helse
Det var noe med draget i ansiktet til kirurgen. Silje så på henne at noe var galt. Så ba kirurgen henne følge med til et stillerom
Etter flere store operasjoner var Silje Løkeng (42) så sliten at hun tenkte på å hoppe i elva for å få fred.
Akebrettet var blått. Ti år gamle Silje Løkeng la seg på magen for å få størst mulig fart.
På veien ned bremset hun og klarte å stoppe rett før hun var ute på hovedveien som går gjennom Sandnessjøen.
– Jeg dro akebrettet opp bakken igjen, la meg ned og skubbet av gårde med føttene. På vei ned fikk jeg snø i ansiktet og mistet kontrollen. Det siste jeg husker, er at to lys kom mot meg. Så ble alt svart, sier Silje lavmælt.
Lam i venstre arm
42-åringen forteller om hendelsen som skulle endre livet hennes for alltid. Dekkene traff Siljes hode, og hun ble slengt inn i siden på bilen og deretter ut i grøftekanten.
Hun ble liggende i en blodpøl med skader i hode, nakke, rygg og skuldre.
– Det må ha vært et forferdelig syn for sjåføren, som var fullstendig uten skyld. Jeg har tenkt mye på det; hvordan livet etter noe så traumatisk har preget sjåføren.
Legene sa at Silje var heldig som overlevde. Men hun hadde blitt lam i venstre arm, og de hadde lite håp om at hun ville få full funksjonalitet i armen igjen.
– Jeg nektet å godta det de sa. Jeg tenkte at det ikke var noe alternativ å være lam i armen, sier hun.
Tiåringen Silje bestemte seg for at hun skulle klare å bevege fingrene igjen. Hun brukte høyre arm til å hjelpe den venstre, flyttet den rundt – og la den på plass.
– Faren til ei venninne jobbet på sykehuset, og de hadde tilgang til et varmebasseng, der jeg fikk bli med. Det varme vannet lindret smertene i kroppen, og jeg brukte tiden i bassenget til å «lære» armen svømmebevegelser.
– Sakte, men sikkert, skjedde det noe med nervebanene, og etter hvert kunne jeg både løfte armen og gripe med hånden, forteller Silje.
Les også: Torhild fikk to sjokkbeskjeder på én legeundersøkelse – det kan ha reddet livet hennes
Grove celleforandringer
30 år senere skulle nok en dramatisk hendelse inntreffe. I 2019 fikk Silje påvist grove celleforandringer i underlivet, forstadiet til kreft, og det ble bestemt at livmoren og livmorhalsen skulle fjernes i løpet av høsten.
Sommeren før operasjonen undersøkte Silje grundig brystene sine, noe hun lenge hadde gjort jevnlig.
To ganger tidligere hadde hun oppdaget kuler som viste seg å være cyster. Nå oppdaget hun nok en kul i det høyre brystet.
– Jeg tenkte at det sikkert bare var en ny cyste. Likevel fikk jeg bestilt en mammografitime før vi dro på sommerferie, slik at jeg kunne få det sjekket da vi kom hjem igjen. Etter ferien sa jeg til mannen min at jeg var sliten. Jeg følte meg lite restituert, forteller Silje.
Hun undersøkte brystene på nytt.
– Det høyre brystet hadde fått et innsøkk, og brystvorten pekte en annen vei. Det er litt rart at jeg ikke ble mer redd, men jeg hadde time noen dager etter – og tenkte uansett mest på livmoroperasjonen jeg skulle ta utpå høsten.
Timen til brystdiagnostikk var den 29. juli.
– Vi var på hytta og hadde vært på båttur den dagen. Mannen min kjørte meg i båt over Telemarkskanalen. Jeg var helt rolig da jeg kjørte bil alene til Drammen sykehus.
Etter undersøkelsen ble Silje sendt direkte videre til ultralyd.
– Der endret stemningen i rommet seg. Først var den lett og ledig, men så ble det veldig fokus på venstre bryst. Kirurgen ble stille. Jeg hørte at hun gikk. Da hun kom tilbake, så hun på meg og sa at de ville henvise meg til MR.
