NY BOK:
– Fortsatt virker det som om spiseforstyrrelser er det samme som jente, og ikke minst det samme som tynn
Er det slik at undervektige oppfattes som verdige mottakere av støtte og omsorg fra omgivelsene, mens overvektige skal ordne opp i sin egen situasjon? Må folk være tynne for at en spiseforstyrrelse skal bli tatt på alvor? spør Ingeborg Senneset i denne teksten.
Dette er et utdrag fra boken «Ordbok for overlevelse » (2022), skrevet av Ingeborg Senneset.
D for diagnoser
Hun som begynte med selvskading som liten, som så valgte sult og spising som sin lindring og rus, som sin livbåt. Hun som fikk tvangstanker om renhet, og var så redd for å skade andre at hun kunne spy av frykt for hva som kunne skje.
Hun som løy med hele kroppen ved å drikke seg opp i vekt så ingen skulle ta fra henne en sykdom som var blitt som medisin. Hun som ble innlagt på sykehus etter sykehus. Pasienten alle kunne måle, men ingen kunne mestre.
Spiseforstyrrelser kan være som et seigt og sakte selvmord, samtidig som det er en overlevelsesstrategi. Uten det som nesten drepte meg, hadde jeg ikke levd. Rettere sagt, jeg hadde ikke overlevd.
De tre årene jeg var innlagt på psykiatriske sykehus, kunne definert meg som menneske. Jeg blogget mens jeg var der, forsøkte å finne en slags arbeidsplass, noe med mening. Etter at jeg var ute, skrev jeg en bok som fortsatt leses av mange. Og hver gang stikker det i magen, for tenk om de tror at det er alt jeg er? En haug diagnoser?
Les også: 3 tips for å takle ubehagelige tanker og følelser: – Dette fungerer dårlig
D for dømt
Jeg er redd for å bli et ansikt utad for spiseforstyrrelser. Ikke fordi denne gruppen ikke trenger en stemme, tvert imot. Men fordi den trenger mange, og mangfoldige, stemmer. Slik er det ikke nå, ikke ennå.
Fortsatt virker det som om spiseforstyrrelser er det samme som jente, og ikke minst det samme som tynn. Spesielt avisene har nesten alltid illustrert sykdommen med triste, tynne jenter, selv om omkring ni av ti med spiseforstyrrelser er normalvektige eller overvektige. Selv om det kan ramme alle aldre og alle kjønn.
De som er tunge i kroppen, må dermed bære en dobbel byrde. Ikke bare er de syke, de er ofte også oversett. Og siden samfunnet hyller det sunne, og sunnhet tragisk nok ofte knyttes til vekt, må de gjerne bære på skam i tillegg.
Veldig få snakker om at overvekt henger sammen med inntekt, selv om vi har visst det lenge. I 2012 trakk forskerne i boken Overvekt hos barn og unge frem det som kalles lav sosioøkonomisk status som en risikofaktor for å utvikle fedme. Penger alene er så klart ikke alt, men å ha lite ressurser kan fort bety mye usikkerhet eller stress. Og det er ikke enklere å ta vare på seg selv og familien sin om man er usikker på om lønnen holder ut måneden.
Budskapet som rettes mot overvektige, er ofte hardt og kritisk mot den enkelte – kanskje særlig fra vedkommende selv. Etter intervjuer og foredrag hvor jeg tar opp nettopp dette, og sier så tydelig som mulig at jeg eller andre undervektige på ingen som helst måte rangerer høyere enn de som tilfeldigvis har andre symptomer, kommer alltid meldingene i innboksen fra de som har følt seg underlegne. De som har følt seg som «mislykkede spiseforstyrrede».
Som takker for at skammen deres blir løftet, om ikke mye, så litt av skuldrene deres. For skam tynger.
Overvektige bærer ikke bare en tung kropp, men også en ekstra tung bør i form av skam. Gjengangere under mine innleggelser var: «Jeg er jo ikke så syk», «Jeg står jo ikke akkurat i fare for å dø», «Jeg er så svak» og «Jeg er ikke ekte spiseforstyrret».
En doktoravhandling fra sykepleier og forsker Ingrid Ruud Knutsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, viste at i medisinen blir en overvektig kropp sett på som unormal, og det stilles krav om at den overvektige bør endre kroppen sin. Skammen over den store kroppen bidrar til at mange overvektige isolerer seg.
Deltakerne i Ruud Knutsens studie beskrev at de ble behandlet på en helt annen måte etter at de gikk ned i vekt. De opplevde for eksempel å bli hilst på av mennesker som før hadde oversett dem. Er det slik at undervektige oppfattes som verdige mottakere av støtte og omsorg fra omgivelsene, mens overvektige skal ordne opp i sin egen situasjon? Må folk være tynne for at en spiseforstyrrelse skal bli tatt på alvor?
Da svikter i så fall samfunnet grovt.
Les også (+): Derfor sliter nordmenn med mer angst enn tidligere
Den andre grunnen til at jeg ikke vil være et såkalt ansikt utad, er at jeg er, og vil, være mer enn diagnosene mine. Jeg må være det, for jeg vet akkurat hvor dypt nede i sluket jeg brått befinner meg dersom jeg reduseres til kilo og kalorier, til selvskading og sykdom.
