Pappa brøt kontakten med Jan-Arne

Da faren lå for døden, hentet Jan-Arne Moen (43) ham på sykehuset og tok ham med hjem til seg i rullestol. Han ville at faren skulle se at han hadde det bra, og at han skulle få treffe Inge, samboeren hans.

Pappa dro uten et ord

Toten 1990: Dagen etter konfirmasjonen kom sjokket.

De hadde hatt en flott feiring av tvillingene Jan-Arne og Kjetil. Toeggede og så forskjellige som det går an å bli.

På alle måter, skal det vise seg.

– Vi hadde selskap, vi fikk gaver og det var fine taler. Dagen etter drar pappa. Uten et ord. Vi aner ikke hvor, og det går mange måneder før vi får livstegn fra ham. Mamma forklarer at de skal skilles. Hvorfor har vi aldri fått vite, jeg trodde alt var i orden, forteller Jan-Arne.

Jan-Arne Moen tar frem album som han har arvet etter moren.

Han har ikke bladd i dem på mange år. Her er det glade gutter og jul. Tvillingene som pakker opp hvert sitt flotte stereoanlegg.

Her er en lykkelig familie på Mallorca, her er det hverdag og voldsomme tapeter i 70-tallsmønster, melkeflasker på bordet, voksne og barn i harmonisk lek.

Les også: Tove trodde han var drømmemannen...

Og konfirmasjonsbildene, de to guttene og foreldrene ved hovedbordet, Jan-Arne ved siden av pappa.

Pappagutt

– Jeg var pappagutt, sier han ettertenksomt.

Så må han lukke albumet. Dette ble litt følelsesmessig.

– Jeg husker da pappa skulle tapetsere kjøkkenet og stuen hjemme. Da rev han det gamle tapetet, og vi fikk tegne på veggene før han la ny tapet. «Det var fint, Jan-Arne», sa han om mine tegninger. De ordene har varmet meg mange ganger. Jeg tror han så at jeg hadde talent.

Like etter skilsmissen flytter moren til Grua på Hadeland. Hun skal etablere seg med en ny mann. Men tvillingene ønsker ikke å bytte skole, så de blir på Toten og flytter på hybel. 14 år gamle.

Det syntes de to var helt topp.

– Vi er veldig forskjellige, broren min og jeg. Han ville feste og date. Jeg elsket å skate, og jeg var DJ på festene, smiler Jan-Arne.

Født positive

– Jeg kan ikke huske at jeg følte meg forlatt eller var trist. Kjetil og jeg bodde alene og klarte oss selv.

– Jan-Arne og jeg er heldigvis født positive, vi er ikke typene til å dvele ved det som er vondt og vanskelig, skyter tvillingbroren Kjetil inn.

Han understreker at de to brødrene har stått last og brast sammen i alle år.

– Det var sånn det var. 20 minutters gange unna bodde mormor. Hun var så dårlig til bens og kunne ikke komme til oss, men hos henne fikk vi gode middager og oppmuntring. Det var hun som fikk vite det når vi var nervøs før prøver, sier Kjetil.

Gaver ble hentet tilbake

Til jul reiste de med tog til Grua og feiret sammen med moren og hennes nye mann.

– Jeg husker at vi alltid fikk gaver. Men jeg kan ikke huske at vi fikk noe fra pappa, sier Jan Arne.

Noen uker etter at faren hadde reist fra dem, ringte det på døren. Der sto to karer fra utleiefirmaet Thorn.

De hentet stereoanleggene, TV-en og annet elektronisk utstyr som brødrene hadde fått i gave.

– Pappa hadde sluttet å betale leien. Vi trodde vi hadde fått det til odel og eie, men det var visst ikke vårt likevel.

En hemmelighet

Da Jan-Arne var 16 år, innså han at han var født med en annen kjærlighetsevne enn broren. Han innviet broren i oppdagelsen, som svarte med et «å ja».

Da Jan-Arne et par år senere kom hjem fra militæret, hadde broren med et klart råd til ham: «Nå må du si det til mamma og pappa – dette blir for dumt.»

Les også: Monica fikk hjerneslag da hun gikk gravid med Tuva

– Jeg ringte mamma først. «Jeg hører hva du sier, men det er nok ikke sånn. Og dette er ikke noe vi skal snakke om.» Jeg skjønte at hun skammet seg, og etter det hadde vi omtrent ikke kontakt. Jeg kan ikke huske hvordan samtalen med pappa ble. Men via broren min fikk jeg høre at pappa lurte på hvordan dette kunne ha skjedd. Om det fantes noe som kunne hjelpe, slik at det gikk over.

Konfliktsky

Faren besvarte Jan-Arnes betroelse med taushet.

– Selv om vi skriver 1995, og homofili var mer akseptert, kan jeg forstå hvorfor pappa ikke klarte å akseptere det. Vi må huske at han aldri hadde møtt en homofil før. Han kom fra et lite sted, der homofili ble definert som upassende og skittent. Han klarte ikke se den vakre kjærligheten som ligger i et homofilt forhold.

– Jeg forstår at han ikke klarte å ha noe med meg å gjøre, selv om jeg syntes det var vondt. Jeg savnet pappa. Jeg tror også at pappa var lei seg for måten han forlot oss. Det var en lite ærefull sorti. Jeg er sikker på at han skjønte at det ikke var måten å gjøre det på. Jeg tror det er en del av forklaringen.

– Dessuten var han konfliktsky. Og jo lengre tid som gikk, jo vanskeligere ble det å ta kontakt. Til slutt var det helt umulig.