Trodde livet var over
Silje fikk beskjed om å kle på seg og sette seg på venterommet.
– Jeg begynte å bli engstelig, og rakk å sende en sms til en venninne om at de hadde funnet noe, før kirurgen kom tilbake med noen ark og en MR-time. Det var noe med draget i ansiktet hennes, jeg så på henne at noe var galt, sier Silje alvorlig.
Kirurgen ba henne følge med til et stillerom.
– Da skjønte jeg at jeg hadde kreft og knakk sammen. Jeg tenkte umiddelbart at livet var over. Jeg som akkurat hadde feiret 40-årsdagen min i juni. Skulle jeg bli bare 40 år og ikke få se barna vokse opp? Jeg tenkte at det var et for kort liv. Samtidig tenkte jeg at jeg var heldig som tross alt hadde tenåringer som ville huske meg, sier Silje.
Det var et salig følelseskaos.
– Jeg spurte rett ut: «Kommer jeg til å dø?» Kirurgen svarte at de skulle prøve å unngå det. Hun sa at de fleste overlever brystkreft – og at jeg måtte ta en dag om gangen.
I bilen på vei tilbake til hytta fikk Silje først ikke tak i mannen sin. I stedet ringte hun søsteren.
– Jeg tror jeg bare gråt. Om vi snakket sammen, husker jeg i alle fall ikke om hva, sier hun.
Etter hvert fikk Silje snakket med mannen sin, Ivar.
– Vi var i sjokk, både han og jeg. Men han er veldig rolig – og sa at vi skulle takle dette sammen, uansett. Ivar hjalp meg med å finne fokus, slik at jeg kunne puste med magen og kjøre trygt tilbake til hytta.
Måtte fjerne hele brystet
Allerde neste dag måtte Silje på MR.
– Jeg følte meg litt sterkere. Jeg var gått over i kampmodus – og tenkte at nå måtte jeg lytte til eksperter og lese meg opp på forskning, sier hun.
Silje et hadde et lite håp om at den erfarne mammakirurgen hadde tatt feil, i stedet ble det funnet to kuler til i det venstre brystet. Dermed ble det biopsi, for å kunne stille en presis diagnose.
Det gikk noen dager før resultatet kom, og Silje var på jobb hver dag mens hun ventet.
– Det var viktig for meg å gå på jobb. Det var mye frykt og mange tanker. Det å kunne løfte tankene over på jobb og masterstudiet jeg holdt på med, var godt, sier hun.
Silje satt i kantina da telefonen endelig ringte.
– Jeg fikk vite at jeg hadde hormonsensitiv kreft. Det innebærer en lav hissighetsgrad – og det var som om ti kilo ble løftet av skuldrene mine. Jeg følte jeg hadde vunnet gulloddet, sier Silje og smiler.
Hun ringte venner og familie og fortalte lettet og glad at kreften ikke var av det hissige slaget. Deretter gikk hun i et møte og gledet seg til å fortsette livet.
Etter hvert fikk Silje beskjed om at hun trengte verken stråling eller cellegift, men at hun måtte fjerne hele brystet.
– Jeg var mentalt innstilt på at alt måtte ut, men at brystet skulle rekonstrueres samtidig. Det viste seg at svulsten lå for langt ut, og at huden var for tynn, så de ikke fikk rekonstruert som planlagt. Da jeg løftet på dyna og tittet under plastlappen etter operasjonen, tenkte jeg at noe var alvorlig galt, forteller hun.
Plastikkirurgen forklarte at de hadde prioritert å få bort kreften. Det var ingen spredning til lymfeknutene, takket være at Silje hadde oppdaget forandringene i brystet så tidlig.
Senere ble det forsøkt å transplantere hud fra ryggen til brystet, for å se om de likevel kunne bygge opp brystet på nytt, men det fungerte dessverre ikke. Hudlappen døde, og vevet der brystet har vært, er ødelagt.
Les også: Ida (9) kan være den eneste med denne tilstanden. Ingen vet hva som er galt.
Klarte ikke se seg selv i speilet
Da Silje senere på høsten også hadde operert bort livmoren og livmorhalsen, var kroppen helt ferdig.
