han er ofte det. Denne morgenen er det heller ikke Elvis som har vekket Irene.
Uten å si noe kommer moren inn gjennom døren fra hagen og går stille gjennom kjøkkenet uten å se på datteren.
13 år gamle Irene får en rar følelse inni seg og følger etter henne inn på badet og videre inn på soverommet. Hun prøver å snakke til henne, og blir livredd når moren bare blir mer og mer sløv. Ved hjelp av naboer ringes 113. Ambulansen er raskt på plass.
Moren har samlet opp piller fra legen og tatt en overdose.
Dette er bare en av mange ganger Irene er redd for at moren aldri skal åpne øynene og smile til henne igjen, eller aldri mer å våkne grytidlig av Elvis' vakre stemme og duften av nybakt brød.
Hjem til mamma
Moren blir innlagt på Lier psykiatriske sykehus. Der har hun vært før. Her blir hun fra en til tre måneder om gangen, med ett til to års mellomrom.
Da blir en husmorvikar satt inn til barna. Far er borte mange dager om gangen når han kjører trailer.
Det er når moren er hjemme, at Irene er reddest. Hun må passe på at moren ikke sitter for mye alene med tankene sine, for da vet ungdomsskolejenta at moren blir «sykere i nervene». Slik blir det til at Irene ofte drar hjem fra skolen etter et par timer.
Har mamma det bra? Irene må hjem og se.
I starten er moren litt overrasket over at hun kommer hjem fra skolen så tidlig. Irene sier rett ut at hun skulker. Moren reagerer ikke så mye på det. Hun er glad for datterens selskap.
De sitter på det store kjøkkenet og drikker kaffe og prater. Irene snakker om hverdagslige og gode ting for å lage trygg og lett stemning. Det virker.
De snakker om alle de fine julaftenene på gården hvor det er så høyt under taket at de kan ha verdens største tre.
Foreldrene pynter det med de nye elektriske lysene i forskjellige farger og hjemmelagede lenker og kurver, og ingen får åpne dobbeltdøren til stuen før julen er ringt inn. De snakker om hyggelige kvelder ute sammen, når pappa også er hjemme og de har snøballkrig, står på miniski eller lager snøborg og drikker kakao.
Irene blir glad og rolig når hun ser at moren har det bra. At hun har hårruller under skautet, og har tatt kjole på. En av de lange med store blomster, eller den blå «husmorkjolen» med hvit linning.
Mamma er godt likt av barnas venner, som ofte stikker innom for å prate eller spille kort med henne, selv om ikke noen andre er hjemme.
En ting er Irene veldig stolt av: At foreldrene ikke drikker. Hun hører mange historier om andre foreldre som bråker i fylla.
Irene skulker store deler av både syvende og åttende klasse for å passe på at moren har det bra og ikke gjør seg noe. Karakterene ligger på Ng i det meste. Men Irene bryr seg ikke. Hun skal jo ikke videre på noen skole likevel! Hun vet hun må få seg jobb, og fortsette å passe på familien.
Foreldrene er nå skilt, og moren og barna har flyttet til Kongsberg sentrum.
Les også: (+) Anne Marie trodde nesten ikke sine egne øyne da hun så hva den utsultede mannen i nabolaget gjorde
Kjæresten forstår henne
Irene blir ikke mobbet, men føler seg ikke hjemme i klassen på grunn av alt fraværet. Det gjør at hun skulker enda mer.
Heldigvis har hun nå truffet sin store kjærlighet, Roar. Begge har mødre som de føler de må passe på, og de betror seg mye til hverandre. Forstår hverandre.
Ellers snakker ikke Irene med noen om hvordan hun har det hjemme. Hun opplever heller ikke at noen voksne er interessert i hvorfor hun skulker.
Å gi Irene beskjed om å skjerpe seg, og sende med henne melding hjem, gir ingen effekt. Men da hun begynner i niende klasse, skjer det noe som forandrer alt.
Den viktige læreren
En dag er det en på skolen som stopper og tar Irene til side uten at noen ser det. Det er læreren Bjørg Karin Alne.
Hun spør om ungjenta ikke heretter kan oppsøke henne på lærerværelset og ta en kaffekopp og en liten prat før hun bestemmer seg for å dra fra skolen igjen. Irene blir overrasket, men synes det er litt kult. Hun takker ja til avtalen, og det blir mange kaffestunder mellom elev og lærer.
Irene tør ikke åpne seg helt, hun er livredd for at barnevernet skal komme og ta dem fra moren. Hun sier bare at moren er litt dårlig, og at hun føler hun ikke passer helt inn på skolen.
Kaffepratene blir viktig for Irene. Hun føler at det virkelig betyr noe personlig for Bjørg om hun er på skolen eller ikke.
Det gjør noe med henne. Det blir vanskeligere å skulke. Kun i krisetilfeller går hun til Bjørg og sier kort: «Jeg må dra».
