“Bare la spytt og slim renne ned på papiret på siden her, ikke prøv å svelge”

Les legens beste råd mot hemoroider

- Den typiske årsaken er mye trykking på do.

KOMMENTAR:

Magen har prøvd å si fra en stund om at noe ikke er helt som det skal. Men som så mange andre kjenner jeg noen som har gjort de nødvendige undersøkelsene, og kan fortelle at det får gynekologbesøk til å fremstå som en spasertur i parken.

Jeg begynner å vurdere for og imot. Takket være en naturlig hang til katastrofetenkning, koker det raskt ned til ett spørsmål:

Vil jeg lide i en halvtimes tid, eller vil jeg dø av en skummel tarmsykdom? Når jeg først har bestemt meg, så hopper jeg fremfor å krype. Fastlegen bestiller gastroskopi og koloskopi – på samme dag.

Jeg får et brev med beskjed om å komme dit med tom magesekk og tom tarm, og instruksjon i hvordan jeg skal oppnå dette. Hele dagen før undersøkelsen går med til forberedelsene. Det er ikke lov å spise, men hver time skal jeg drikke 250 ml gjennomsiktig drikke.

Den store dagen er her

På klinikken treffer jeg en hyggelig lege som ber meg fortelle litt om hvorfor jeg er her. Jeg forteller ham om beslutningen min om at det var bedre å gjennomgå dette enn å dø, og at det i hovedsak er grunnen til at jeg er her. At jeg ikke vil dø, altså.

Jeg går inn til undersøkelsesrommet og hilser på en sykepleier. Hun forklarer litt om gastroskopien og klargjør utstyr, mens jeg kjenner tårene presser på og ooops, der renner de over kanten, gitt.

Sykepleieren prøver å berolige meg. «Hvis du underveis merker at du ikke klarer det må du gjøre tegn, så avslutter vi», sier hun.

Jeg har brukt månedsvis på å ta mot til meg, og nå er jeg her. «Ikke aktuelt. Jeg skal bli ferdig i dag», svarer jeg. Bort med snørr og tårer og vi setter i gang.

Luft i spiserøret

Sykepleieren sprayer bedøvelsesspray ned i svelget. Jeg får en blå plastsak som jeg skal bite i, og slangen føres inn gjennom den. O grusomme skjebne. Dette er mer enn litt ubehagelig. Men det må nevnes at jeg er en sånn pyse som kjøper lange paracet fremfor de runde fordi de runde er så vonde å svelge.

- Jeg ønsket meg bare én ting; utlagt tarm

Siri Østvold (58) har Crohns. For henne ble løsningen stomi.

Jeg brekker meg, og selv om hjernen min vet at jeg har mulighet til å puste relativt normalt, oppfatter ikke kroppen dette helt. Jeg konsentrerer meg om å få kontroll på hyperventileringen.

“Bare la spytt og slim renne ned på papiret på siden her, ikke prøv å svelge”, sier sykepleieren. Åh, ydmykelsen…

Som om ikke dette skulle være nok så blåses det luft ned gjennom spiserøret for å utvide området som skal undersøkes. Med de stadige brekningene kommer denne luften opp igjen, i form av ukontrollert, voldsom raping.

Neste slange, takk!

Jeg rekker så vidt å summe meg, så er det tid for koloskopi. Her skal slangen inn bakveien. Legen forteller at jeg kan få beroligende og smertestillende under undersøkelsen. Jeg takker nei, for jeg skal på jobb etterpå, og må kunne kjøre bil. Ikke min beste avgjørelse.

Av med buksa, opp på benken, på med et håndkle og så er det i gang. Først kommer en finger med géle som skal gjøre det lettere å få inn slangen. Grøss og gru. Jeg dekker ansiktet med begge hendene og prøver å mentalt forlate kroppen min. 

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Og mens jeg ligger der med en slange opp i rumpa (fingertykk, stod det spesifisert i innkallelsesbrevet) og skjærer grimaser og puster meg gjennom smertene i sånn skikkelig filmfødsel-stil, kommer “Bad day” med Daniel Powter på radioen. «So you had a bad day, la la la la…»

Jeg må faktisk le litt. Jeg ligger med en slange opp i rumpa og ler.

“Jeg bruker litt luft inni her, så hvis du kjenner at det vil ut igjen så er det bare å trykke det ut,” sier legen. Trykke det ut. Nei takk, her skal ingenting trykkes ut.

Jeg ser innsiden av tarmene mine

Når han har kjørt slangen hele den svingete veien opp til tynntarmen, er det ikke fullt så vondt lenger, og jeg begynner nesten å slappe litt av. Legen følger med på en skjerm, som jeg også kan se.

Vær oppmerksom hvis avføringen er svart og ligner kaffegrut

Dette kan være årsakene til blod i avføringen.

Det er ganske fascinerende, jeg kan faktisk se innsiden av tarmene mine! De er litt sånn lyserosa, ikke så ekle som man skulle tro.

Plutselig ser jeg en slags liten tang på skjermen. Den spretter frem, tar en liten jafs av tarmen og spretter tilbake. Dette gjentar seg flere ganger på tilbaketuren ned gjennom tarmen. Vevsprøver.

Hvorfor tar han vevsprøver?  

På innkallingen stod det «hvis det blir tatt vevsprøver, må du vente en time før du spiser». Det stod hvis. Det er altså ingen selvfølge at det skal tas vevsprøver.

For katastrofetenkeren er resonnementet enkelt; det må være noe alvorlig galt her. Kreft? Ja, mest sannsynlig. Jeg synes jeg så noe på skjermen i stad som så litt annerledes ut enn resten av tarmen. Og ser ikke legen litt mer alvorlig ut nå?

Å nei, jeg kommer til å dø! Men jeg føler meg jo i ganske bra form, så jeg har forhåpentligvis noen år igjen. Hvis det har vært kreft der en stund, kan jeg jo ikke plutselig dø nå, bare fordi jeg vet om den. Det blir litt som på tegnefilm når de kan gå i lufta helt til de oppdager at grunnen er borte under føttene deres.  

Men forresten, kreften kan ikke ha vokst seg så veldig stor ennå, siden jeg ikke kunne se noe tydelig på skjermen. Kanskje kan den helbredes, slik at jeg kan overleve? Men jeg kommer til å miste håret. Lurer på hvordan jeg vil se ut uten hår? Må jeg smøre inn hodet med solkrem? Nei, jeg vil heller bruke hatt. Jeg liker hatter.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Lettelse

«Da var vi ferdige!» sier legen, og swoosh, forsvinner slangen ut igjen. «Det ser helt fint ut, jeg kunne ikke se noe galt.»

Sjekk om du bør teste ut denne dietten

Konstant oppblåst mage?

Hæh? Ikke noe galt? «Men hvorfor tok du sånne prøver?» spør jeg.

Legen forteller at det er rutine å ta prøver, det er for å se om det kan være tegn til betennelse i slimhinnen.

Lettelsen er overveldende. Jeg får lyst til å grine, men kommer på at det har jeg allerede gjort, så jeg tar meg sammen.

Så får jeg kle på meg, og det er tid for å prate litt. Legen har akkurat hatt både fingeren sin og en slange opp i rumpa mi – jeg har ikke lyst til å se ham i øynene. Så jeg stirrer på en brosjyre som ligger på pulten hans i stedet, mens han prater om refluks og IBS og cøliaki, som prøvene om noen uker vil gi svar på.

Vil du ha de beste sakene våre på epost? Meld deg på nyhetsbrevet vårt her.

Vil du heller følge oss på Facebook? Lik oss, da vel!