– Broren min hadde han kontakt med. Kjetil ble invitert på besøk sammen med sine kjærester og etter hvert barn. Jeg syntes det var fint, men var ikke velkommen hos pappa.

Ost og kjærlighet

Jan-Arne begynte å jobbe i dagligvarehandelen og steg raskt i gradene. Han var fersk­varesjef på Meny på Manglerud i Oslo da det ble en ledig stilling som osteansvarlig på Meny Colosseum i Oslo.

– Den ville jeg ha. Prestisjemessig ble det sett på som fem skritt tilbake på karrierestigen. Men jeg ville bli ekspert på ost, sier Jan-Arne.

Det skulle vise seg å være et godt valg. Siden har han ikke hatt en vakuumpakket gulost på kjøkkenet sitt. På uniformen hans står det brodert «Ostenerd» som tittel under navnet hans.

Han utmerket seg i bransjen, og i fjor satt han som dommer under Oste-VM i Bergen. Til det arrangementet hadde han dessuten fått et helt spesielt oppdrag:

– Jeg malte et 36 meter langt bilde, bestående av 45 sponplater. Hvert av de norske ysteriene som var med i konkurransen, ble malt.

Han han også dekorert vegger i private hjem, i flere forretninger og selvsagt i sin egen spesialforretning for ost, Frogner Special, som ligger i Bygdøy allé.

– Vi er tre partnere. Jeg er daglig leder, og nå lever jeg ostedrømmen, sier Jan Arne.

Flyttet sammen med Inge

For 10 år siden møtte han Inge Uthushagen, utdannet kokk, og nå restaurantsjef på Palace Grill i Oslo.

Siden har de vært et par. Da de flyttet sammen, ba han moren komme på besøk.

Det måtte kraftige overtalelser til. Reaksjonen fra moren var overveldende.

«Jan-Arne, han er jo så kjekk. Han ser ut som en filmstjerne. Høy og mørk og flott, og så snill. For en mann du har funnet.»

– Mamma var helt i hundre og ble glad i Inge med en gang, og fra det øyeblikk sluttet hun å være homofob. Og best av alt: Hun respekterte meg fullt ut og var oppriktig glad på mine vegne for at jeg hadde funnet den store kjærligheten.

Les også: En forelskelse er som et hormonelt fyrverkeri i kroppen

Moren hadde fått noen år til å venne seg til tanken, det hjalp nok også.

Da hun traff Inge så hun kjærligheten og tenkte ikke mer på legning og skam.

Spor 16

– Det var så godt å få kontakt med henne igjen. Hun pleide å komme med tog, og jeg møtte henne på spor 16. Så gikk vi på shopping, spiste middag og tok en drink før jeg fulgte henne tilbake til spor 16. Nå klarer jeg ikke nærme meg spor 16, sier Jan-Arne.

Julen for to år siden hadde de hatt en koselig juleshopping sammen, spist en god middag, ledd og mimret, tatt en drink på det kule stedet «Himkok» og gitt hverandre en varm klem.

De skulle sees igjen om ikke så lenge. Til jul.

– Mamma rekker å låse seg inn hjemme hos seg selv, og så faller hun om. Hovedpulsåren sprakk. Neste gang jeg gikk til spor 16, var det for å dra i begravelsen hennes. Når jeg går forbi spor 16 nå, venter jeg at mamma skal komme trippende. Men det er bare tårene som presser på.

Faren ble syk

Via broren fikk Jan-Arne høre at faren var alvorlig kreftsyk. Han var innlagt på Rikshospitalet og ville aldri komme ut derfra. Jan-Arne tok mot til seg og troppet opp på sykehuset uanmeldt.

– Pappas ansikt strålte opp i et varmt smil da han så meg. Praten gikk lett og uanstrengt, det var akkurat som om vi hadde snakket sammen i forrige uke. Alt det vanskelige lot jeg ligge. Jeg ville bruke de siste verdifulle timene med ham på å skape gode minner. Pappa var avkreftet, og han kunne ikke gå, likevel spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til leiligheten min. Jeg ble glad da han svarte ja.

Dagen etter var Jan-Arne tilbake på sykehuset. Han fikk låne en rullestol for å få med seg faren hjem på besøk.

Inge fikk sjokk

– Stakkars, han var så tynn og skrøpelig. Da jeg trillet rullestolen over brosteinen, ristet det sånn at han brakk to ribben. Jeg hadde planlagt, uten å fortelle ham det, at han skulle få møte Inge. Det var viktig for meg å vise ham at jeg har funnet den store kjærligheten og har det godt.

Les også: – Vit at du har vært alt for meg, pappa

– Da han kom inn i leilig­heten utbrøt han: «Her var det fint. Har du malt noe i det siste?» Så viste jeg ham noen av bildene mine. Store og fargesterke. Pappa likte bedre blyanttegninger i Kjell Aukrust-stil, men jeg liker sterke farger. Vi klarte å le av at vi hadde så forskjellig smak. Så kom Inge hjem, og de rakk så vidt å hilse. Men Inge fikk helt sjokk av å se den syltynne, syke mannen med bloduttredelser i ansiktet. Han taklet det rett og slett ikke, og løp på dør.

To uker etter døde faren.

– Jeg har spart meg selv for alle «tenk om»-tankene. Tenk om vi hadde blitt forsonet før. Tenk om vi kunne fått den skikkelige, gode praten. Men vi ble forsonet, pappa og jeg. Og det var godt. Likevel, det er én «tenk om»-tanke jeg ikke klarer å slippe: Tenk om mamma kunne kommet trippende inn i butikken min nå og sett så fin den er. Jeg tror hun hadde tatt med seg noen venninner. For å vise dem at hun var stolt av meg, forteller Jan-Arne.