RUSMISBRUK

Anne (36) var rus­mis­bruker i man­ge år, men noe skjedde da hun ble gravid

Nå er hun gift og lyk­ke­lig mor til to.

NYTT LIV: – Det føl­tes gan­ske håp­løst en stund, sier Ben­te som nå både ler og grå­ter av lyk­ke. Dat­te­ren Anne kom seg ut av rus­mil­jø­et på egen hånd.
NYTT LIV: – Det føl­tes gan­ske håp­løst en stund, sier Ben­te som nå både ler og grå­ter av lyk­ke. Dat­te­ren Anne kom seg ut av rus­mil­jø­et på egen hånd. Foto: Gunn Gravdal Elton
Først publisert Sist oppdatert

– Vil dere bli med pap­pa og se på den gam­le bi­len? spør Anne Djøn­ne Eriksen og fris­ter de to bar­na på 2 og 4 år med en tur ut i so­len.

Alexandra er eld­st og vil helst være der mam­ma og mor­mor er. Cas­pi­an er for­nøyd så len­ge han kan sit­te på fan­get til mor­mor og spille på iPaden. Men den gam­le bi­len, som nesten er gjemt i gres­set et­ter man­ge år som vrak, er også spen­n­­ende.

De for­svin­ner ut dø­ren i fe­rie­hu­set in­nerst i Åk­ra­­fjorden i Sunn­hord­land.

– Når de blir litt stør­re, skal de få vite alt sam­men. Men fore­lø­pig har vi ikke pra­tet så mye om min for­tid mens de er til ste­de. De er jo for små til å for­stå, men du vet jo ald­ri hva de får med seg, sier den Anne til ukebladet Hjemmet.

Hun fikk i svært ung al­der sma­ken på ulov­li­ge stof­fer.

– Du tren­ger ikke ha en trau­ma­tisk barn­dom for å bli rus­av­hen­gig. Det kan skje alle, sier Anne som al­le­re­de på ung­doms­sko­len i Odda be­gyn­te med hasj.

Se­ne­re ble det am­fe­ta­min.

– Jeg har tenkt så man­ge gan­ger – hva gjor­de jeg galt? Bur­de jeg ha sett det og for­hind­ret det som skjed­de? sier Ben­te Djøn­ne som inn­røm­mer at hun var i ferd med å gi opp dat­te­ren mot slut­ten.

– Jeg hus­ker at jeg hen­tet hen­ne med makt en gang. Tok hen­ne med i bi­len, kjør­te hen­ne til Haugesund der jeg bor – og bok­sta­ve­lig talt satt på hen­ne. Holdt hen­ne fast i to uker i håp om å få hen­ne bort fra ru­sen og mil­jø­et, sier Ben­te som for­tel­ler om hen­del­ser Anne ikke kan huske.

Min­ner som er vis­ket bort på grunn av den tun­ge ru­sen hun be­fant seg i.

Måt­te ville det selv

Men mam­ma klar­te ikke å hjelpe. In­gen and­re hel­ler. Hjel­pen kun­ne ikke kom­me uten­fra. Den må kom­me in­nen­fra. Anne måt­te selv ha et sterkt øns­ke om å bli fri fra ru­sen. Inn­leg­gel­ser og fle­re for­søk på av­rus­ning hjalp ikke. Det var hun selv som til slutt måt­te øns­ke å bli fri.

– Da jeg møt­te Odd og ble gra­vid, fikk jeg noe uten­for meg selv som ble stør­re enn tran­gen til å ruse seg. Si­den har jeg ikke rørt am­fe­ta­min. Barna er det stør­ste som har hendt meg, sier Anne som har vært rus­fri si­den 2014.

