Dysleksi

Margrete gikk på nederlag etter nederlag på skolen. I voksen alder falt brikkene endelig på plass

Når Mar­gre­te Spil­dre­jor­det slet med skrive- og lesevansker i oppveksten, men det skulle gå lang tid før hun fikk riktig hjelp og oppfølging.

<b>LÆRTE Å LESE:</b> Margrethes liv ble end­ret da hun kun­ne lese fag­bø­ker gjen­nom å lyt­te. Som 48-åring tok hun høyere utdannelse - på en helt spesiell måte.
LÆRTE Å LESE: Margrethes liv ble end­ret da hun kun­ne lese fag­bø­ker gjen­nom å lyt­te. Som 48-åring tok hun høyere utdannelse - på en helt spesiell måte. Foto: Siri Kath­rine Wa­len Si­men­sen
Først publisert

– Jeg fikk dår­li­ge ka­rak­te­rer på ung­doms­sko­len, «nok­så godt» og «godt» i alle fag, og det spil­te jeg på. Hvis noen spur­te hva jeg fikk på en prø­ve, sa jeg med hu­mo­ris­tisk snert: «Det­te var nok­så glit­ren­de!» Jeg flei­pet det vekk. Slik ble jeg klas­sens klovn, sier Margrethe Spildrejordet.

Det gjør noe med deg når du som barn knek­ker le­se­ko­den mye se­ne­re enn de and­re. Du går på ne­der­lag et­ter ne­der­lag for­di or­de­ne dan­ser for­an øy­ne­ne dine.

Mar­gre­te, som gikk gjen­nom både barne- og ung­doms­sko­len uten at noen for­sto hvor­for hun slet.

– Var det mer enn fem bok­sta­ver i et ord, tip­pet jeg or­det. Hvis det ikke var lat­ter i klas­se­­rom­met, had­de jeg lest rik­tig. Lo noen, viss­te jeg at det var feil. Det ble mye tip­ping, sier hun.

Les også: Tegn på dysleksi hos barn

Bokstavene gikk i surr

Mar­gre­te sier at hun lær­te seg å av­væp­ne munt­lig, for på den are­na­en had­de hun or­de­ne hun treng­te. Ver­balt kun­ne hun stoppe det mes­te.

Men at det var tungt å slite med bok­sta­ve­ne, leg­ger hun ikke skjul på. Det er vik­tig for henne å få frem at det på­vir­ker li­vet ditt på man­ge må­ter.

– Jeg or­ket ald­ri å lese noe for­di det tok så lang tid. Det var som om or­de­ne var i be­ve­gel­se og hop­pet om­kring. Når jeg skul­le lese en side, gjor­de jeg det først én gang for å «kode» teks­ten.

– Der­et­ter måt­te den le­ses én gang til for å få flyt, og så én gang til for å for­sø­ke å for­stå inn­hol­det. Når du må kon­sen­tre­re deg vold­somt om hvert ord, får du ikke inn­hol­det med deg, for­kla­rer hun.

Or­de­ne ble en fi­en­de

Da Mar­gre­te var barn, ble le­sing en fi­en­de. Det ga henne ald­ri fø­lel­sen av mest­ring. Hun les­te når hun måt­te, ikke ett ord mer.

– Jeg fikk ald­ri dia­gno­sen dys­lek­si som barn. Da jeg be­gyn­te på vi­de­re­gå­en­de sko­le, mer­ket læ­rer­ne at jeg ofte les­te feil og mis­for­sto teks­ter. De kon­sta­ter­te at jeg var ord­blind, men uten at jeg ble tes­tet for det. Da først ble un­der­vis­nin­gen mer til­ret­te­lagt, for­tel­ler hun.

Mar­gre­te ut­dan­net seg til barne- og ung­doms­ar­bei­der. Det in­ne­bæ­rer to år på vi­de­re­gå­en­de sko­le og der­et­ter to år som lær­ling. Der­et­ter be­gyn­te hun å jobbe i bar­ne­ha­ge.

For­di det var man­gel på kva­li­fi­ser­te bar­ne­ha­ge­læ­re­re, fikk hun dis­pen­sa­sjon til å jobbe som pe­da­go­gisk le­der. Det ble en stil­ling hun triv­des godt i. Hun lik­te å til­ret­te­leg­ge, plan­leg­ge og lede.

– Da jeg gikk til­ba­ke til å bli barne- og ung­doms­ar­bei­der, fikk jeg lyst til å ta ut­dan­nel­se som bar­ne­ha­ge­læ­rer. En god ven­nin­ne fore­slo at jeg skul­le søke på ar­beids­ba­sert ut­dan­nel­se.

