Alzheimer-syke Lillian (71) fikk godheten hun ga, tilbake: – Du hjalp oss. Nå er vi glade for å kunne hjelpe deg

Sem fengsel i Vestfold, 2016:

Henning Wick sitter på cella igjen. Nok en gang har hans befatning med ruskriminalitet ført ham bak murene. I løpet av de 23 timene han har sittet inne denne gangen, har han rukket å tenke mye. Tankene går til dem han har sveket. Jentungen, kona. Alle! Han er så langt nede som han kan komme.

Da hører han en velkjent latter i gangen utenfor. Raslingen fra et nøkkelknippe. Et lite håp, en forventning kjennes i brystet. Er det ikke …?

Celledøren går opp. Der står fengselsbetjent Lillian Håkestad Tveiten. Som vanlig stråler hun som en sol.

«Neimen, er det deg, Henning?», utbryter hun.

Hun virker både glad og litt lei seg over å se ham.

«Har du surra det til igjen nå?» sier hun medfølende.

Ikke på en sånn nedlatende måte – som mange andre ville sagt. Ordene er breddfulle av omsorg og varme.

Lillian dømmer ingen. Hun er som en reservemamma. Som elsker barna sine betingelsesløst, samme hva de har gjort.

Armene åpner seg for en god klem. En klem som lindrer smerten. Og han føler seg så inderlig mye bedre når hun er der.

Sånn er det også for den fire år eldre broren Ken og de tre andre Wick-brødrene. Alle er gjengangere i rus­miljøet i Tønsberg. Og i Sem fengsel. De blir kjent med Lillian i fengselet.

«Nei, nå ser du ikke ut på huet», kan hun si. Så henter hun frem saksen. Får orden på lokkene, så «skurkeungane» hennes kan se velstelte ut.

Hun kaller alle som sitter inne i fengselet, for «skurkeungane sine». Men det er Henning som skal få en spesiell plass i hjertet hennes.

Alltid tid til en prat

Første gang Henning møtte Lillian, var i 2003. De ble mer og mer kjent for hver gang han kom til soning. Henning følte han kunne betro seg til den blide fengselsbetjenten. Og han visste at det han fortalte Lillian, aldri vandret videre.

Slik var det også med storebroren Ken som også fikk tillit til Lillian. Soningen ble lettere takket være henne. Hun hadde alltid tid til en prat. Det var aldri snakk om forskjellsbehandling. Enten folk var høyt på strå eller tøffe fengselsfugler som brødrene Wick, behandler hun alle likt. Hun har visst ubegrenset med klemmer og gode ord til overs.

Lillian besøkte dem også mens de var på avrusning mellom soningen.

«Jeg må jo besøke skurkeungane mine», sier hun.

Snart skal hun også bli kjent med bakgrunnen til Wick-brødrene.

Vokste opp med rus og vold

De var fire brødre som hadde en vanskelig barndom. De hadde så mange traumer å ruse seg fra – og alle brødrene viklet seg inn i rusen.

Ken og Henning forsvarer ikke sitt eget misbruk eller kriminelle handlinger av den grunn. Men det er en forklaring. Og Lillian får sånn omsorg for dem. Hun blir også kjent med moren deres. Også hun får en plass i hjertet til Lillian.

I løpet av 2016 legger tre av brødrene seg frivillig inn på Vestfoldklinikken for avrusning. Ingen av dem orker livet med rus lenger.

Først Ken i januar, deretter yngstemann Ted i august, og så Henning i september. Tre dager etter at Henning har lagt seg inn, dør Ted av et rusrelatert hjerteinfarkt mens han er på helgeperm. Brorens dødsfall gjør dem begge oppsatt på å holde seg rusfri. Ken får etter hvert plass på Frelsesarmeens gatefotballag og tilbud om å jobbe frivillig hos Frelsesarmeen en dag i uken. Før han vet ordet av det, har han fast jobb på et tekstiltrykkeri hos Frelsesarmeen.

Henning jobber fremdeles med seg selv på Vestfoldklinikken da Lillian kommer på besøk. Hun savner ham, men vil ikke ha ham tilbake i fengselet.

«Du har vel brukt opp kvoten din nå», spøker hun.

Hun angriper de vanskelige følelsene med sin sedvanlige galgenhumor. Det gjør alt så mye lettere.

Lillian forteller Henning at hun snart må slutte i fengselet selv.

«Jeg må jo gå av med pensjon som alle andre», sier hun trist.

Henning vet at hun elsker jobben sin og gruer seg til å bli pensjonist.

Lillian og Henning holder kontakten lenge etter at de to brødrene er blitt rusfrie. Også Henning får fast jobb hos Frelsesarmeen. Ken er blitt leder for gatefotballen, mens Henning får ansvaret for Såpa bilvaskeri. Livet uten rus faller omsider på plass for dem begge. Lillian trekker et lettelsens sukk på vegne av de to «skurkeungane sine».

Les også: Når livet er på det mørkeste, tar Lars livets viktigste telefon

Begynte å glemme

Tønsberg, desember 2022:

Årene er gått siden brødrene ble rusfrie, men Lillian og Henning har holdt kontakt siden brødrene forlot fengselet. Hun har vært på besøk hos ham og hilst på yngstegutten William på tre år som er vilt begeistret for Lillian.

Henning har ikke sett Lillian på en stund da hun en dag før jul ringer og spør om han kan komme besøk til henne? Hun har noe viktig å fortelle ham …

Det begynte med at hun glemte visse ting. Så mistet hun evnen til å finne frem til kjente steder. Som da hun skulle kjøre til Karlsvika badeplass sist sommer der hun skulle møte datteren Anca og barnebarna. Et sted de hadde vært sammen hundrevis av ganger før.