Mens hun for­tel­ler sin his­to­rie – uten å leg­ge skjul på noe som helst, må mo­ren Ben­te sta­dig tørke tå­re­ne. Det er så ufat­te­lig. Hun er selv sy­ke­plei­er, men kun­ne ikke gjø­re noe for å hjelpe dat­te­ren, som for bare noen år si­den lev­de blant de tyng­ste nar­ko­ma­ne i Bergen. Men mi­rak­ler kan frem­de­les skje.

Anne har to søst­re. Den ene er en god del yng­re, men den and­re er om­trent jevn­gam­mel med Anne. Men der søs­te­ren strål­te og var om­gjen­ge­lig, var Anne mer tverr og rett frem. Hun sa sin me­ning og ble ikke all­tid like po­pu­lær. Ikke lik­te hun fot­ball hel­ler.

– Og da var det ikke så mye an­net å gjø­re i Odda der jeg voks­te opp. Jeg føl­te meg uten­for.

Les også: Helvete startet da Laila var 15 år

NYTT LIV: - Å få barn var så stort 
for meg. De er det bes­te som 
har hendt meg. Alexandra og 
Cas­pi­an er mye stør­re enn 
meg selv,  vik­ti­ge­re enn ru­sen.
NYTT LIV: - Å få barn var så stort for meg. De er det bes­te som har hendt meg. Alexandra og Cas­pi­an er mye stør­re enn meg selv, vik­ti­ge­re enn ru­sen. Foto: Gunn Gravdal Elton

Fikk selv­til­lit

Da hun før­s­te gan­gen prøv­de hasj, og se­ne­re gikk over til am­fe­ta­min ble hun vel­dig raskt av­hen­gig. Ikke bare av ru­sen, men også av fø­lel­sen som omga mil­jø­et. Hun fikk ven­ner. Hun ble god­tatt. Hun opp­lev­de til og med å kjen­ne på en enorm selv­til­lit.

– Hele ver­den åp­net seg for meg. Så det var det­te som var å leve, tenk­te jeg. Jeg føl­te meg som en dron­ning og fikk selv­til­lit på hvitt pul­ver, sier Anne.

Hun leg­ger ikke skjul på at den før­s­te ti­den var fan­tas­tisk. Det nyt­ter ikke å leg­ge skjul på gle­den ved å ruse seg – i star­ten. Det er jo en grunn til at folk blir av­hen­gig.

– I til­legg fikk jeg et­ter hvert an­sva­ret for å sel­ge stof­fet. Da ble jeg vel­dig po­pu­lær. Jeg ble in­vi­tert på alt som var av fes­ter, smi­ler hun litt bit­ter­søtt.

For selv­til­li­ten skul­le snart få seg en al­vor­lig knekk. Over­gan­gen fra å være su­per­po­pu­lær til å bli stemp­let som søp­pel, går raskt i et lite byg­de­sam­funn.

– Da skjed­de alt vel­dig fort. Selv­til­li­ten rak­net. Jeg ru­set meg mer og mer. Am­fe­ta­min gjør at du ald­ri so­ver – i alle fall ikke fri­vil­lig. Et­ter en uke uten søvn, sov­net jeg en dag bak rat­tet og kjør­te i fjell­veg­gen. Jeg våk­net på sy­ke­hu­set med po­li­ti­et til ste­de. Det ble raz­zia hjem­me hos meg, og alt var bare svart.

Les også: Irene fikk ADHD-diagnose som voksen

Lær­te mye

Anne ble sendt på re­ha­bi­li­te­ring i Haugesund al­le­re­de i 2007. Men hun var på in­gen måte klar for å være rus­fri. Li­ke­vel var ti­den på in­sti­tu­sjon i Haugesund, og se­ne­re på Floenkollektivet, en tid for lær­dom. All den lær­dom­men Anne har fått et­ter fle­re opp­hold på in­sti­tu­sjo­ner, har hun nyt­te av i dag.

– Jeg har gått i alle de fel­le­ne du kan gå i. Det er en bein­tøff kamp, og jeg er stolt av meg selv som har klart å kom­me meg gjen­nom alt. Un­der­veis lær­te jeg så mye om meg selv. Selv om jeg sprakk da jeg kom ut igjen, var det all den­ne lær­dom­men jeg kun­ne hen­te frem da jeg ble gra­vid. Det var den som red­det meg.

I dag er det Anne som sen­der rus­mis­bru­ke­re til Floenkollektivet. Hun er an­satt i Bergen kom­mu­nen som er­fa­rings­kon­su­lent og ar­bei­der på full­tid med å hjelpe and­re som er der hun var. For da Anne møt­te Odd og ble gra­vid, viss­te hun det. Hun for­sto med en gang at hun ville kla­re å bli rus­fri.

– Å få barn var så stort for meg. De er det bes­te som har hendt meg. Alexandra og Cas­pi­an er mye stør­re enn meg selv, vik­ti­ge­re enn ru­sen. Og Odd har vært min bau­ta hele vei­en. Uten ham vet jeg ikke hvor­dan det had­de gått. Nå er jeg helt trygg på at ti­den som mis­bru­ker er for­bi, sier Anne og tar imot klem­men hun får av bar­na.

De har kom­met inn igjen og vil hel­ler være på fan­get til mam­ma. Pås­ke­fe­rie hos mor­mor er stas, men snart skal de til­ba­ke til bar­ne­ha­gen i Bergen. Pap­pa job­ber som tøm­rer, mens mam­ma skal for­sø­ke å hjelpe bort­kom­ne ung­dom­mer i Ber­gens ga­ter.

FE­RIE: Ben­te og Anne er fra Odda men bor i Haugesund og Bergen. Så ofte de kan mø­tes de i fe­rie­hu­set i Fjæ­ra.
FE­RIE: Ben­te og Anne er fra Odda men bor i Haugesund og Bergen. Så ofte de kan mø­tes de i fe­rie­hu­set i Fjæ­ra. Foto: Gunn Gravdal Elton

Gode hver­da­ger

– I dag kjen­ner jeg meg kjem­pe­rik. Jeg får lønn hver må­ned, jeg er mam­ma. Ting folk tar for gitt, er for meg en stor gave. Hver­da­ge­ne mine kan ald­ri bli kje­de­li­ge for det er dis­se da­ge­ne som en gang var min drøm, sier Anne mens mo­ren Ben­te nok en gang må ty til tå­re­ne.

– Det har jo vært helt for­fer­de­lig. Jeg har følt meg så hjel­pe­løs. I dag er jeg så stolt av hen­ne. Anne kla­ger ald­ri. Uan­sett om hun har en dår­lig dag, om øko­no­mi­en er dår­lig el­ler om noe but­ter imot – så kla­ger hun ald­ri. I dag kom­mer jeg ikke på at hun har levd som tung rus­mis­bru­ker. I dag er hun bare min dat­ter Anne – mor til mine to bar­ne­barn, sier Ben­te Djøn­ne stolt.

Hun hå­per Annes his­to­rie kan vise and­re at det nyt­ter. At det er mu­lig å bli fri. Både mor og dat­ter me­ner det er vik­tig å være åpen om for­ti­den. Å havne i den si­tua­sjo­nen Anne gjor­de, er nem­lig ikke noe å være flau over. Det kan skje hvem som helst av oss.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn til MDMA

Tak­ker Stoltenberg

– Det be­tyd­de enormt mye da fa­mi­li­en Stoltenberg var så åpne om Nin­ni Stoltenberg og hen­nes av­hen­gig­het. Det var så vik­tig for oss, sier Ben­te.

– Bes­ta sier at det sik­kert var en me­ning med at jeg skul­le gå igjen­nom det jeg har gjort. Så kan jeg sit­te her så klok i dag, som hun sier, ler Anne som i dag ru­ser seg på fa­mi­lie­lyk­ke og van­li­ge hver­da­ger.