– Det skul­le vise seg å være et flott løp for meg. Jeg kun­ne jobbe tre da­ger i uka og stu­de­re to da­ger. Ut­dan­nel­sen ville ta fire år i ste­det for tre.

Les også: (+)– Mannen min ble mer og mer stille og ville være i fred. Så skjønte jeg hva som hadde skjedd

<b>BAR­NE­HA­GE­LÆ­RER:</b> Nå er Mar­gre­te pe­da­go­gisk le­der i Lindeberg­skogen barne­ha­ge. 
BAR­NE­HA­GE­LÆ­RER: Nå er Mar­gre­te pe­da­go­gisk le­der i Lindeberg­skogen barne­ha­ge.  Foto: Siri Kath­rine Wa­len Si­men­sen

Fikk hjelp med skrivefeilene

Før Mar­gre­te be­gyn­te på stu­di­et, had­de hun en av­ta­le med en ven­nin­ne om hjelp til de skrift­li­ge opp­ga­ve­ne. «Jeg kan ret­te skri­ve­fei­le­ne», sa ven­nin­nen.

Men da Mar­gre­te pra­tet med sko­le­le­del­sen om pro­ble­me­ne og nevn­te dys­lek­si, tok de det vi­de­re. «Har du tatt en test?», spur­te de. «Nei, men jeg vet det selv», svar­te hun.

Hun ble sendt til lo­go­ped og tok en­de­lig tes­ten. Det var in­gen tvil, Mar­gre­te har dys­lek­si. Ord­blind­he­ten gjor­de at hun les­te sak­te og bom­met på spørs­må­le­ne for­di hun kon­sen­trer­te seg så vold­somt om å lese rik­tig.

– De sa at jeg kun­ne mel­de meg inn i Norsk lyd- og blinde­­skrift­bib­lio­tek (NLB) og få stu­die­bø­ker som lyd­bø­ker. Jeg ble med­lem og las­tet ned skole­bø­ke­ne. Fra da av var kunn­ska­pen til­gjen­ge­lig for meg også. Per­son­lig li­ker jeg å ha bø­ke­ne i pa­pir ved si­den av.

– Men det som er flott, er at du har en sø­ke­mo­tor i e-bø­ke­ne som gjør at du kan søke opp ord el­ler te­ma­er i søke­fel­tet. Alle si­der som hand­ler om det git­te te­ma­et kom­mer opp og gjør det lett å orien­te­re seg, for­kla­rer hun.

NLB er et of­fent­lig bib­lio­tek for barn, ung­dom og voks­ne som stre­ver med å lese. Alle som har van­s­ker med å lese vi­su­ell tekst og van­li­ge bø­ker på grunn av funk­sjons­ned­set­tel­se el­ler syk­dom, kan be­nyt­te seg av til­bu­det. NLB til­byr fol­ke­bib­lio­tek­lit­te­ra­tur som inn­les­te lyd­bø­ker og stu­die­lit­te­ra­tur til høy­ere ut­dan­ning som e-bok og lyd­bok med tekst. Bok­sam­lin­gen in­ne­hol­der tu­sen­vis av tit­ler.

Avi­ser, tids­skrif­ter og stu­die­bø­ker blir pro­du­sert med ta­le­syn­te­se, et pro­gram som gjør di­gi­tal tekst om til tale. Teks­ten føl­ger med, slik at du kan lyt­te og føl­ge or­de­ne pa­ral­lelt på skjerm. Med ta­le­syn­te­se kan NLB le­ve­re fers­ke lyd­avi­ser til lå­ner­ne sine hver mor­gen og stu­die­lit­te­ra­tur på lyd ved se­mes­ter­start. For noen er det uvant å høre på den kuns­ti­ge ta­le­syn­te­se­stem­men, men de fles­te ven­ner seg til det og sy­nes det er et godt hjel­pe­mid­del for å til­eg­ne seg tekst.

Til­bu­det fra NLB er gra­tis og til­gjen­ge­lig for hele lan­det. Vil du vite mer, gå inn på hjem­me­si­den nbl.no.

Kilde: NLB

Se mer

Følte endelig skolemestring

Hun var i slut­ten av 40-åre­ne og opp­lev­de sko­le­mest­ring for før­s­te gang. Hun skrev bache­lor­opp­ga­ve som 48-år­ing og fikk ka­rak­te­ren A.

– Det har åp­net seg en ny ver­den for meg. Et­ter endt ut­dan­nel­se søk­te jeg på ni stil­lin­ger og fikk åtte av dem.

Det lig­ger en mest­rings­fø­lel­se i hver­da­gen som ikke fan­tes før.

– Ta­le­syn­te­sen, et pro­gram som gjør di­gi­tal tekst om til tale, og lyd­bø­ke­ne har end­ret li­vet mitt på man­ge må­ter. Nå hø­rer jeg på bø­ker hele ti­den, for­tel­ler hun.

Mar­gre­te for­tel­ler at hun tid­li­ge­re i li­vet, når ven­nin­ne­ne snak­ket om bø­ker, måt­te få inn­hol­det gjen­for­talt. Å dis­ku­te­re inn­hol­det var der­for ikke mu­lig.

– Nå kan vi dis­ku­te­re inn­hol­det og språket i bø­ker for­di jeg har lest dem selv, og det er vel­dig gøy, sier hun og smi­ler.

Les også: Dette må du ikke nøle med å ta opp med fastlegen

Følg med på fly­ten

I dag har hun man­ge tan­ker rundt barn og dys­lek­si. Hun me­ner det er mu­lig å opp­da­ge dys­lek­si al­le­re­de i før­s­te el­ler and­re klas­se. Å være ob­ser­vant er vik­tig. Når det ikke blir flyt, er det vik­tig at var­sel­lam­pe­ne blin­ker.

– At ord­blind­het opp­da­ges tid­lig, er alfa og ome­ga når det gjel­der vi­de­re sko­le­løp og fø­lel­se av mest­ring, min­ner hun om.

Mar­gre­te er nå i 100 pro­sents stil­ling som pe­da­go­gisk le­der, og det er en jobb hun els­ker. I til­legg kan hun lese og være med og dis­ku­te­re lit­te­ra­tur.

– Mine egne tris­te er­fa­rin­ger er for lengst be­ar­bei­det, men jeg hå­per at and­re barn slip­per å gå gjen­nom det sam­me, sier hun.

Les også: Pål har glemt nes­ten hele opp­veks­ten

FAKTA: Dysleksi

➽ Dys­lek­si på­vir­ker hjer­nens evne til å lære å lese og skrive, nær­me­re be­stemt å om­dan­ne det du le­ser til menings­fullt språk og munt­lig språk til skrift. Dys­lek­si er den mest ut­bred­te lære­van­sken hos barn.

➽ Mel­lom fem og ti pro­sent av alle ele­ver har van­s­ker med å til­eg­ne seg grunn­leg­gen­de skrive- og le­se­fer­dig­he­ter. Selv med rik­tig hjelp vil dys­lek­si ald­ri helt for­svin­ne. Men det be­tyr ikke at man ald­ri kan lære seg å lese og skrive. Hel­dig­vis fin­nes det gode verk­tøy, og ta­le­syn­te­se er ett av dem.

➽ Per­so­ner med dys­lek­si har ofte sto­re pro­ble­mer med å knyt­te en bok­stav til bok­sta­vens lyd. Det kan også opp­le­ves som van­ske­lig å dele inn ord i en­kelt­ly­der og trek­ke ly­der sam­men til ord.

➽ Per­so­ner med dys­lek­si har sto­re pro­ble­mer med le­sing og lese­flyt sam­men­lig­net med de­res øv­ri­ge ev­ner til læ­ring. De le­ser sak­te, noe som igjen kan på­vir­ke for­stå­el­sen av inn­hol­det i det de le­ser.

➽ Hyp­pi­ge sta­ve­feil er et kjen­ne­tegn som opp­trer ofte hos dys­lek­ti­ke­re. Selv kor­te og lyd­ret­te ord kan sta­ves feil. Å skrive lan­ge el­ler van­ske­li­ge ord, el­ler ord som er satt sam­men av fle­re ord, kan opp­le­ves som svært van­ske­lig.

➽ And­re kjen­ne­tegn på dys­lek­si kan være en­kelt og lite va­ri­ert skrift­lig språk og mind­re ord­for­råd enn jevn­ald­ren­de barn. Dys­lek­ti­ke­re kan ofte skrive ord slik de hø­res ut («jæi» og ikke «jeg») el­ler skrive på dia­lekt.

➽ Det er van­lig at per­so­ner med dys­lek­si blan­der bok­stav­ly­der som for eks­em­pel b og d, og b og p. Rim er der­for van­ske­lig for­di de har pro­ble­mer med å for­stå hvil­ke ly­der som ri­mer på hver­and­re.

Kilde: Dys­lek­si Norge