– Jeg var så utkjørt etter operasjoner og mentalt tankespinn. Jeg kastet opp og hadde mye hodeverk og leddsmerter som følge av medisinene. Jeg fikk lungebetennelse og følte meg skral. Helt tom, sier hun.
I januar 2020 var det ikke noe mer å hente. Verken fysisk eller mentalt. Silje ble sykemeldt i noen uker.
– Jeg hadde behov for å ta livet mitt tilbake, sier hun.
Det ble en lang prosess. Å gå tilbake på jobb, tilbake til å være mamma. Livet gikk videre. Utenpå var det ingen som så noe. Men selvfølelsen og selvbildet hadde fått dype rifter.
– Jeg hadde forventninger om at alt skulle bli vanlig igjen. De rundt meg forventet nok også det. Men jeg var knust på innsiden. Jeg følte meg som verdens styggeste og klarte ikke å se meg selv i speilet. Speilbildet ga en påminnelse om hva jeg hadde vært gjennom, sier Silje.
Hun innså at det å aldri gi opp var blitt et mønster i livet hennes.
– Jeg har undertrykt mange følelser gjennom livet og begynte hos en psykolog. Vi snakket om ubearbeidede følelser, om frykt og aksept, og siden jeg hadde store problemer med kroppsbildet, begynte jeg også hos en coach.
Coachen ga Silje et bilde: Hun skulle se på seg selv som en kriger. En konkret utfordring var å stå naken foran speilet. Hun startet med å se det for seg i hodet.
– Da jeg mestret å visualisere det, stilte jeg meg foran speilet. Det tok noen uker. De første gangene lukket jeg øynene raskt etter å ha åpnet dem. Det tok lang tid før jeg orket å se ordentlig, forteller hun.
Silje sa til seg selv at hun var modig, sterk og pen.
– Jeg følte at jeg faket det. På jobb latet jeg som. Jeg forsøkte også å late som om jeg var en god mamma, men det føltes som å leve på en løgn. Jeg trodde ikke på det, alt var destruktivt innvendig, sier Silje stille.
Ville avslutte alt
Det ble mørkere ute. Også i Siljes tanker. Hun var 40 år og trøtt av livet.
– Det gjorde så vondt, forteller hun.
Tobarnsmoren kunne gå forbi elva i Kongsberg og tenke at om hun hoppet uti, ble hun borte – og det kunne gi henne fred.
– De som har kjent på det mørket, vet hvor vondt det gjør, sier Silje og vender blikket ned.
Hun fikk en annen forståelse for dem som faktisk velger å avslutte livet. For smerten som ligger der.
– Utenpå kan det se vanlig ut, men inni er det helt mørkt, forklarer hun.
Da Silje var helt på bunnen, klarte hun på utforklarlig vis å hente fram de samme kreftene hun hadde kjent på etter akeulykken i barndommen. Det var tanken på mannen og barna som motiverte henne.
– Vi hadde alle vært redde for at jeg skulle dø. Selv om vi tidlig fikk vite at det mest sannsynlig ville gå bra, skjer det noe med en familie når man hører ordet kreft. Det vil alltid være frykt og usikkerhet, sier Silje.
Helt konkret bestemte hun seg for at ting måtte snu julaften 2020.
– Familien og folk rundt meg var der, det var mye støtte, men man må ha viljen og gnisten selv. Det sitter i hodet, og jeg klarte å hente det fram. Jeg bestemte meg for at jeg skulle klare det, sier Silje og legger til:
– Du står igjen med to ting: Det fysiske og det mentale. Jeg ville ta tak i fysikken – og tankene jeg hadde kunne jo ikke vedvare ... Jeg bestemte meg for å gå tur hver dag i ett år.
Les også: – Jeg var helt knust! Da tenkte jeg helt oppriktig at «dette kommer jeg ikke til å klare»
Snudde etter 66 dager
Etter 40-50 dager var Silje irritert. Hun tenkte at planen burde ha fungert bedre. Gjennom en forelesning på jobb hun fikk høre at om du skal gjennomføre en endring, må du holde ut i minst 66 dager.