Lillian stoppet fortvilet langs veien og prøvde å huske hvordan hun kom seg til Karlsvika. Hun var på gråten da hun ringte datteren for å fortelle at hun ikke fant frem.

Anca var bekymret. Etter at moren sluttet i jobben som fengselsbetjent, hadde hun for det meste sittet hjemme og sturet.

Da covid-pandemien kom, ble det bare verre. Hun lengtet sånn etter jobben sin. Anca tenkte at moren var deprimert og ba henne oppsøke fastlegen.

Lillian følte selv at noe var galt. Hun fryktet at hun hadde fått kreft, og gjorde som datteren sa. Etter en del undersøkelser ble Lillian sendt til utredning ved Kognitiv avdeling på sykehuset i Tønsberg. Selv om formålet var alvorlig nok, ble det et lykketreff for Lillian som nesten ble seg selv igjen under oppholdet. For her kunne hun være sosial og til og med en ressurs for andre. For Lillian har det alltid vært viktig å gi til andre.

Så får hun diagnosen. Den som skal snu opp på alt.

Og nå skal hun fortelle det til Henning:

«Jeg har fått alzheimer», sier Lillian.

«Det kunne vært verre», sier hun og smiler da hun ser hvor lei seg Henning blir.

Det er noe hun sier til alle rundt seg. Datteren Anca klarer ikke helt å følge henne på det. «Hva kan vel være verre enn å få alzheimer?».

Måtte gjøre noe

På et pårørendekurs for mennesker med demens får Anca mye nyttig informasjon.

Men her får hun også høre de verste historiene. Om personlighetsforandringer, hallusinasjoner og angst. Hun blir så redd for at moren skal bli en annen, at sykdommen skal gjøre henne om til en slem utgave av seg selv. Plutselig føler Anca at de har liten tid. Alt de skulle ha gjort, det må de gjøre nå. Hun vet at Lillian ikke kan bli sittende hjemme og sture. Hun har for mye livsglede. For mye å gi til andre.

Henning kjenner et desperat behov for å gjøre noe for kvinnen som gjorde alle fengselsoppholdene hans til å holde ut. Hun som var der da han trengte trøst og var sårbar. Som var der uten å dømme. Det måtte være noe han kunne gjøre for Lillian.

Så han ringer broren sin Ken, som nå er inntaksansvarlig i Frelsesarmeen: Er det noe frivillig arbeid de kan bruke Lillian til?

«Det må vi bare få til!», sier Ken resolutt.

Den dagen Lillian får på seg uni­formen med den røde logoen til Frelsesarmeen, er hun stolt. Det er nesten like bra som å kle seg i fengselsuniformen, synes hun.

— Blir i godt humør av Lillian

Tønsberg, høsten 2023: Lillian har jobbet på kafeen Skaperverket hos Frelsesarmeen i Tønsberg i noen måneder nå. Det er høstlig stemning ute. Inne på kafeen er det varmt og lunt. På alle måter.

Der sitter brødrene Ken (52) og Henning (48) og tar en kaffe hos Lillian (71) som rydder og tørker av bordene.

– Du skjønner, det kan godt hende jeg var her for litt siden og tørket. Men jeg har demens, sier Lillian og ler.

Brødrene ler med henne. Lillian er den samme. Galgenhumoren er intakt.

Datteren Anca, som kjører moren hit hver mandag, er enig i at det kunne vært verre. Hvis moren hadde fått en annen alvorlig sykdom, ville hun sannsynligvis ikke orket å være her nå.

– Folk i kafeen blir i godt humør når Lillian er på jobb, sier Ken og Henning.

I tillegg er Lillian med i demenskoret og synger en gang i uken. Datteren er glad for at moren holder seg aktiv.

– Det store hjertet for andre har Lillian arvet etter moren sin, forteller Anca.

Den første jobben til Lillian var på krisesenter sammen med mormoren til Anca.

– Jeg har alltid vært glad i mennesker, nikker Lillian.

Brødrene er glade for å kunne gi Lillian noe til gjengjeld. En gang var det de som var sårbare og trengte hjelp. Nå kan de strekke ut en hånd til Lillian.

– Du hjalp oss. Nå er vi glade for å kunne hjelpe deg, sier brødrene.

Lillian synes ikke det er flaut at hun nå er dement og avhengig av andre.

– Du har aldri satt deg selv høyere eller lavere enn noen andre. Aldri har du sett ned på dem som strever, sier Anca til moren som tar en liten pustepause i arbeidet.

– Nei, hvorfor skulle jeg det. Folk er folk, sier Lillian.

Lillian forteller brødrene at hun møtte moren deres her om dagen.

– Hun så yngre ut enn på lenge, så jeg skjønner at dere oppfører dere ordentlig, sier hun og rusker dem i håret. Så deler hun ut den femte eller sjette klemmen denne dagen.

Anca mener at morens åpenhet kan være med på å ufarliggjøre demens. At hennes eksempel kan bidra til å gjøre sykdommen mindre tabubelagt.

– Demens er et så negativt ladet ord. Men det er en sykdom som kan ramme hvem som helst.

– Det er ikke ille i det hele tatt, gjentar Lillian. – Men det er jo typisk at jeg ikke får noe jeg blir slank av.

Så runger latteren ut i kafeen igjen. Alt er ved det gamle.

Det er som i den gamle barnereglen: Det hender man glemmer at en og en er to. Men å være snill og god, det glemmer visst Lillian aldri.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad nr 44 2023