Han drepte 255 fiender under krigen i Irak

Kvinnen famler med hendene innunder klærne. Tar fram noe.

– Ser gul ut, sier Navy SEAL Chris Kyle til troppssjefen, som befinner seg sammen med ham på taket av en bygning i den lille landsbyen i nærheten av Nasiriya i Irak.

– Hun har en håndgranat, sier sjefen. Det er sent i mars 2003. Krigen er snart to uker gammel. Kyle prøver å tolke bildet han ser gjennom kikkertsiktet. Nesten folketomt. Noen barn som leker.

Denne kvinnen, som nettopp har kommet ut av en dør. Og litt lengre unna – ti fremrykkende marinesoldater som kommer gående oppover gaten, der støv og papir virvler i vinden. Kyles jobb er å beskytte dem.

– Det der er en kinesisk håndgranat, sier troppssjefen.

– Faen!

– Ta et skudd.

– Men....

Kvinnen i kikkertsiktet gjør en nappende bevegelse med armen.

– Skyt!

Fingeren mot avtrekkeren. Mykt. Kulen skyter ut. Granaten faller til bakken og eksploderer. Kvinnen tar ingen amerikanske soldater med seg i døden.

Les også:

Rekordholderen

Chris Kyle glemmer aldri skuddet i den lille, navnløse landsbyen eller den navnløse kvinnen. Det er noe spesielt med den første gangen. Det ble startskuddet til en helt spesiell militærkarriere.

Chris Kyle er tidenes dødeligste amerikanske skarpskytter. Drapstallene er riktignok uoffisielle, Pentagon strekker seg bare til å bekrefte at tallet er «minst 160». Hans egen våpengren, Marinen, opererer med 255 «kills». 254 menn og kvinnen med granaten.

– Det er bare et nummer. Jeg skulle ønske jeg hadde drept flere. Jeg tror verden hadde vært et bedre sted uten villmenn som dreper amerikanere, sier Chris Kyle i sin biografi «American Sniper».

Kyle hadde tre års spesialtrening bak seg da han landet på irakisk jord under krigens første dag, 20. mars 2003. Han var med i en Navy SEAL-styrke som øyeblikkelig havnet i kamp utenfor et oljeraffineri.

Ørkenkjøretøyet satte seg fast i sanden rett etter at det kjørte av heliktopterrampen. Kyle røsket med seg et M- 60-maskingevær, løp i stilling og fyrte løs mot en tallmessig overlegen styrke. Selv John Rambo ville vært stolt. Og Kyle skjønte at han hadde havnet rett i livet.

Han tenkte: – Faen, dette er bra! Jeg faenimeg elsker det. Det er nervepirrende og spennende og jeg faenimeg elsker det.

Midt i blinken

Etter noen uker i «vanlig» strid, og hendelsen med kvinnen med granaten, ble Kyle håndplukket til skarpskyttertrening. Først i september 2004 var han tilbake i Irak. I Fallujah, som de amerikanske styrkene bare kalte «terroristfortet». Byen var holdt av opprørere og full av forsvarsverker. Fallujah var gatekampenes by. Kyles holdning var enkel.

– Herlig. Vi skal drepe store mengder «bad guys» og jeg er midt oppe i det. Han var ikke så opptatt av hva slags «bad guys» han møtte.

– Det var Saddams hær, fedayeen, mujahedin og en haug andre. Hvem som siktet på meg og hvem som la ned en veibombe, var ikke så nøye, egentlig. Alt jeg trengte å vite, var at de ville drepe meg. Han samlet alle under en fellesbetegnelse. Fienden.

– Og fienden var ville og tungt bevæpnet. Høye på religion og dop. Halvveis til paradiset og fryktløse, sier Kyle.

Ingen sympati

Hans normale «arbeidssituasjon» var å følge en angrepsstyrke, finne en høy bygning og legge seg i stilling på taket eller i øverste etasje. Så søkte han etter fiender gjennom kikkertsiktet.

Vanligste våpen var en .300 WinMag eller Mk-12. Hvem og når han kunne skyte, var fastlagt i de gjeldende stridsreglene, «Rules of Engagement ».

– Når noen nærmer seg våre tropper med AK-47 eller når noen plasserer bomber i hull i veien, er det ingen grunn til å nøle. Det handler om å drepe før de dreper kameratene dine. Jeg angrer ikke et eneste skudd jeg tok, sier Chris Kyle, og siterer general George Patton som en gang sa at meningen med krig er «å få den andre jævelen til å dø først».