Så på samme måte som jeg ikke presenterer meg for nye mennesker som «anorektikeren», men som journalist eller forfatter, influenser eller sykepleier, eller kanskje som b-menneske eller ei som er glad i å tegne, kan jeg ikke la sykdom være det eneste jeg ser i speilet, selv om jeg ser et menneske som har vært, og er, syk.
Jeg ville heller ikke sagt at jeg er hodepine, men at jeg har hodepine. For det viktigste diagnosene mine har lært meg, er at jeg ikke er dem, men at jeg har dem. Jeg er mer enn det som står på papiret. Jeg er mer enn det jeg ikke får til. Og jeg får til mer enn diagnosene tilsier.
Noen ganger er det viktig å bestemme seg. Men du kan ikke bestemme deg for hva som helst. Du kan ikke tenke deg frisk. Du kommer til å møte folk som vil fortelle deg at «alt sitter i hodet». Disse menneskene kan være alt fra alternative behandlere til naboen. Og joda, problemene sitter i hodet. Hjernen og ryggmargen er organene som sender signaler til resten av kroppen, så det er for så vidt helt rett. Men det er ikke det samme som at en liten del av hjernen din kan skru av en bryter for resten av den.
Hvis jeg kunne tenke meg frisk fra tvangslidelser og spiseforstyrrelser, hadde jeg gjort det for lenge siden. Den eneste måten jeg kunne skru av de syke delene av hjernen på, var å skru av hele hodet. Den «løsningen» ble det heldigvis ikke noe av.
Men vi skal ikke slippe dette med tankens kraft helt. Jeg grøsser litt ved uttrykket «tankens kraft», for det er en typisk ting en selvhjelpsguru, coach eller en sjaman ville snakket om. Hvis måten en del av dem uttaler seg på hadde vært dekkende for virkeligheten, kunne jeg akkurat nå fått mindre vondt i fingeren som jeg klemte i ytterdøren i går. Det er den midterste, den du viser frem og sier «fuck you!» med. Neglen er i ferd med å falle av, og tuppen er mørkelilla. Diagnose: Det smalt. Men samme hvor mye jeg tenker at den ikke er hoven, samme hvor mye jeg tenker at den ikke er stygg, samme hvor mye jeg tenker at det ikke gjør vondt for hver bidige bokstav den tvinges til å trykke ned på tastaturet, er den like blå og bulkete.
Og på akkurat samme måte kan verken du eller jeg tenke bort frykten eller angsten vi kjenner. Årsaken kan være så falsk den bare vil, følelsen er likevel ekte. Tankens kraft taper mot realitetene. Så ikke ta den kampen. Det betyr ikke at det ikke er en kamp å ta. Det er bare at å «tenke seg frisk» er feil kamp. Fingeren min gjør ikke mindre vondt av at jeg stirrer på den. Men jeg kjenner det litt mindre om jeg gjør det jeg vil med resten av hånden.
En lege som heter Ingvard Wilhelsen pleier å sammenligne angst og bekymringer med en dårlig nabo. Naboen er der uansett, men du behøver ikke banke på døren hans for å prate ekstra mye. Altså: Tankene kommer, men du skal ikke dulle med dem, bare la dem være.
Jeg prøver å tenke på samme måte når alt det som følger med diagnosene mine, presser seg på. Når frykten skriker at jeg må vaske en tomat med Zalo. Når angsten brummer at jeg trenger å sulte bort nervetrådene. Når tvangstankene roper «knask eller knep» og truer med å kaste kvalme på meg om jeg ikke gir dem en evig gåtur. Da prøver jeg å observere dem, ikke handle etter dem.
Ikke som en nabo, riktignok, men mer som et tog. Som at jeg står på perrongen, og heisann, der kommer sultetoget kjørende, ja. Skal jeg hoppe på, eller stå stille og la det kjøre forbi? Stanse toget, eller tåle litt støv i øynene og støy i ørene til det blir stille igjen?
Les også: Sjekk om du trenger en psykolog
D for dritvanskelig
Jeg kan disse teknikkene, jeg vet at det er mulig. Likevel får jeg det ikke alltid til. Det er så flaut i de periodene når jeg fortsatt ser ut som «hun anorektiske». Da ser alle at jeg ikke mestrer meg selv som menneske. Det er en skam jeg også må leve med.
Men hei, skamtog, kjør forbi! For jeg har ikke tid til å kjøre hele den turen hvis jeg vil få til andre ting. Hvis jeg vil bruke hjernen min på mer enn sykdom, må de syke tankene summe for seg selv som irriterende veps sent på sommeren. Du vet, de sløve som stikker like vondt, men som det er ganske få av og så vidt mulig å unngå, med litt flaks.
De gangene det blir fullt vespebol og jeg ikke har sjans, må jeg forsøke å be om hjelp. Da kan diagnosene være det de er ment som i utgangspunktet: en døråpner til behandling. Ikke en lås bort fra livet.
Du er mer enn tankene dine. Du er ikke dine begrensninger. Du kan ikke kontrollere at følelser og tanker kommer, men du kan øve på hva du gjør med dem.
Du kan slutte å dømme den du er, ut fra det du har.
Vi gjør oppmerksom på at boken er utgitt av forlaget Egmont People, eid av Story House Egmont, som også eier klikk.no.
Denne saken ble første gang publisert 15/11 2022, og sist oppdatert 15/11 2022.