Silje bestemte seg for å fortsette med turene en stund til. Samtidig jobbet hun med seg selv. Hun utfordret seg selv ved å begynne med yoga, og bygget mental styrke ved å overnatte i telt alene.
– Jeg sto opp klokken seks hver morgen, og med gode rutiner klarte jeg å skape endring og bedring, sier hun.
Silje blir litt satt ut når hun sjekker telefonen sin og oppdager at det var nøyaktig på dag nummer 66 det skjedde en merkbar endring.
Det var dagen hun postet det første bildet av kroppen sin på Instagram. Et svart-hvitt-bilde, der hun viser arret etter brystet som mangler.
– Jeg ville eksponere meg, normalisere kroppen. Den kroppen jeg har følt er verdens styggeste. Nå ser jeg at det er noe vakkert ved kroppen som har kjempet så hardt for meg etter påkjørselen, sykdom og operasjoner, sier hun.
Silje opplever at hun ansvarliggjorde seg selv ved å legge ut et nært og nakent bilde.
– Skammen for min egen kropp eide jeg jo selv. Det var ingen andre som kunne fikse det for meg. Alt satt i mitt eget hode, sier hun.
Familie og følelser
Silje fikk mye positiv feedback – og fra den dagen har det gått framover for 42-åringen, som også opplever at familien har kommet nærmere hverandre gjennom sykdomsperioden og den tøffe tiden etterpå.
– Både mannen min og barna har gitt meg tid og rom og vært veldig støttende overfor meg. Vi har blitt mye flinkere til å snakke sammen om følelser og vi sier høyt hva vi tenker, forteller Silje.
Hun legger til at barna også har fått god hjelp og støtte av helsesøster på skolen.
– Det hele har satt spor i dem. Men at jeg har blitt tydeligere og våger å sette ord på ting jeg tidligere fortrengte, har også gjort noe med hele familien. Kjæresteforholdet er bedre – og vi er tettere på barna.
– Vi får mer ut av livet sammen, og alle setter pris på de enkle, små, fine tingene. Frokost i sengen, for eksempel.
Silje har fortsatt med turer i nærmiljøet og på fjell og vidder, både alene og sammen med Ivar og barna.
– Kjærligheten til naturen har dempet angsten og gitt meg ro. Jeg har sovet alene i telt på Hardangervidda. Det å klare den logistikken og alt det praktiske alene, har vist meg at kroppen min klarer mer enn jeg trodde. Og det har gitt meg en enorm selvtillit, sier Silje.
En drøm tar form
Etter hvert begynte hun å drømme om å gjøre noe mer ekstremt, som å dra på en ekspedisjon over Grønland.
Hun bestemte seg for å kontakte Liv Arnesen, den første kvinnen som gikk til Sydpolen alene uten forsyninger.
– Jeg ville spørre henne om det i det hele tatt lar seg gjøre å gjennomføre en ekspedisjon med de fysiske utfordringene jeg har, sier Silje.
Liv var positiv, og det var hun som kom på ideen om å ta med tre andre brystkreftoverlevende fra ulike deler av verden. Nå er både hun og Cecilie Skog mentorer for prosjektet, og Liv skal være med på å krysse isen.
– Det blir en spesiell opplevelse å skulle stå på iskanten og vite at du skal krysse isen sammen med tre andre brystkreftoverlevende, og i tillegg vite at det er så mange der hjemme som kjemper for livet sitt – og at det er så mange vi har mistet. Dette blir også en personlig reise og et personlig mål, som jeg ser veldig fram til, sier Silje.
Hun forteller at hun kan ta seg selv i å iaktta barna sine, som har hele verden for sine føtter, og kjenne på en takknemlighet for at hun fortsatt er her.
– Å se dem våkne opp hver dag, som tenåringer flest, med et lunefullt temperament på morgenen … Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får være her og sitte stille sammen med mannen min, med kaffen i hånda.
– Da vet jeg at all smerte, alle kamper – både fysiske og mentale – har vært verdt det. Bare for de øyeblikkene, sier hun.
– Jeg vet så inderlig vel at det er mange som ikke har vært like heldige som meg. Det er for dem jeg vil kjempe, samtidig som jeg vil rette oppmerksomheten mot en sak som berører så mange.