Hjertestans
Sarah (5) var død i 20 minutter
Legene tror hun var i ferd med å gå inn i krybbedød.
- Hei, jeg heter Sarah. Og jeg kan skrive navnet mitt, jeg. Jeg kan skrive navnet til mamma også. Hun heter Torunn. Men jeg har ikke lært å lese ennå. Nå skal jeg begynne på skolen. Jeg fikk hilse på læreren min før sommerferien. Hun heter Kari og er veldig grei. Jeg skal gå i klasse med Celine og Julie. De er bestevenninnene mine, men det er også Lilly. Hun bor i huset ved siden av oss, og skal opp i 2. klasse. Det er veldig moro å leke med venninnene mine, men det blir moro å begynne med lekser også. Men nå må jeg ut og leke med Lilly. Ha det!
Kan aldri glemme
Sjarmtrollet Sarah Eppeland Hansen fra Nedenes ved Arendal hilser blidt og tillitsfullt på Norsk Ukeblads journalist og fotograf.
Hun er én av mange tusen fem- og seksåringer som har begynt på skolen denne høsten.
Storebror Sebastian (11), pappa Kjetil (31) og mamma Torunn (33) er glade og stolte på Sarahs vegne. Og få foreldre har så stor grunn til å være stolte og takknemlige for å følge barnet sitt til den aller første skoledag som nettopp Torunn og Kjetil.
Sarah var bare fire uker gammel da hun fikk hjertestans, og hun var i realiteten død i nesten 20 minutter.
Men flaks, tilfeldigheter og ikke minst rask reaksjon fra mamma Torunn og dyktig innsats fra leger, sykepleiere og ambulansepersonell reddet livet til den lille jenta.
- Å se Sarah løpe rundt i rød sommerkjole og med skolesekk på ryggen gjør meg ydmyk og utrolig glad. Det er en følelse av takknemlighet som er umulig å beskrive, sier mamma Torunn.
Hun glemmer aldri dagen da datteren nesten døde foran øynene hennes.
«Hjelp, barnet mitt dør!»
Det er 12. desember 2006. En helt vanlig tirsdag, gradestokken er litt under null og det er ennå ikke kommet snø.
Kjetil har dratt tidlig på jobb, og Sebastian er på skolen. Bare Torunn og lille Sarah er hjemme. Klokken er blitt litt over ett på formiddagen, og Torunn går rundt i huset og rydder.
Hun har akkurat gitt Sarah mat. Men Sarah er ikke helt i form, hun spiser lite og sutrer mye.
Planen er likevel at de to nå skal bort til helsestasjonen for å veie henne. Torunn tar Sarah opp fra vippestolen og holder henne i armene sine. Plutselig begynner den lille jenta å gråte voldsomt, før hun kaster hodet tilbake og blir helt blå i ansiktet.
Torunn roper navnet hennes, men får ingen respons. Sarah virker helt fjern.
Torunn er i ferd med å bli hysterisk, men greier å legge jenta si forsiktig i sideleie på fanget, før hun plukker opp mobilen og får ringt 113.
«Hjelp, barnet mitt dør!» skriker hun desperat i telefonen.
Kvinnen i den andre enden ber henne strengt om å roe seg og å oppgi adressen. Så blir hun bedt om å bruke munn-til-munn-metoden på Sarah.
«Jeg klarer ikke, jeg klarer ikke!» roper Torunn mens hun gråter ukontrollert.
«Dette MÅ du klare!» svares det myndig i den andre enden.
Og så instrueres hun over telefonen til å blåse inn luft i datterens munn, og så gi henne tre etterfølgende trykk i brystet med fingeren, nytt blås, tre nye trykk, nytt blås, nye trykk med fingere - og slik holder hun på til ambulansen kommer.
- Det føltes som om jeg ventet i en evighet, men det tok visst bare ti minutter før ambulansen var her, sier Torunn.
Ambulansepersonellet legger Sarah på stuebordet, klipper opp klærne hennes og setter i gang med hjertemassasje. Hun får en sprøyte, før en slange føres ned i halsen hennes. Selv står Torunn og gjemmer seg bak stueveggen.
Hun orker ikke å se på dette hjerteskjærende dramaet som utspiller seg rett bak henne. Torunn griper på ny etter telefonen, ringer til ektemannen og roper «Sarah er død!» før hun legger på. Hun er i sjokk.
Torunn lukker øynene og holder hendene foran ørene. Hun prøver å stenge virkeligheten ute. Men hun hører likevel hva som skjer. For rett bak henne står ambulansepersonalet. De snakker fort og intenst seg imellom. Det er ytterst dramatisk. De finner ikke hjertelyd på lille Sarah.
Etter få minutter med intens jobbing blir Sarah båret ut av huset og inn i ambulansen i bare bleien. Det er viktig å kjøle henne ned. Og med ulende sirener kjøres Sarah til Arendal sykehus.
Lever hun?
Ektemannen Kjetil ankommer rett før ambulansen kjører av gårde i høy fart, og han og Torunn blir med i legebilen som kjører rett bak ambulansen. Storebror Sebastian er fortsatt på skolen da de forlater hjemmet, han blir hentet av onkel Arne, før mormor trår til som trygg barnepasser.
På Arendal sykehus får Kjetil og Torunn bare noen korte øyeblikk med datteren. Hun flys med ambulansehelikopter til Rikshospitalet. Det er ikke plass til dem i helikopteret, men et vennepar tilbyr seg å kjøre dem til Oslo. Det er neppe særlig trygt å kjøre selv.
