Monica har uhelbredelig kreft
Monica (43) trodde hun var frisk fra kreften – så fikk hun den brutale beskjeden
Monica Lund Osther måtte ta sin tyngste samtale med barna.
– Jeg kan ikke endre den situasjonen vi er i, men jeg kan hjelpe barna mine å komme best mulig gjennom det vi står i. Jeg tror barna takler det meste, så lenge de får hjelp til å håndtere og bearbeide de tøffe beskjedene. Det ligger så mye styrke i trygge relasjoner, gode ord, vennlige handlinger og varme klemmer.
Hun møter oss i døra, inne er stearinlysene tent. Det er dempet musikk i stua. På hodet har Monica en turban. For andre gang har hun mistet alt håret. Den glade valpen Lucky logrer henrykt rundt beina våre. Historien Monica vil fortelle, begynner i 2013. Monica er nyskilt, barna er to og fire år.
– Jeg var 37 år og på et sted i livet der jeg var klar for en ny start etter skilsmissen. Jeg jobbet som daglig leder, personlig trener og gruppetrener på Heming treningssenter i Oslo. En jobb jeg elsket.
Helt uforberedt
Monica hadde oppdaget at det ene brystet var blitt litt større enn det andre.
– Det var ikke så veldig lenge siden jeg hadde ammet, så jeg tenkte at det ikke var noe å bekymre seg over. Men det var greit å få det sjekket.
Monica dro til legen og var helt uforberedt på beskjeden hun fikk.
– Jeg hadde time en mandag og dro rett etter en treningstime. Formen var på topp. En av dem som trente hos meg, kommenterte til og med hvilken enorm energi jeg hadde, hun lurte på hvor jeg hentet den fra. Jeg skulle tilbake på jobb etter legetimen, for å holde et kurs.
Legen kunne med stor sannsynlighet konstatere at dette var brystkreft.
– Jeg klarte nesten ikke å oppfatte ordene han brukte. Det var først da han ba meg skrive ned livssituasjonen min og spurte om jeg hadde barn, at jeg begynte å gråte. Han beroliget meg og fortalte at 90 prosent ble friske av brystkreft. Jeg bestemte meg kjapt for å bli en del av den statistikken.
Det neste året handlet om å bli frisk for Monica. Komme seg igjennom dette, tilbake til jobb og livet sitt. Hun tenkte at den gode fysiske formen hun var i, ville hjelpe henne til å takle behandlingen godt. Moren flyttet til Oslo og hjalp henne med barna under de heftigste ukene med behandling.
– Jeg savnet hverdagen aller mest. Det overrasket meg egentlig. For hverdagen er jo ofte hektisk, med henting og levering, stressende jobbdager og logistikkproblemer. Men det var de tingene jeg savnet. Den vanlige hverdagen.
Les også: Symptomene på brystkreft
Møtte kjærligheten
Monica fikk hormonell etterbehandling og ble fulgt opp på kontroller. Alt så bra ut, og hverdagen kom tilbake. Sommeren 2015 møtte Monica den store kjærlig-
heten, Christian.
– Christian hadde også to barn fra før, i nesten samme alder. Kjærligheten var en deilig motvekt til dette truende som bodde inne i meg. Både for meg og for barna. Vi skjønte raskt at det skulle bli oss, og barna begynte å gi oss tegninger av lykkelige storfamilier omringet av hjerter og brudepar. Christian tok hintet og fridde.
Paret levde et aktivt liv, med mange felles interesser. Christian lærte Monica å stå på snowboard.
– Et halvt år etter at vi møttes, fikk jeg veldig vondt i en hofte. Christian hadde lært meg snowboard, og jeg var sikker på det sikkert kom av dette. At jeg hadde brukt andre muskler enn kroppen min var vant til. Som fysisk aktiv er jeg jo også vant til å ha litt vondt her og der. Jeg prøvde forskjellige behandlinger, uten å bli bedre.
