Alternativ terapi - funker det egentlig?

Vi i testgruppa gikk i oss selv og bestemte oss for å ta grep! Men for å øke sjansen for at vi skulle klare å bli bedre versjoner av oss selv, trengte vi hjelp. Og det skulle ikke stå på mengden av hjelpemannskap - og -redskaper der ute, viste deg seg. Et raskt Google-søk avdekket et hav av selvutviklings- og terapimuligheter, den ene merkeligere enn det andre.

Ettersom vi alle tidligere hadde vært borti tradisjonell psykologhjelp, ville vi teste noe annet. – Og det var vi ikke alene om. Stadig flere benytter seg av alternative behandlingsformer, og på 10 år har antall brukere økt med 50 prosent ifølge Statistisk sentralbyrå. 

Les også: Forskning: 4 psykiske knekker Facebook kan gi deg

Blant annet er det flere og flere nordmenn som oppsøker spåkoner og klarsynte for råd og støtte (spåtjenestene omsetter totalt for rundt 150 millioner i året), og aldri før har det blitt skrevet og kjøpt så mange selvhjelpsbøker (det finnes 540 titler – bare på norsk!). 

I tillegg finnes det alternative terapiformer som ved første øyekast minner om psykologbehandling, deriblant gestaltterapi – en form for psykoterapi som bygger på teorier og ideer fra eksistensiell fenomenologisk filosofi, men som verken har vitenskapelig dokumentert effekt eller utføres av autorisert helsepersonell.

Den store pågangen bør vel tolkes som et signal på at disse alternative metodene har noe for seg, eller? Her kan du lese hvordan det gikk da Martine testet tarot-terapi, Sofie booket seg en time hos gestaltterapeut, og Linn omfavnet rådene i en selvhjelpsbok. 

Det Nyes testgruppe består av tre jenter som til inspirasjon og underholdning utfordrer seg selv ved å teste ting de er nysgjerrige på, men som de synes det er kleint eller litt ukomfortabelt å gjøre. 

1. Svevende spådom med tarotterapi

Hvem: Martine Kopstad Floeng (26), informasjons- og analysemedarbeider i FIVAS.

Har testet: Tarotterapi. 

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Insta:@martinefloeng

Mitt forhold til terapi: – Jeg har vært hos psykolog et par ganger i forbindelse med en sorgprosess, og syntes da det var helt essensielt å snakke med noen utenfor min nærmeste krets som kunne forstå og sette ord på følelsene mine. Generelt er jeg en svoren tilhenger av psykologhjelp, og mener at alle bør anse det å gå til psykolog når man har det vanskelig, som like naturlig som å gå til tannlegen når man har tannverk. Jeg har aldri tidligere prøvd alternativ terapi, rett og slett fordi jeg har lite tiltro til det.

Er tarot bare tull, eller et brukbart verktøy for å komme i kontakt med underbevisstheten? Jeg dro til en tarotbehandler for å finne ut om en kortstokk kunne gi meg en aha-opplevelse.

Tekst: Martine Kopstad Floeng

Hverdagen min ruller egentlig ganske smidig. Jeg trives godt med både jobben min og menneskene rundt meg, og synes stort sett tilværelsen er grei å hanskes med. Men som de fleste andre, hadde jeg naturligvis ikke hatt noe imot å bli en bedre versjon av meg selv. Jeg er smertelig klar over at jeg til tider kan stresse så fælt at jeg blir både sur og fraværende, så litt mer harmoni og litt mindre kjas og mas hadde ikke vært å forakte.

Og det er under en samtale om dette med min mest alternative venninne – som selv har magneter i ørene, sender hårtuster til analyse i USA og sverger til homeopatmedisin for å dempe stress og øke immunforsvaret, at jeg for første gang får høre om tarortterapi: En alternativ terapiform med utgangspunkt i spådomskunsten tarot, hvor en kortstokk bestående av 78 kort med tall eller symboler tolkes og brukes som redskap for å komme i kontakt med dine innerste intensjoner, behov og ønsker.

