Hjerneslag
- Vi følte at vi deltok i en episode av House
Anine (5) har hatt to hjerneslag.
Lille Anine fra Ørsta var ikke mer enn fire og et halvt år da det utenkelige skjedde: Hun ble rammet av hjerneslag.
Ikke lenge etter fikk familien sjokk igjen. Anine fikk enda et slag. Men selv etter to hjerneslag er femåringen i dag en frisk og aktiv liten jente.
- Det er først nå vi begynner å finne roen igjen, sier Anines mamma, Cecilie Røeggen (39), og pappa, Robert Kolås (39), i Ørsta på Sunnmøre.
Smilende ser de på datteren, som drar i Hjemmets journalist for å vise frem rommet sitt. Et rosa prinsesserom med kosedyr og himmelseng. Anine har mye energi. Enda mer enn før.
- Vi merker at hun er blitt mer aktiv, at hun har litt dårligere impulskontroll. Men hun har ingen fysiske skader etter hjerneslaget, forteller foreldrene.
Skjevt ansikt
30. mai i fjor var familien Røeggen Kolås på besøk hos noen venner i Ulsteinvik. Anine hadde sovnet i bilen på vei dit, og da de vekket henne og tok henne ut av bilen, så de at hun smilte litt skjevt.
- Vi tenkte egentlig ikke så mye over det. Regnet med at det bare var noen barnefakter, minnes Cecilie.
Senere begynte foreldrene å få kommentarer. «Anine ser litt skjev ut i ansiktet», sa en venninne.
Da de var i bursdagsselskap hos Roberts foreldre, sa hans mor: «Det ser jo ut som du har hatt slag, Anine».
De lo av kommentaren. At det faktisk skulle være tilfelle, var helt utenkelig.
Lammelser
Neste dag tisset Anine på seg. Cecilie og Robert forsto at noe ikke var helt som det skulle. De oppsøkte lege.
- Han forsto raskt at det var noe galt. Han prikket henne i ansiktet og så at hun hadde lammelser. Vi innså at dette ikke var noe Anine fant på, forteller Cecilie og tar datteren opp på fanget.
Anine smiler og klemmer moren. Forstår at vi snakker om henne og liker å være midtpunkt.
Det falt fortsatt ikke legene inn at Anine på fire og et halvt år hadde fått hjerneslag. Teorien om flåttbitt var det mest sannsynlige, og legen i Ørsta sendte Anine til sykehuset i Ålesund. Under testingen der ba en lege henne om å hinke.
Hun klarte bare et par hink før hun mistet balansen. Deretter ba han henne om å banke med begge hendene på brystet.
- Hun banket helt fint med høyre hånd. Den venstre gikk i hytt og vær.
Fremdeles tenkte legene på flåttbitt. Cecilie tenkte hjernesvulst. Legene besluttet å gjøre en MR-undersøkelse av Anines hode.
- Jeg ble litt forskrekket, og legene måtte roe oss ned, smiler Cecilie, som gjerne vil fortelle datterens historie til flest mulig.
Det er så viktig å gjøre foreldre klar over at sånne ting kan skje, også med små barn. Om deres historie kan redde ett eneste barn, så er det viktig for dem å bidra.
- Etter en natt på sykehus, og etter å ha tatt MR av hodet, viste undersøkelsene at Anine ikke var bitt av flått. Derimot hadde hun hatt et hjerneinfarkt - et slag. Det var visstnok første gang legen ved sykehuset hadde opplevd noe sånt på et så ungt menneske, sier Cecilie.
Hun ble med datteren i ambulanseflyet til Oslo mens Robert dro hjem for å pakke og hente Anines storebror Fabian (9).
- Jeg måtte ta masse blodprøver, forteller Anine om sitt opphold på Rikshospitalet i Oslo.
Her fikk hun blodfortynnende medisiner og en omfattende runde med hjertesjekk, ultralyd og andre tester for å finne ut hvordan en så liten jente kunne få slag. Og mens legene lette etter årsaken, rammet enda et hjerneslag den lille kroppen.
Utrolig heldige
- Dette var et mye større slag. Vi så hvordan hun snublet og falt, og hvordan hun ikke hadde mulighet til å kontrollere den venstre hånden. Heldigvis kom dette hjerneslaget mens vi var på sykehuset. Anine kunne fått mye større skader dersom vi hadde vært hjemme og det hadde gått tid før hun fikk kyndig hjelp, sier Cecilie, som ikke tør tenke på hvor store skadene kunne blitt da.
På Rikshospitalet måtte legene fortsette å lete etter årsaken til hjerneinfarktene som rammet Anine.
Flere hypoteser måtte testes ut, men i dag tror legene faren er over for den lille jenta.
- En stund følte vi at vi deltok i en episode av TV-serien «House». Det verste var å ikke vite hva som var årsaken til hjerneslaget. Om hun ville få det igjen, sier Cecilie.
Bare noen måneder før det første slaget, hadde Anine hatt influensa, vannkopper og omgangssyke. Alt i løpet av to uker. Nå valgte legene å gi henne antivirus vannkoppmedisin.
Legene trodde kanskje vannkoppene var årsaken. Etter spinalprøver fant de et herpesvirus som de trodde kunne være årsaken.
Anine fikk doble doser blodfortynnende og ble værende til observasjon på Rikshospitalet i noen uker. Medisinene må hun fremdeles ta, og fortsette med på ubestemt tid.
- Selv om det har vært en forferdelig tid, har vi vært så heldige som det går an å bli. Nå har det heldigvis gått så lang tid at vi begynner å tro at det skal gå bra. Og Anine har ikke fått noen store skader på hjernen. Det er i det hele tatt en solskinnshistorie. Det er vi klar over, sier Cecilie og Robert.
En liten skade
Hele tiden mens foreldrene prater, er Anine aktivt til stede.
Hun er som en strålende, liten virvelvind, som bergtar alle rundt seg med et stort smil.
Hun prater og forteller. Husker godt tiden på sykehuset. Hvor snille alle var med henne.
- Sprøytene var vonde, men jeg fikk premie etter hver sprøyte, sier Anine og ramser opp klistreøredobber, ringer, såpebobler og en spiss ting som var en veneflon til å sette på bamsen hennes.
- Jeg tok ut litt blod fra bamsen. Og den gråt mer enn meg da han fikk sprøyte, sier hun stolt.
Tenk at hun var flinkere enn bamsen sin!
I dag har Anine fått påvist et lite arr på frontallappen og der hvor infarktet var.
Det innebærer at hun har dårligere impulskontroll, og har problemer med å mestre enkelte ting. Som at hun ikke tegner like bra som før. Eller at hun har litt problemer med å oppfatte det hun ser.
Hun er også mer aktiv enn hun var før.
- Hun må ha litt oppfølging på skolen, men alt i alt er det bagateller i forhold til hva som kunne ha blitt utfallet, sier moren.
Griper dagen
Cecilie og Robert har lært hvor viktig det er å reagere når de ser endringer hos barna sine. Enten i adferd eller fysikk. Selv om det er utenkelig at barna skal bli rammet av et infarkt, kan det faktisk skje et friskt barn.
- Det ramlet jo aldri oss inn at det kunne være så alvorlig. Det som skjedde har lært oss at vi aldri kan ta ting for gitt. I dag prøver vi å bruke mest mulig fritid på barna våre. Vi ønsker å oppleve mest mulig i lag med dem, sier ekteparet.
De tar én dag av gangen og prøver å ha det bra i øyeblikket.
- Vi skyver ikke lenger de gode hendelsene foran oss. Vi utsetter ikke opplevelser som vi kan gjøre sammen her og nå. Og vi er aldri lenger for slitne til å høre hvordan ungene har hatt det på skolen eller i barnehagen, sier Cecilie.
Det har vært noen falske alarmer etter at Anine ble utskrevet fra sykehuset i juni i fjor. I begynnelsen skiftet foreldrene på å våke over henne om natten, og fremdeles har de enkelte kontrolløvelser som Anine må gjøre for å vise at hun har kontroll over koordinering av armer og ben.
- Forhåpentligvis opplever hun aldri et nytt hjerneslag. Uansett kan vi ikke gå rundt å være redd for det, da vil vi jo aldri få fred. Vi kan ikke bli overbeskyttende, det gagner hverken oss eller Anine. Jeg tror vi har begynt å finne roen nå, sier Cecilie og får et bekreftende nikk fra ektemannen.
Omsorgsfull storebror
Et av de sikreste tegnene på at Anine er i ferd med å bli frisk, er at storebror Fabian har begynt å ta igjen når lillesøster er så irriterende som bare lillesøstre kan være.
Lenge tok han veldig mye hensyn til søsteren, og omsorgsfull passet han på at hun hadde det bra.
- Plutselig en dag så vi at alt igjen var som normalt. Som søsken flest kan de krangle og slåss den ene dagen, mens de er perlevenner den neste, sier moren.
Nylig var Anine tilbake på Rikshospitalet til kontroll. Den lille jenta gledet seg stort til å møte igjen alle de snille sykepleierne.
Og selv om det ikke alltid var like kjekt med sprøyter og undersøkelser, er de positive opplevelsene fra sykehuset i flertall. Dessuten sa alle prøvene at hun ikke trenger å frykte nye hjerneslag.
- Det siste året har lært oss å være mindre opptatt av bagateller. Før var jeg nøye på at barna så ordentlige ut. At håret var perfekt og klærne så fine ut. Jeg liker fremdeles at ting er ordentlig, men jeg kan også se mellom fingrene med mer enn før. Det betyr så lite - egentlig, sier Cecilie.
Hun skryter av helsepersonell, familie, venner og Anines barnehage. Alle har stilt opp og hjulpet dem gjennom den tøffe tiden.
- Egentlig kan vi bare smile og være takknemlige for at det har gått så bra.
Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost
Les også: