den altoppslukende sorgen
Da Trude gikk på jobb den dagen, var det ingenting som tilsa at hun timer senere skulle oppleve sitt livs mareritt
Alt hadde virket som normalt den morgenen. Tidlig på formiddagen tikket det inn en urovekkende melding på telefonen.
Da Trude Meidell (61) en augustmorgen for seks år siden som vanlig dro på jobben som sykepleier, var det ingenting som skulle tilsi at hun bare få timer senere skulle befinne seg midt oppi sitt livs største sorg og mareritt.
– Alt var som normalt da jeg gikk ut døren og sa ha det til Morten.
Tidlig på formiddagen tikker det inn en melding. Trude kaster et blikk på telefonen og ser at den er fra naboen.
Han uttrykker sterk bekymring for en SMS han nettopp har mottatt fra sin venn Morten, hvor han forteller at han ikke ønsker å leve lenger og har bestemt seg for å avslutte livet.
– Jeg ringte naboen, og desperat spurte han om jeg visste hvor Morten var. I samme sekund får jeg en melding fra politiet, som gjennom mange år hadde vært Mortens arbeidsgiver. Før han valgte å forlate livet, hadde han sendt dem en SMS med beskjed om hvor han befant seg, sier Trude stille.
Hun får totalt panikk. Springer ut døren på jobb, kjører av gårde og løper mot stedet. Men det er allerede for sent. Morten er død.
– Alt var totalt kaos. Jeg ble fraktet tilbake til hjemmet vårt, fullstendig i sjokk og lammet i hele kroppen. Inne i huset hadde Morten ryddet og ordnet alt før han gikk ut døren. I ettertid har noe av det vondeste vært å vite at dette var en villet handling som må ha vært planlagt i lang tid, forteller Trude.
Den vonde skyldfølelsen
Hun så ingen tegn til at han som var hennes ektemann gjennom 19 år og pappa til deres felles datter, hadde det vondt.
Når hun spurte hvordan han hadde det, fikk hun til svar at alt var bra.
At han syntes det var vanskelig å være utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom, visste hun jo, men han var stort sett alltid så blid.
Som regel sto middagen klar på bordet i det hun kom hjem. Forholdet deres var trygt og godt, og hun beskriver ham i varme ordelag som sin bestevenn og bauta i livet.
– Jeg forsto ikke at han gikk rundt og bar på disse mørke tankene alene. Jeg har skammet meg og klandret meg selv. Jeg har tenkt at i alle fall jeg, med min yrkesbakgrunn, burde ha fanget opp signalene, men jeg gjorde ikke det, sier Trude.
Hun beskriver en altoppslukende og komplisert sorg. En kjærlighetssorg. Og en ganske ensom sorg.
– I tiden rett etterpå var alle i sjokk. Det var som å være i en boble full av bomull. Jeg tok valget om å ta Morten med hjem etter at kroppen var blitt stelt på likhuset. I tre døgn våket vi, tente lys og spilte vakker musikk. Jeg var ikke klar for å gi slipp. Disse døgnene sammen i ro ble en fantastisk opplevelse og gjorde selve døden litt mindre skummel.
Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Sykemeldt i to år
Helt fra start tok Trude et bevisst valg om å være åpen rundt dødsårsaken, og unngå spekulasjoner og antagelser.
Likevel har hun opplevd at folk kunne vende seg bort, ikke ta kontakt eller ikke våget å møte blikket hennes i tiden etterpå.
– Fortsatt er det så mye stigma i samfunnet rundt selvmord. Mange vet nok ikke hva de skal si eller hvordan de skal forholde seg til en som er etterlatt, og synes det er vanskelig å bringe temaet på banen, sier Trude.
– Selv gikk jeg et helt år inn og ut av sjokk. Et selvmord får så mange ringvirkninger, og det påvirker en hel masse mennesker, i tillegg til de aller nærmeste. Dette er det så viktig at vi våger å synliggjøre, legger hun til.
De to første årene etter at Morten døde var Trude sykmeldt. Siden 2018 har hun jobbet som saksbehandler i kommunen, men forteller åpenhjertig at hun periodevis er borte fra jobb fordi traumet fremdeles sitter så sterkt i henne.
– Jeg sliter med dårlig konsentrasjon, glemmer mye, sover lite og er generelt mye utslitt både mentalt og fysisk. Det er som et sår som aldri vil gro ordentlig, og jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli den personen jeg var før, sier Trude.
Ett steg om gangen
For 61-åringen har det å bruke kroppen fysisk vært til uvurderlig hjelp i sorgprosessen. På stier i skogen eller ute ved havet har hun funnet en helt egen fred og ro. Takket være hunden som krevde sine daglige lufteturer, måtte Trude ut og gå minst tre ganger om dagen.
– Å gå har hjulpet meg til å tåle sorgen bedre. Det har gjort meg lettere til sinns og bidratt til enklere hverdager. Det var også på en av disse mange turene at jeg tok et bevisst valg om aktivt å velge livet igjen, og ikke la sorgen få overskygge alt. Det handler om å ta ett steg foran det andre, litt etter litt.
På turer sammen med andre har hun opplevd at det er lettere å åpne seg opp og snakke om også de vanskelige tingene. Ikke minst er det lettere for andre selv å stille de tøffe spørsmålene i en slik setting hvor man er i bevegelse.
– Denne kunnskapen er grunnen til at jeg for et års tid siden sammen med tre andre etterlatte kvinner etter selvmord valgte å starte aksjonen «Gå for å leve». Målet vårt er at flere skal komme seg ut sammen, få til de viktige samtale og på den måten kunne redde liv.
Gå for å leve er en landsdekkende selvmordsforebyggende aksjon, hvor målet er å skape et samfunnsengasjement rundt regjeringens handlingsplan om nullvisjon for selvmord i Norge.
Aksjonen har flere elementer:
Fysisk aktivitet: Å gå fører til bedre fysisk og psykisk helse.
Vanskelige spørsmål: Det er enklere å stille vanskelige spørsmål mens man går og er i bevegelse, og kanskje ikke må ha øyekontakt.
Positive tanker: Man går mentalt inn for å overleve og overvinne selvmordstanker, og unngå et potensielt selvmord.
Økt forståelse: Å gå sammen i samtale eller stillhet vil bidra til å øke forståelsen av våre medmennesker.
Gåturer som redder liv
For det handler om åpenhet og å våge å se hverandre.
– Vi må tørre å være «nabokjerringa» som bryr seg, ikke er redd for å stille de direkte spørsmålene og kanskje rett ut sier at man er bekymret. Mange er nok likevel veldig redde for å si noe feil, tror Trude.
– Inviter mennesker med ut på gåtur og du vil se at samtalen flyter lettere. Å gå er så lavterskel, og noe alle kan være med på. Samtidig er det forebyggende mot så mye. Bry deg om den du går med, lytt og ta imot.
– For meg var det utrolig godt de gangene noen tok initiativ til en tur, midt oppi sorgen og fortvilelsen. Jeg trengte det lille dyttet. Målet vårt er at aksjonen «Gå for å leve» skal resultere i gågrupper over hele landet og bidra aktivt i forebyggingen av selvmord, sier Trude.
Hittil har aksjonen fått mye omtale, og det er startet flere grupper landet rundt.
– Blant annet har fire damer som alle mistet en sønn til selvmord, hatt en aksjon i Gausdal. Vi vet også med sikkerhet at innsatsen vår har berget et liv, sier Trude.