Sakte, men sikkert går fraværet ned – og karakterene opp.
Bjørg sier til Irene at det er så tullete at hun skal få så dårlige karakterer når hun faktisk kan så mye. Hun sier også at om en dag har startet litt dårlig, så kan den faktisk bli bra likevel.
Siste halvdel av niende har Irene ikke fravær. Hun går ut av ungdomsskolen med M og G i alle fag.
Får en ny sjanse
Samme dag som Irene er ferdig med niende klasse, begynner hun som stuepike på Grand Hotel i Kongsberg.
Tiden går. Moren flytter en stund til Sverige med sin nye samboer, men Irene og moren har hyppig kontakt på telefon.
Irene er fortsatt kjæreste med Roar fra ungdomsskolen. De gifter seg, og får etter hvert tre barn.
30 år gammel tar Irene videregående og helsefag med flotte karakterer. Hun begynner i omsorgsyrket og blir dessuten aktiv i lokalpolitikken. Moren er så stolt av datteren og barnebarna.
Etter at moren flytter hjem fra Sverige passer hun ofte barnebarna når Irene og Roar er på skole eller jobb. Hun er en populær bestemor som de små forteller alt til over en kopp kakao eller et slag Yatzy.
Livet er blitt bedre for henne, selv om hun sliter med helsen, og de siste årene sitter hun i rullestol. Den har Harley-skilt bak. Hun drømte alltid om å kjøre en Harley Davidson motorsykkel.
I 2007 dør moren.
Skam med psykiske problemer
Irene husker så godt hvor glad moren ble da tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sto frem med sin lidelse og innleggelser.
Han allmenngjorde og ufarliggjorde å slite psykisk.
– Det betydde enormt mye for mamma.
Først de siste fem årene av morens liv klarte hun og datteren endelig å snakke åpent om de vanskelige årene.
Moren spurte Irene om hun var bitter. Irene svarte ærlig at hun har vært det, men at hun nå som voksen forsto moren sin, hvor vanskelig hun hadde det, og hvorfor ting ble som de ble. Det varmet og lettet moren.
Mor og datter bevarte det nære forholdet med daglig kontakt helt til det siste.
Viktig med en voksenperson
– Mamma trengte en voksenperson. Det ble meg. Men jeg trengte en, jeg også, og misunte klassekameratene mine som fikk kjeft om de skulket eller ikke gjorde lekser. Lærer Bjørg ble min redning. Endelig har jeg fått takket henne, sier Irene.
Hun hadde tenkt på det lenge før hun i år endelig skrev et innlegg som kom på trykk i lokalavisen.
Her forteller hun hva det betyr å ha en trygg voksenperson som virkelig ser deg. En Bjørg. Etterpå møttes de to – elev og lærer – rundt 40 år etter kaffesamtalene på Flåtaløkka ungdomsskole.
– Jeg husker Irene godt. Hun var en blid, hyggelig og kontaktsøkende jente. Kanskje forsto jeg litt sent at hun hadde problemer, og kanskje burde jeg sendt henne videre til psykolog. Men det rører meg veldig at mine «kaffekopp-avtaler» med henne har betydd så mye! Jeg er stolt av hvilken ressurssterk dame hun er, og imponert over hvordan hun taklet en vanskelig barndom, sier Bjørg, som i dag er pensjonist.
– Voksne burde være mer bevisste på hvor viktige voksenpersoner de kan være for noen, sier Irene.
En gladhistorie
I dag har Irene og Roar (58) vært gift i 36 år. Å ha en stabil familiesituasjon der barn får lov til å være barn lengst mulig, ble viktig for Irene da hun og Roar ble foreldre til Connie (36), Ida (32), og Natasja (30).
Da paret feiret sølvbryllup, laget barna et fotoalbum til dem med bilder helt fra de traff hverandre, til fine familieminner fra alle fisketurene omtrent hver helg, til nåtiden hvor de er blitt besteforeldre til tre.
I og med at Irene og Roar aldri rakk noen bryllupsreise, ga barna dem også en forsinket bryllupsreise til London.
Da Norsk Ukeblad treffer Irene over noen kaffekopper på kafé i Kongsberg, følger en gjest nysgjerrig med under fotoseansen.
– Dette ser ut som en gladhistorie, kommenterer han hyggelig.
– Tja ... Det er vel ikke helt det. Jeg skriver liksom ikke om en som har vunnet i Lotto altså, svarer jeg – litt flåsete og ubetenksomt.
– Jo, dette er en gladhistorie! skyter Irene raskt inn.
– Jeg har mer enn vunnet i Lotto! Jeg møtte mannen i mitt liv tidlig, jeg klarte meg gjennom en vanskelig oppvekst, jeg har et godt forhold til familien min og jeg har barn og barnebarn jeg elsker. Mer kan jeg ikke drømme om.