Det snakkes ikke mye i bilen. Både Torunn og Kjetil tenker den uvirkelige tanken: Har vi sett Sarah i live for aller siste gang? Distansen mellom Arendal og Oslo er hele 27 mil, og de kjører det remmer og tøy kan tåle.
Igjen skjer det utenkelige: Bilen begynner å hoste og harke - og det ender med at de får full motorstans, midt på motorveibroen i Drammen.
- Vi hadde ikke ett sekund å miste, og så skjer dette! Men heldigvis klarte vi å beholde roen og fikk dyttet bilen inn på en bensinstasjon, før vi hev oss i en taxi, forteller Kjetil mens han rister på hodet.
I respirator
Vel fremme på Rikshospitalet får Torunn og Kjetil se datteren igjen. Sarah er lagt inn på intensiv overvåkning.
Hun ligger i respirator og er omgitt av slanger og apparater. Alle sentrale organer svikter hos den lille jenta. I bleien kommer det bare blod. Ansiktet hennes er opphovnet og ugjenkjennelig.
Armene ligger i en vridd og krampaktig stilling foran brystet. Sarah svever mellom liv og død.
I kapellet på Rikshospitalet blir det tent et lys for Sarah.
-Vi fikk tilbud om å døpe henne, men takket nei. Det ble helt feil. For oss føltes det som om vi da hadde mistet håpet. Og det hadde vi jo ikke. Vi ga aldri opp håpet om at Sarah skulle bli med oss hjem igjen, sier Torunn stille.
Dager og netter går. Torunn pumper brystmelk, i håp om at datteren hennes kan benytte seg av det når - eller hvis - hun våkner opp igjen. Og etter noen døgn blir legene gradvis mer optimistiske.
Sarah vil høyst sannsynlig overleve, men hun vil få massive hjerneskader. En ung, svensk sykepleier er til stor hjelp for ekteparet. Hun trøster dem, og sier:
«Hon lever ju, ni måste bara lära känna den nya Sarah.»
Foreldrene er i sjokk, men tenker likevel: «Det viktigste er at hun overlever. Og vi skal selvsagt elske Sarah like høyt - uansett hva som skjer!»
Det er liv!
Nye dager går. Torunn og Kjetil sitter ved datterens sykeseng døgnet rundt. De stryker over datterens hode, berører armene, bena og føttene hennes. Men hun gir ingen respons, og det er intet tegn til liv i øynene hennes.
Legene skanner hjernen til det lille barnet. De leter etter blødninger og skader, men finner ingenting.
«Dette kan da umulig stemme,» mener de og foretar en ny skanning to dager senere. Denne gangen finner de heller ikke noe som skulle tilsi at hun har fått hjerneskade.
Nye timer og døgn går. Sarah begynner endelig å puste selv og blir tatt ut av respiratoren. Hun åpner øynene av og til, men det er ikke mulig å få kontakt med henne.
Men så, plutselig, en tidlig morgenstund, er det noe som skjer. Noe vidunderlig, ja, nesten uvirkelig. Pappa Kjetil opplever en liten refleks i bena til den lille datteren når han skal legge henne ned i sengen. Kort tid etter kommer nye reflekser.
- Det var som å slå på en bryter; med ett var alle babyrefleksene tilbake, fortsetter Kjetil.
- Det var... det var... ubeskrivelig, nikker Torunn og tørker en tåre.
22. desember flyttes Sarah til sykehuset i Arendal. Både julaften og nyttårsaften tilbringes på sykehuset.
- Det ble ikke så mange julegaver det året. Den største julegaven hadde vi lys levende i armene våre, sier Torunn.
Det foretas en rekke undersøkelser av Sarah i månedene og årene som kommer.
Legene finner ikke noe galt. Hjertet oppfører seg normalt. Helsetilstanden ellers er også bra, selv om hun ofte har feber og blir lett forkjølet. Hun får også lungebetennelse innimellom og utvikler astma. Den tøffe behandlingen hun var igjennom bare fire uker gammel, er høyst sannsynlig årsaken.
Litt engstelig
Sarah har utviklet seg til å bli en robust liten jente. Nærmest en guttejente, som elsker å klatre i trær, sykle og spille fotball.
- Jeg er nok litt engstelig for henne, men er ikke blitt en hysterisk mor. Jeg lar henne leke fritt sammen med andre barn, selv om jeg riktignok var ekstra påpasselig da hun begynte i barnehagen. Det aller første jeg spurte personalet om, var om de hadde fullt oppdatert førstehjelpsutstyr på plass, sier Torunn med et smil.
I vår var Sarah på sin aller siste oppfølgingskontroll.
- Legene kan ikke med sikkerhet si hva som skjedde med Sarah for snart seks år siden. Men én teori er at hun var på vei inn i krybbedød, og at jeg var utrolig heldig som var til stede da det skjedde.
På grunn av datterens helsetilstand har familien så langt bare tatt korte ferier i Norge og Sverige. Skulle hun bli alvorlig syk igjen, er det viktig å være i nærheten av kjent og kvalifisert legehjelp. Men rett over nyttår skal familien ha en lang ferie i Thailand.
Og Sarah selv? Hvilket forhold har femåringen til at hun fikk en slik dramatisk start på livet?
- Vi lar henne bli litt eldre før vi forteller alt sammen, sier mamma Torunn.
- Foreløpig er hun bare kjempestolt over at hun har vært i et helikopter, svarer pappa Kjetil.
- For det har hverken mamma eller pappa, tilføyer en smilende Sarah, som nå er kommet inn i stuen igjen etter å ha vært ute og lekt med bestevenninnen.
Nå haler og drar hun i storebror, mamma og pappa og vil ut for å spille fotball og huske. Og slik blir det...
Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost