Jobbe med rusmisbrukere
- Folk dør når det er sterkt heroin i byen
Camilla Svingen (38) er daglig leder i =Oslo, og klarer ikke å skru av jobben når hun kommer hjem.
Hva er rusmisbruk?
Det heter rusmiddelbruk med avhengighet når personen har betydelige vansker med å holde seg unna rusmiddelet.
Skadelig bruk av rusmiddel er bruk som fører til somatisk eller psykisk sykdom hos brukeren.
Rusmisbruk kan inndeles etter hvilke rusmidler som misbrukes. Enklest kan en dele det inn i alkohol, narkotika og misbruk av legemidler, enten disse er skaffet lovlig eller ulovlig.
Tidligere har vi fortalt historiene til rusavhengige Tom Richard, som ble avhengig av morfin etter å ha fått leddgikt som 18-åring og Pål fra Tromsø som på førti år ikke vært nykter mer enn i et par uker.
Begge jobber med å selge blader for =Oslo, hvor Camilla Svingen (38) er daglig leder.
Her har Camilla jobbet i snart ti år. Hver eneste dag er hun i nærkontakt med samfunnets utstøtte.
Hun er omsorgsmedarbeideren med nerver av stål og et hjerte av gull – hun klarer aldri å gi opp kampen for de svakeste i samfunnet.
Hun har fortalt om sin jobbhverdag til magasinet MANN.
Tar med jobben hjem
- Døden skjuler seg bak neste sving. Før var jeg helt bombesikker på at jeg aldri kom til å ramle utpå selv, fordi jeg var så sterk. Det tror jeg ikke lenger. Jeg har sett så mange ressurssterke mennesker gå til grunne her. Eldre mennesker som har gjennomgått livskriser og søkt tilflukt i rusen. Vi hadde en her nede nylig som satte sitt første heroinskudd da han var over 50 år.
Jeg innser at livet er skjørere enn jeg faktisk trodde.
Jeg klarer ikke å skru av jobben når jeg kommer hjem. Hadde jeg bare tatt med meg det negative stresset, som at folk rundt meg dør eller at de sliter, hadde det vært usunt. Men jeg tar også med meg de fantastiske opplevelsene jeg har hver dag med alle brukerne.
Når det er sagt: Jeg blir jo kjempelei meg. Da jeg begynte å jobbe her, var jeg kjempesinna. Rasende hele tiden. Rasende på politikere, rasende på systemet.
Jeg så folk som ventet i månedsvis på å få komme til avrusning, som satte skudd og døde før de rakk det.
Men jeg tok et oppgjør med meg selv. «Skal du jobbe her, må du bestemme deg. Du kan ikke bli sint». For jeg gikk og kvernet på alt det grusomme.
Folk dør når det er sterkt heroin i byen
Det var en periode vi hadde syv dødsfall på en måned. Det var tungt. Jeg kjente alle.
Folk dør når det er sterkt heroin i byen. Gateheroinen i Oslo ligger på 12-15 prosent renhet. Da heroin kom til Norge første gang, lå renheten på 70-90 prosent.
Det er et paradoks at når det er bra heroin i byen, da dør folk.
Jeg jobbet gratis her i tre år, jeg hadde en annen jobb og brukte fritiden min her nede. =Oslo har gitt de rusavhengige et lys i mørket. Vi skulle være et magasin for vanskeligstilte mennesker, og det var ekstremt givende å se den slitneste fyren i gata kare seg opp fra plassen og komme seg ned hit for å jobbe.
Det å tilby mennesker noe annet enn en offerrolle, gjorde at de endret seg. Det ble slått i hjel noen myter. «Jøss, de kan jo jobbe».
Mestringsfølelse
=Oslo-selgerne er blitt bautaer i bybildet som folk er trygge på å snakke med. Slik var det ikke før. Til og med Oslo-politiet kjørte folk som hadde sittet på gata og bommet penger i årevis ned hit så de kunne få seg en jobb.
Av det første bladet bestilte vi 10 000 i opplag. Til slutt ble det solgt 75 000 blader. Så det var et gledelig kaos. Det tok helt av, og nå fikk den vanlige mannen i gata og den rusavhengige plutselig noe å snakke om.
De som kommer inn første gang sliter veldig med å se meg i øynene, de går lutrygget ut og gruer seg til å selge. Så opplever de mestringsfølelsen, tjener sine egne penger og kommer tilbake hit og kjøper flere blader. Litt etter litt retter de seg mer opp i ryggen.
Ruspolitikken må endres
Jeg har sett folk slenge mye dritt til de som sitter på gata. Fulle folk som later som de putter penger i koppen eller sparker til den. Sånt gjør meg jævlig forbanna.
Men selgerne forteller også historier om folk som er blitt tatt med på byen, eller at noen har tatt dem med i butikken og kjøpt klær til dem. Det skaper gode minner i en ganske kjip hverdag, i et ganske trist liv.
Jeg ser igjen de aller fleste som drar på avrusning. De holder seg unna en liten periode, og så er det tilbake til rusen.
Om det skyldes systemet eller avhengigheten? Jeg vet ikke. Men vi må endre ruspolitikken. Alle mennesker kan ikke bli rusfrie, det er ikke mulig. Det er ikke å gi opp, det er å være realist. Vi må gi dem den medisinen som holder dem friske.
Lever hardt
Det koster 700-1500 kroner i døgnet å finansiere et daglig heroinforbruk i Oslo. Og med 6500 kroner i sosialstønad i måneden, sier det seg selv at de pengene ikke rekker langt til å holde seg frisk.
Du går over lik for å skaffe deg de pengene, så det ville vært samfunnsøkonomisk fornuftig å hjelpe folk til å få et bedre liv.
Dessuten ville de ha fått tilgang på rene preparater om staten ga det ut. På gata nå blander de ut heroinen med alt mulig faenskap. Man knuser Fisherman’s Friend og selger det som heroin. Noen blander inn rottegift. Bakepulver er hyppig brukt. Blodårene etser gjennom huden fra innsiden. Det er et syn du ikke vil se.
=Oslo-selgerne lever ganske hardt. Noen ganger ønsker folk å ta sitt eget liv. Andre ganger har de tatt overdoser og er nær døden. Det er jenter som har gått på strøket og fått juling som kommer inn, blodige og forslåtte.
I løpet av en dag vet vi aldri hva vi får inn, men vi har en regel om at de skal ha på seg «jobbhatten» når de kommer hit. Vi vet at de kjøper illegale rusmidler, men her inne skal de opptre som selgere av =Oslo.
Dødsangst
Jeg hadde en ung gutt her på 24 år, Per Christian het han. Han holdt undervisning i skoleklasser rundt omkring i Oslo. Han var tidligere rapper, helt sjukt flink.
Han fortalte ungdommen om sin avhengighet, hvor lite kult det var å være rusavhengig, og han vokste vanvittig på å fortelle sin historie. Han var på vei opp! To dager etter den siste undervisningstimen døde han av en heroinoverdose.
Kondolanseprotokollen må vi ta frem altfor ofte. Når vi får beskjed om at noen i miljøet er døde, lager vi til et bord med en hvit duk, blomster og bilder av vedkommende.
I kondolanseprotokollen kan mennesker fra rusmiljøet sende en siste hilsen. Det kommer mange følelser når vi tenner lys. Men gråt er aldri negativt, selv om det kan føles vondt der og da. Veldig ofte sier de at de får dødsangst selv.
Døden blir aldri en rutine, selv om de menneskene som går her nede er klar over at de leker med døden fire til seks ganger om dagen. Det er ikke til å komme fra.
Ramler utpå igjen
Det å være nykter kan være et helvete. De tunge narkomane har ofte veldig like dager, det blir rutine. Og så blir du nykter, og med det følger et ansvar. Det forventes at du skaffer deg et sted å bo, egen post, ja, kanskje egen jobb. Det er vanskelig.
Jeg vet om en som har leilighet og seng i dag, han sov på gulvet den første tiden. Han hadde bodd på gata i årevis og syntes det var uvant med madrass. Akklimatiseringsprosessen er krevende for mange, og derfor ramler de utpå igjen.
Kjøpte heroin til datteren
Foreldre av misbrukere har det fryktelig vondt. Det er mye engstelse. De blir ofte syke og ligger søvnløse hele natta. Det unormale blir normalt.
Jeg har hatt en far som har vært her nede, helt desperat. Han var en velutdannet og rik fyr med en høy stilling. Jeg ble med ham ut på gata, han skulle kjøpe heroin. Ikke til seg selv. Men til datteren sin. Nå hadde hun endelig kommet hjem, og han var livredd for at hun skulle rote seg borti noe her nede i sentrum. Så han skulle være den som holdt det gående frem til hun fikk avrusningsplass.
Det gjorde enormt inntrykk på meg, for han viste hvor langt du kunne strekke deg i kjærlighet, hvor langt du var villig til å gå for ditt eget barn. Han krysset alle grenser, men jeg skjønner det så godt. Han ville bare beskytte det lille barnet sitt som levde så jævlig hardt. Kanskje han selv hadde skyldfølelse også?
Jeg har ikke sett henne på flere år. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Men kanskje hun var en av dem som klarte seg? Jeg håper det.
Døden er så nær
Det er mange drømmer her nede. Vi har en som samler på utenlandske mynter som vi tar vare på for ham. Den dagen han blir nykter skal han reise til alle de landene han har mynter fra.
Om det skjer, hvem vet? Kanskje vi skal være litt realistiske, kanskje det aldri skjer.
Døden er så nær her, vi vet aldri når folk blir borte. Han som står her og smiler og prater med deg i dag, kommer kanskje ikke inn i morgen, for da ligger han kald i et parkeringshus. Han kan ligge et sted der han ikke blir funnet på lenge.
Slik er realiteten her nede. Derfor er det viktig for oss her nede å leve her og nå.
De aller fleste her kommer til å dø av dette rushelvetet. Gjennomsnittsalderen for en heroinist er 38 år. Det er like gammel som det jeg er nå.
Skulle jeg ha dødd nå?
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.