Til slutt oppsøkte jeg en idrettslege, og det ble tatt MR av hoften. Det var rett før påskeferien. Svaret skulle jeg få første dagen etter ferien. Jeg var overhodet ikke nervøs for at det skulle være noe farlig. Det var planleggingsdag i barnehagen, så jeg hadde med meg datteren til legen den dagen.
Legen kom med forferdelige nyheter.
– Han fortalte at kreften hadde spredd seg til skjelettet, og at det ikke var noe han kunne gjøre. Beskjeden jeg fikk, føltes helt absurd. Jeg forsto ikke at dette var sant. Jeg tok med datteren min
og dro rett til Ullevål sykehus. Der fikk jeg snakket med en sykepleier som sørget for en time hos onkolog allerede dagen etter. Både Christian og jeg trengte mer informasjon om hva dette innebar, hvor
alvorlig det var.
Brutal beskjed
Svarene paret fikk, var brutale. Men de bestemte seg for å holde fast i et slags håp. Og med det håpet, ville de skape en god hverdag sammen.
– Legen bekreftet at han ikke kunne gjøre meg frisk, men at sykdommen kunne holdes i sjakk i mange år. «Om det blir to eller ti kan jeg ikke si», avsluttet han.
I brystkrefttilfeller med spredning, vil omtrent tre av ti fremdeles være i live fem år etter diagnosen, skriver NHI.no.
Dette var noe Monica strevde med å forholde seg til i starten.
– Hvordan vil jeg leve hvis jeg har to år? Eller ti? Eller kanskje femogtyve, som jeg hørte noen med tilsvarende diagnose hadde levd. Det tvang meg til å reflektere over hva som var det viktigste for meg, verdiene mine kom tydeligere frem og det gjorde det enklere å ta gode valg.
Monica fant raskt ut hva som var aller viktigst for henne.
– At vi som familie har det bra sammen, og at barna har et godt og trygt nettverk rundt seg. At de har nære venner og et godt miljø på skolen. Det viktigste ble å skape en best mulig hverdag. Et hjem med masse kjærlighet, hvor det alltid er plass til venner, lek og latter. Samtidig har det blitt veldig viktig for meg å skape mange og gode minner sammen med familien min. Jeg ville at barna mine skulle ha noe fint å se tilbake på, opplevelser de kan minnes. Vi er blitt gode på å være i nuet, ikke tenke så mye fremover.
Les også: Kristine har brystkreft. Så blir hun gravid
Reiseopplevelser
Den nyetablerte familien har hatt et stort reisebudsjett etter den tunge beskjeden.
– Det lille overskuddet jeg fikk ved å selge leiligheten min, bestemte vi oss for å gjøre hyggelige ting med. Barna fikk komme med sine ønsker og sammen har vi krysset av Disneyworld, Legoland og bryllup på Mallorca på ønskelisten. Min store drøm har vært å reise til Maldivene med hele familien. Den ferien har vi akkurat kommet hjem fra. Det var helt fantastisk.
I over to år holdt hormonbehandlinger kreften i sjakk, men for ett år siden kom en ny og brutal beskjed. Kreften hadde spredd seg videre til leveren.
– Det var da jeg måtte ta den tøffeste samtalen med barna. Tidsperspektivet var plutselig endret, og det måtte jeg være ærlig på. Barna reagerte forskjellig. Sønnen min forholdt seg til informasjonen han fikk. Datteren min hadde mange spørsmål hun trengte svar på. Hun hadde akkurat vært i en konfirmasjon og lurte på om jeg ville overleve hennes egen. Det var en sår og hjerteskjærende samtale, men samtidig var jeg glad for at barna turte å stille alle disse spørsmålene. Jeg syntes de var så modige. Og jeg tenkte at disse spørsmålene, tror jeg ikke de er alene om å ha.
Symptomer på brystkreft
Kul eller hevelse i brystet og/eller i armhulen
Inndragning eller søkk i huden på brystene
Brystvorte som trekker seg innover eller peker i en annen retning enn det som er vanlig
Rødhet eller annen fargeendring av hud på brystene
Utslettliknende forandringer av hud på bryster eller brystvorter
Hudfortykkelse eller appelsinhud
Uklar eller blodtilblandet væske fra brystvorten
Fra overgangsalder, nylig oppstått smerte i brystene
Kilde: Kreftforeningen
Fire dager etter denne samtalen døde farmoren til barna, brått og uventet.
– Midt opp i sorgen og alt det triste, merket jeg at det ga meg mulighet til å snakke med barna om død, sorg og kjærlighet. Det gjorde godt for både barna og meg å få snakke om. Igjen stilte de mange spørsmål og delte fine refleksjoner.
Skrev bok
Da Monica fikk den alvorlige diagnosen kreft med spredning, følte hun seg veldig alene og savnet en bok om dette temaet.
– Siden en slik bok ikke fantes, bestemte jeg meg for å skrive en. Jeg er utdannet førskolelærer, og nå fikk jeg mulighet til å finne frem pedagogen i meg og bruke våre erfaringer til noe som kunne være til hjelp for andre.
Monica har fått mange gode tilbakemeldinger, etter at boken ble gitt ut i mai. Både fra familier i tilsvarende situasjon, fra familier i sorg, fra lærere, sykepleiere og leger. Det å vite at boken er til hjelp og støtte for andre, gir både Monica og barna mening i en brutal livssituasjon.
Det har vært og er svært viktig for Monica å ta barna på alvor, respektere dem som små pårørende.
– Det kan være lett å tenke at man vil unngå eller pynte på sannheten. Men selv om sannheten gjør vondt, skaper sannheten trygghet. Trygghet i det å bli sett og hørt. Barn merker raskt når det er noe alvorlig galt, og jeg tror de blir mye reddere av å ikke vite hva som skjer. Når vi voksne snakker med barna om det såre og vanskelige, gjør vi det også trygt for barna å stille spørsmål, dele sine tanker og refleksjoner. Ellers blir de kanskje gående rundt med tankene inne i seg. Fantasien til barn kan være langt verre enn sannheten. Det er jo heller ikke sånn hjemme hos oss, at vi snakker om sykdom hele tiden. Vi vil at sykdom skal ta minst mulig plass. Men barna vet, at hvis det skjer en endring i min situasjon, så vil de få vite det.
Les også: Dette er de første symptomene på ALS
Alvorlige spørsmål fra barna
Sønnen til Monica går nå i sjette klasse.
– Han lever i håpet, og det skal han få lov til. Ingen vet jo helt sikkert hva som skjer. Som regel kommer de alvorlige spørsmålene fra barna når Monica minst forventer det.
– Spørsmålene kommer som små drypp og gjerne i overraskende situasjoner. Som da datteren min og jeg var en tur i lekebutikken og hun fant en type slim hun hadde ønsket seg i nesten to år. Hun ble så lykkelig. I neste øyeblikk ble hun veldig alvorlig og spurte om jeg trodde jeg noen gang kom til å bli frisk. Sorg og lykke, hånd i hånd.
Har fått gode nyheter
Monica forteller at sønnen er overbevist om at det vil komme en medisin som vil gjøre henne frisk.
– Det håpet skal han få beholde, og jeg lener meg på hans optimisme. Det skjer så mye innen kreftforskning nå og det skjer raskt. Hvem vet, kanskje han får rett?
Oppdatering: Monica forteller at hun og familien gleder seg veldig til julefeiringen, og at hun endelig har fått noen positive meldinger fra legene.
– I år gleder vi oss til å feire julaften sammen med hele familien vår i Oslo, alle barna, svigerforeldre, svoger og hans to barn! Vi gleder oss til å være sammen og lage vår egen jul, og den fineste julepresangen har vi allerede fått når jeg endelig fikk gode nyheter på kontroll sist uke. Behandlingen jeg startet på i høst virker og for første gang i år fikk jeg høre ordet stabil, sier hun til Hjemmet.