Den alternative venninnen min forteller med stor iver at tarotkortene speiler vårt indre, og at vi gjennom dem kan se skjulte betydninger av livene våre og bygge en bro mellom det bevisste og ubevisste, og jeg kjenner automatisk at det ene øyenbrynet mitt hever seg. Jeg ser for meg et dunkelt rom som bader i røkelse, innredet med spåkule og lilla fløyelsmøbler, og kjenner at jeg har lite tro på at en person skal kunne lese meg ut ifra en kortstokk. Men jeg er åpenbart mer nysgjerrig enn jeg liker å innrømme, for en uke senere sitter jeg på toget til Vestfold for å møte tarotbehandleren. Det tikker inn en melding fra venninnen min som ber meg om å åpne sinnet, og idet jeg er i ferd med å formulere en heller sarkastisk respons, tilbyr behandleren seg å hente meg på stasjonen. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet og bestemmer meg for å legge alle fordommer til side.

Les også: Depresjon: Psykoterapi virker like godt som medisiner

Sjarmert, men villedet

Tarotbehandleren er yngre og mer alminnelig enn jeg hadde forestilt meg. Hun er kledd i jeans og genser, har en søt og forsiktig framtoning, og kontoret hennes er lyst og moderne – uten verken røkelse, katter eller krystallkuler. Jeg får et par tøfler og en kopp te og føler meg lettet og velkommen. Idet vi setter oss rundt bordet og behandleren tar fram bunken med Rider Waite-tarotkort, innser jeg at jeg ikke aner hva jeg skal spørre om. Jeg blir stressa og tenker at jeg må finne på et eller annet: At jeg nylig har blitt dumpa eller at bestemoren min er syk. Men jeg tar meg i det, og innser at jeg må spille med åpne kort hvis jeg skal gi dette en oppriktig sjanse. Jeg ber henne derfor bare om å begynne uten at jeg sier så mye om meg selv, og hun legger kortene i en sirkel.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

– Jeg ser at du har mange baller i lufta, og at du ikke faller til ro med en spesiell person, sier behandleren, og ser spørrende på meg.

Jeg kjenner at jeg blir klam i hendene når jeg må fortelle henne at jeg er dødsforelska i kjæresten min, at vi nylig flyttet sammen og at jeg tror at han er mannen i mitt liv.

Hun stusser litt over responsen og sier at hun da vil se nærmere på det kortet senere i seansen, før hun fortsetter med flere skildringer av meg og livet mitt som slettes ikke stemmer. Selv om jeg får litt vondt av henne, må jeg nok en gang avfeie tarotkortenes slutning om at jeg er rastløs i jobben min og søker nye utfordringer på en annen arbeidsplass – ettersom jeg nylig fikk drømmejobben og trives som plommen i egget.

Heller mot healing

Jeg blir tydeligvis mer stresset av de feilaktige spådommene enn henne, for hun fortsetter uberørt videre. Hun sier at kortene tyder på at jeg har bedret økonomi og et leilighetskjøp i sikte. Jeg blir selvfølgelig glad av den forespeilingen, siden jeg for tiden bruker alle søndagene mine til å gå på visninger på overprisa leiligheter med andre desperate par i 20-årene. Samtidig tenker jeg at det ikke er en helt unaturlig slutning å trekke, med tanke på at hun nå vet at jeg både er i fast jobb og fast forhold.

Etter at en stund med famlende spådommer og mer generelle råd om at jeg bør senke kravene til meg selv og kjenne på mine egne begrensinger, spør tarotbehandleren meg om jeg ønsker å bli healet. Jeg takker umiddelbart ja, og blir henvist til en benk i enden av rommet. Jeg legger meg ned, og hun begynner å bevege hendene sine over meg for å flytte energier i kroppen min.

Det er unektelig deilig å ligge der å bare slappe av og tømme hodet helt, og hun forteller meg med myk stemme at hun kjenner at jeg er anspent og spør om jeg sliter med hodepine. Jeg nikker bekreftende og tenker at healing kanskje fungerer bedre på meg enn tarotkortene. Men like etter at tanken har slått meg, spør hun om jeg har hatt en barndom uten nærhet og tilstedeværende foreldre. Fullstendig skivebom igjen! Barndommen min har nærmest vært tullete idyllisk, med en oppvekst på landet omringet av fantastiske foreldre og gode venner.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Månelanding

Avslutningsvis spør tarotbehandleren om jeg vil trekke et engle- og et orakelkort, som skal gi meg et konkret budskap fra engler, gudinner eller alver. Jeg trekker Erkeengelen Raphael, og hun forteller raskt at det neppe er tilfeldig.

– Dette er veldig passende, for dere er like på flere måter. I likhet med Raphael har også du healende evner og god intuisjon.

Jeg trekker så et orakelkort som viser en månestein, og utbryter fornøyd at jeg faktisk påvirkes av fullmånen, og fortsetter å legge ut om hvor dårlig nattesøvn den gir meg – overlykkelig over at noe endelig stemmer på en prikk!

Etter en drøy time klemmer vi ha det, og behandleren ønsker meg lykke til videre, og håper at jeg lytter til min indre stemme i fremtiden.

– Dersom det er noe i løpet av seansen du føler deg truffet av, så er det dette budskapet du skal fokusere på, råder hun.

På vei hjem tenker jeg at dette har vært en surrealistisk opplevelse. Jeg ringer kjæresten min og forteller lattermildt om «alle ballene jeg har i lufta» og en såkalt barndom uten nærhet. Samtidig må jeg innrømme at jeg synes det hele var behagelig, og at jeg faktisk føler meg innmari avslappet. 

Ikke fordi jeg fikk vite noe om meg selv som jeg ikke visste fra før, eller fikk utløp for følelser eller bekymringer jeg ellers ikke kan snakke om, men rett og slett fordi jeg fikk et pusterom i hverdagen. Det er ytterst sjelden jeg er i en situasjon der jeg bare kan snakke om meg selv i en hel time, uten å føle at jeg må være høflig og stille spørsmål tilbake.

Legende lytting

Til tross for at terapitimen var et deilig avbrekk i en hektisk hverdag, kommer jeg neppe til å oppsøke en tarotterapeut igjen. Erfaringen min bekreftet egentlig bare skepsisen jeg hadde, og jeg setter fremdeles ikke lit til at en kløver 3 skal bety at jeg vil få et innholdsrikt og meningsfylt liv. Men selv om denne behandlingsformen ikke var noe for meg, har jeg forståelse for at den kan passe andre. 

Tarotterapi er et lavterskeltilbud hvor du selv kan bestille time og raskt få snakket med noen om problemer eller følelser som herjer kroppen. Tarotkortenes antydninger kan dessuten være en døråpner for å snakke om vanskelige temaer: Kanskje er det enklere å åpne seg om et problematisk ekteskap hvis tarotterapeuten ser i kortene at kjærlighetslivet ikke er slik det en gang var? 

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Man skal heller ikke kimse av effekten av å bli sett og hørt. Det å bli lyttet til og rådført av en positiv og omsorgsfull person med myk stemme og rolig gemytt, kan i enkelte tilfeller være akkurat det man trenger.

Les også: Ting du ikke skal si til deprimerte

En dårlig deal - gestaltterapi

Hvem: Sofie Frøysaa (27), komiker, foredragsholder og programleder for podkasten Terapi.

Har testet: Gestaltterapi. Du kan lese mer om behandlingsformen på nifab.no/behandlingsformer/gestaltterapi.

Insta:@sofsen

Mitt forhold til terapi: – Jeg har gått til fem ulike psykologer siden jeg var femten år, med varierende hell. Men jeg hadde imidlertid aldri vært der jeg er i dag hvis jeg ikke hadde fått hjelp.

Jeg ville finne ut om en gestaltterapeut kunne hjelpe meg med å håndtere tvangstankene mine, men fant raskt ut at alternativ behandling ikke er et alternativ.

Tekst: Sofie Frøysaa

Jeg har tilbrakt utallige timer i pasientstolen og har god trening i å brette ut sjela mi hos psykolog. Jeg har nemlig en diagnose, og jeg glemmer aldri den dagen jeg endelig fikk et konkret navn på problemene mine – en slags overskrift jeg kunne forholde meg til: Tourettes syndrom. – En arvelig, nevrobiologisk tilstand som kjennetegnes av motoriske og vokale tics.

Jeg var 18 år og fikk sjokk: Jeg gikk da ikke rundt og ropte ut banneord? For det er jo gjerne slik diagnosen fremstilles på TV og film. Diagnosen er naturligvis langt mer nyansert enn som så, og psykiske tilstander er jo en gang individuelle.

Det tok mange år før jeg ble komfortabel med å prate om at jeg har Tourettes. I dag står jeg på scenen og forteller om det jeg omtaler som mine «greatest tics», om tvangstankene som holder meg våken om natta, og om alle de gangene jeg har vært så deprimert at jeg har ønsket å dø. 

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Å prate om psykisk helse har lenge vært tabu- og skambelagt, og for mange er det fremdeles det. Heldigvis blir temaet stadig oftere satt på dagsorden, for eksempel gjennom TV-serier, kronikker eller blogginnlegg. Nå er det jo nærmest «in» å ha en diagnose! Jeg var imidlertid heldig og fikk Tourettes før det ble kult – jeg krysser nemlig fingrene for at denne diagnosen også kan bli litt mer populær.

Gi gestaltterapien en sjanse

Jeg tror på at åpenhet avler åpenhet. For hver person som prater åpenhjertig om psykisk helse, vil kanskje flere bli inspirert til å gjøre det samme. Problemet er bare at helsekøene vokser. Mitt inntrykk er at altfor mange blir satt på vent, og ikke får den hjelpen de trenger eller har krav på. 

Dette er noe kvakksalvere, altså ikke-autorisert helsepersonell, tjener fett på. Mange mennesker tyr til alternative løsninger, kanskje i desperasjon, kanskje fordi de føler at de har prøvd alt, eller rett og slett fordi de blir lurt.

Gestaltterapi er et eksempel på alternativ behandling. Offentlig godkjenning av helsepersonell skjer kun via Helsedirektoratet, og gestaltterapeuter er ikke en del av denne ordningen. Og bare for å presisere det: De kan altså ikke sette noen diagnoser eller skrive ut medisiner.

Jeg skal innrømme at jeg generelt er grunnleggende skeptisk til alternativ medisin, men samtidig er jeg også litt nysgjerrig på hva de egentlig driver med. Og ettersom jeg har såpass mye erfaring med psykologer, kunne det jo være interessant å finne ut hva som er forskjellen på en ordinær psykologtime og en time med gestaltterapi. Kanskje kunne en gestaltterapeut hjelpe meg på andre måter enn hva tidligere psykologer har gjort?

Jeg bestemmer meg for at det ikke skader å prøve, og forsøker så godt jeg kan å ha et åpent sinn idet jeg booker meg en time. Og siden jeg uansett har en diagnose, bestemmer jeg meg like godt for å ta utgangspunktet i den. Noe må jeg jo bruke den til!

Kleint rollespill

Gestaltterapeuten starter med å fortelle meg litt om behandlingsformen. Kort sagt dreier det seg om samtaleterapi med fokus på hele mennesket, der kroppsuttrykk, følelser og tanker henger sammen. Det er et sterkt fokus på forholdet mellom klient og terapeut, der terapeuten ikke er objektiv, men delaktig gjennom samtale, rollespill eller eksperimenter. Gestaltterapi tror at økt erkjennelse skjer i øyeblikket eller i situasjoner der pasient og klient møtes.

Allerede idet terapeuten nevner prinsippet om at kroppsuttrykk, følelser og tanker henger sammen, blir jeg litt furt. Det er slettes ikke alltid at mine kroppsuttrykk og tanker henger sammen, for å si det sånn. Jeg er til gjengjeld innmari god på samtaler, og en ganske habil skuespiller – så rollespill burde ikke være noe problem.

Sistnevnte metode skulle derimot vise seg å bli en meget pinlig affære: Jeg blir oppfordret til å utøve et merkelig, og i aller høyeste grad forvirrende meta-rollespill med tvangstankene mine. Jeg er meg selv, terapeuten er tvangstankene. (Og jeg som trodde at alt hang sammen!).

Etter en time med rollespill og eksperimenter à la «lat som at du fanger tvangstankene dine med hånda og kast dem ut av vinduet», sitter jeg igjen med langt flere spørsmål enn svar. Rollespillet blir nok ikke satt opp på Nationaltheatret med det første, og jeg merker at jeg er sjeleglad for at jeg allerede var utredet før jeg testet gestaltterapi. Hadde jeg ikke tilbrakt så mange timer hos psykolog og dette var mitt første forsøk på å deale med problemene mine, hadde jeg nok begynt å lure på om jeg var bærer av langt flere (og mer alvorlige) diagnoser etter dette.

Idet jeg går derfra konkluderer jeg med at jeg like gjerne kunne ha åpnet en gestaltpraksis og tatt betalt, jeg også – på bakgrunn av at jeg er en utrolig god menneskekjenner, liksom.

Les også: Disse vanene kan gjøre deg syk

Lettvint utvei

I kjølvannet av møtet med gestaltterapeuten, tar jeg kontakt med psykolog Jørgen Flor for å høre hva han som autorisert helsepersonell tenker om behandlingsformen. Han tror det kan skape forvirring når ulike private aktører markedsfører seg med «autoriserte» utdanninger. 

Mange gestaltterapeuter viser til forskning som ikke har gjennomgått de strenge kravene som man vanligvis forventer av vitenskapelig publisering. Flor påpeker at det ikke finnes noen nasjonale eller internasjonale retningslinjer som anbefaler gestaltterapi mot psykiske lidelser, og understreker at vi heller ikke må glemme at samtaleterapi er i ferd med å bli big business, også i Norge.

Det faktum at det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentert effekt av gestaltterapi, får varsellampene til å lyse lang vei for min del. Jeg blir skremt og provosert av å tenke på hvor mange som betaler for en behandling de ikke har noen som helst garanti for at fungerer. Da kan man like godt møte en venn på kafé – og få rådene gratis. 

Jeg vil nødig påstå at jeg er noen ekspert i å være pasient, men jeg vet av erfaring at en psykisk lidelse krever omfattende behandling. Å gå til psykolog fordrer knallhardt arbeid, både før, underveis og i etterkant. Og etter min mening, er alternativ behandling derfor en lettvint utvei. Det ligger i ordet: Alternativ, som en plan B.

For å si det enkelt: Jeg er ganske sikker på at dersom jeg hadde fortalt gestaltterapeuten at jeg sliter med å huske å vanne plantene mine, kunne hun sikkert ha hjulpet meg. Gjelder det derimot større, psykiske problemer, setter jeg min lit til en autorisert psykolog.

Kilde: Bruset, S. et. al. (2016, 2. mai). Alternativ behandling. Store medisinske leksikon.

Når gode råd er billige - selvhjelpsbøker

Hvem: Linn Isaksen (31), journalist

Har testet: Selvhjelpsboken 59 Seconds: Change Your Life in Under a Minute, av Richard Wiseman.

Insta:@linnisa

Mitt forhold til terapi: Jeg har vært hos psykolog én gang, da jeg var redd jeg var nær en mental breakdown. Det var både rart, fint og nyttig på en gang! For øvrig har jeg rotet meg borti et par selvhjelpsbøker, og blitt både spådd, healet og fått analysert auraen min i jobbsammenheng.

Kan en liten investering gjøre stor forskjell? Dette er historien om hvordan det gikk da jeg prøvde å lese meg lykkelig.

Tekst: Linn Isaksen

Jeg har det skikkelig bra. Jeg jobber med det jeg elsker, har nettopp kjøpt drømmeleiligheten, er velsignet med de aller beste vennene, er frisk og rask og har kapret tidenes deiligste og morsomste kjæreste. Men føler jeg meg sykt lykkelig av den grunn? Niks. Jeg tror rett og slett ikke jeg er flink nok til å oppmerksomme og verdsette min eget tilfredshet. Livets frukter føles som selvfølgeligheter, og drukner dessuten ofte i stress og gjøremål.

Med andre ord har jeg ingen opplagte problemer som jeg trenger en psykolog for å få bukt med, og er isteden på jakt etter noen enkle, effektive teknikker som kan få meg til å stresse mindre og sette større pris på ting – og dermed gjøre meg lykkeligere. Og den rimeligste og enkleste veien til lykkeland, begynner i bokhandelen. Der er nemlig hyllene proppet med bøker som lover meg at jeg kan få et bedre liv til den nette sum av et par hundrelapper.

Forskning fremfor fjas

Det finnes 540 selvhjelpstitler – bare på norsk, og jeg ser meg nødt til å gjøre litt research før jeg bestemmer meg for hvilken bok som skal få bli med meg hjem. Jeg har tross alt et noe anstrengt forhold til sjangeren, etter at den skrullete moren til en venninne prakket på meg The Secret i tenårene – en av verdens mest solgte selvhjelpsbøker, som hevder at du kan oppnå overhode hva som helst, bare du styrer tankene dine i den retningen. For meg føltes den omtrent like pålitelig som et horoskop, og på nettet kan jeg lese at også forskere omtaler den som svindel og bedrag.

En bok tungvektere derimot stiller seg positive til, er Richard Wisemans 59 Seconds: Change Your Life in Under a Minute. Den har riktignok en breial tittel, men baserer seg i alle fall utelukkende på forskning – og ikke på personlige erfaringer og vandrehistorier, slik de fleste selvhjelpsbøker gjør. 

Wiseman (som selv er psykologiprofessor) har trålet en haug med forskningsartikler for å fiske ut teknikker som har vist seg å gi raske løsninger på folks problemer. Jeg betaler 164 kroner, får 300 sider med råd limt mellom to gule permer, og er klar for en psykisk makeover!

Fake it till you make it

Jeg bestemmer meg for å fokuserer på kapitlene «lykke» og «stress», ettersom det er lykkeligere jeg vil bli, og fordi jeg anser stress som et hindrer for å kunne ha det ordentlig bra.

Etter å ha avfeid at verken penger, positiv tenking eller det å snakke med en venn om problemer gjør folk mer lykkelige, forteller Wiseman hva som derimot gjør det:

* Å skrive dagbok. Det skaper en struktur som hjelper deg til å forstå problemer og jobbe mot en løsning, gir deg muligheten til å uttrykke takknemlig, tillater deg å drømme om framtiden og minner deg på hvem og hva som gjør deg glad.

* Å bruke penger på opplevelser fremfor ting. Det skaper gode og langvarige minner, og inkluderer gjerne sosialisering med andre.

* Å hjelpe andre. Forskning viser nemlig at det har direkte positiv effekt på hjernen din, og at det å være mindre selvsentrert gjør deg mer lykkelig.

* Å oppføre seg som en lykkelig person. I og med at vi forbinder ord og kroppsspråk med visse følelser, kommer du automatisk til å føle deg som en lykkelig sjel hvis du oppfører deg som en.

Jeg går løs på det siste rådet først. Men utenom det helt opplagte smilet, hvordan oppfører lykkelige folk seg, egentlig? Jeg ser for meg de tre som fremstår mest lykkelige i min omgangskrets: Hanne, Lisa og Anna. De er alle sprudlende og entusiastiske og later til å synes at livet er en fest, så når jeg går til jobb dagen etter imiterer jeg dem så godt jeg kan: Jeg har tatt på meg en knallfarget genser og nærmest tripper nedover fortauet med spenst i stegene, imens jeg svinger med armene og smiler bredt for meg selv. Merkelig nok, så føler jeg meg faktisk ekstra glad! Og idet jeg får øye på meg selv i et butikkvindu og ser hvor morsom og sjeleglad jeg ser ut, får jeg latterkrampe og humrer hele veien til jobb.

Les også: - Jeg har fått nok av kjendiser som «snakker ut»

Vel framme på kontoret sitter jeg med rak rygg (ifølge Wiseman gjør det nemlig at man føler seg mer selvsikker), og i møte med kollegaene mine gestikulerer jeg med armene imens jeg snakker litt fortere enn jeg pleier og legger inn positivt ladde ord i annenhver setning: «Jeg ELSKER denne salaten! Den er seriøst SUPERGOD!» Kollegaene mine stusser nok på om jeg har drukket tre Red Bull til frokost, men jeg føler meg unektelig oppstemt av min egen oppførsel.

Skriftlig stimuli

Rådene om å hjelpe andre og å bruke penger på opplevelser fremfor ting, har jeg allerede erfaring med, og jeg kan bekrefte at gjerninger som å jobbe frivillig og å gi noen en hjelpende hånd føles tilfredsstillende og meningsfullt. 

Jeg lar meg allikevel inspirere av det første rådet, og tilbyr en kompis som er i innspurten av mastergraden sin (og derfor nærmest bor på skolen) å komme innom ham med middag frem til han er ferdig. Hjelpen blir mottatt med masse entusiastiske klemmer og emojis, og gjør meg glad!

En ting jeg derimot ikke har gjort siden ungdomsskolen, er å skrive dagbok. Wiseman ber meg om å skrive om ulike ting hver dag: Mandag skal jeg skrive ned tre ting jeg er takknemlig for, tirsdag beskrive framtiden slik jeg håper at den blir, onsdag beskrive et av mitt livs herligeste øyeblikk, torsdag skrive et kort brev til en som betyr mye for meg, og fredag liste opp tre ting som har gått bra i uken som gikk. Jeg gjør det til en vane å skrive disse snuttene i senga om kvelden, og idet jeg legger hodet på puta, er det med et betraktelig større smil om munnen enn ellers.

Stressless

Jeg er egentlig så stressa at jeg ikke føler jeg kan ta meg tid til å lese mer i boka, men samtidig innser jeg at det er nå – midt i deadlines, julebord og leilighetsinnredning, at jeg faktisk bør fôre meg selv med noen stressmestringsteknikker.

«Sett på noe Grieg a!» sier jeg til kjæresten min, som responderer med et forbauset ansiktsuttrykk. Vanligvis ønsker jeg meg Spice Girls, No. 4 eller Madi Banja på anlegget, men nå leser jeg nemlig at klassisk musikk skal ha en beroligende effekt på folk. Jeg er usikker på om musikken gjør meg noe særlig mer avslappet, men den er i det minste behagelig å ha i bakgrunnen imens jeg leser videre: Wiseman ber meg tenke på en kjip hendelse som gnager på meg, og deretter på hvilke positive følger den har fått. 

Forskning viser at det å sette av et par minutter til å tenke på fordelene ved en negativ episode gjør oss bedre rustet til å takle sinne og bitterhet. Jeg gjør som jeg blir bedt om, og etterpå føler jeg meg både mindre sint og mer lettet over at det ble som det ble.

På bokas neste sider får jeg vite at varmt vær bedrer både hukommelsen og humøret, og at det har vist seg å være effektivt å bekjempe stress med humor. Ayeah! Endelig har jeg gode, veldokumenterte grunner til både å unne meg en strandferie i vinter og til å sette av mer tid til å ha det gøy.

Wiseman råder meg så til å skaffe meg en hund. Utallige studier viser nemlig at hundeeiere ikke bare takler hverdagsstress bedre, men at de også har en avslappende holdning til livet, høy selvtillit og lavere risiko for å bli deprimerte. Jeg skal innrømme at tanken på å ha ansvaret for en firebeint venn stresser meg mer enn å ikke ha det at the moment, men heldigvis finnes det alternativer: Det å se videoer av dyr gir også noe av den samme effekten. Her får jeg allerede god hjelp av en venninne som stadig sender meg snutter av søte hunder og kaniner, og jeg skal definitivt be henne om å trappe opp dyremeldingene i stressende perioder.

Fra bra til bedre

Små tiltak kan faktisk ha effekt. For selv om jeg ikke kan si at boka gjorde meg sånn kjempemye lykkeligere, gjorde den meg definitivt mer oppstemt. Jeg tenker at bøker som denne er et godt alternativ hvis du ikke sliter med alvorlige problemer, men bare vil ha innspill til hvordan du kan gå fra å ha det bra til å få det enda bedre, eller eventuelt som et supplement til psykologhjelp.

Den største utfordringen for meg var å huske å benytte meg av teknikkene. For selv om rådene i seg selv er håndgripelige, tar det tid å venne seg til å bruke dem. For eksempel krevde det å skulle oppføre meg lykkelig en konstant påminnelse, ettersom det ikke falt meg naturlig. Og i dagene etter at jeg virkelig gikk inn for det, både pratet, gikk og satt jeg like sedvanlig og kjedelig som før. Men det er klart; gjentar man disse teknikkene mange nok ganger, blir det sikkert etter hvert en vane – og en lykkelig slutt.

Denne saken ble første gang publisert 17/06 2018.