– Jeg skjøt en ung gutt, 15–16 år, kanskje. Han kom styrtende ut av en bygning med en AK-47 og skulle til å fyre løs mot en gruppe soldater. Jeg la ham i bakken. Et par minutter senere kom en kvinne løpende. Hun rev av seg klærne og var hysterisk. Moren hans, åpenbart. Hvis hun elsket ham så høyt, skulle hun holdt ham unna krigen.

– Det er vanskelig å føle sympati med sorgen når det gjelder noen som har prøvd å drepe deg, sier Chris Kyle.

Badeball-drapene

I boken beskriver han en rekke av sine «kills». De rareste skuddene falt i Fallujah.

– Der prøvde fienden å ta seg over en elv. En dag fikk jeg plutselig øye på fire digre badeballer. Fire mann som holdt seg fast til hver. Jeg valgte å skyte badeballene. Én etter én. Det ble kamp om ballene. De fleste mennene druknet. Resten tok gutta våre på bakken seg av. Sjargongen blant Navy SEAL-karene kunne være tøff. Humoren røff.

– Bare de som har opplevd krig, forstår hvordan tingene fungerer der ute i felten. Ved et tilfelle skjøt Kyle to bevæpnede personer med ett skudd. De satt på en moped.

– Jøss, det var akkurat som i filmen «Dum og Dummere», sa karen ved siden av meg. På rolige dager hendte det at de prøvde å lokke fienden fram.

– En gang heiste jeg et amerikansk flagg. Det likte de dårlig. De kom fram for å angripe oss. To av stjernene ble skutt vekk. De døde. Greit bytte, spør du meg.

Djevelen i Ramadi

Det var under hans tredje periode i Irak legenden for alvor begynte å vokse. Han befant seg nå i Ramadi, også kjent som Iraks farligste by.

– Politikerne hjemme hadde fått for seg at det ville se fint ut om irakerne selv hjalp til med å ordne opp med opprørerne. Dårlig idé. Disse jundi’ene var inkompetente og late. De sa alltid «inshallah » når vi ga ordrer. Det skal visstnok bety «hvis Gud vil». Ikke pokker. Det betyr «aldri i verden », lærte vi oss, skriver Kyle.

I Ramadi passerte han 100 treff. Det samme gjorde en skarpskytter i en annen tropp. Kyle legger ikke skjul på at konkurranseelementet slo inn.

– Han slår deg. Du får legge deg ned med rifla oftere, sa sjefen. Og det jevnet seg ut temmelig raskt. Plutselig var det som om alle bad-guysene i byen løp rett mot siktet mitt. Bare flaks. Antallet «kills» avhenger jo helt av hvor mange mål du får å skyte på. Tilfeldighetenes spill, sier Chris Kyle.

Hjem for godt

Opprørerne satte angivelig en pris på Kyles hode. Et skudd i ryggplata i beskyttelsesvesten var det nærmeste de kom. Det var våren 2008. Like etterpå skjøt han en mann som befant seg på et tak, cirka 1900 meter unna. Hans lengste skudd.

– Siktet fungerte ikke på det holdet. Jeg skjøt mest for å skremme ham vekk. Han hadde en rakettkaster og en våre kolonner var på vei. Han falt over veggen, ned på bakken, sier Kyle.

Til sist begynte krigens realiteter å innhente også ham. Høyt blodtrykk, svettetokter, skjelvende hender. Kyle ble sendt hjem.

– Det sies at jeg reddet hundrevis av våre menn. Dessverre husker du bare de du ikke klarte å redde, sier Chris Kyle. Han driver i dag sin egen skarpskytterskole hjemme i Texas, der han bor med kone og to barn. En gutt og ei jente.

– Guttungen har fått egen rifle. Jakter fasan og hjort. Han er fantastisk med pistol, også.

Beryktede skarpskyttere

Tidenes dødeligste skarpskytter er den finske bonden Simo Häyhä som drepte 542 sovjetiske soldater på Kollaafronten under Vinterkrigen, den iskalde vinteren 1939/40. Han brukte Heimevernets standardvåpen, en Mosin Nagantrifle med jernsikte. Häyhä, som fikk tilnavnet Den Hvite Død, fikk selv et skudd i kjeven, men overlevde krigen.

Bortsett fra Häyhä, var det sovjetiske skarpskyttere som hadde høyest drapstall under 2. verdenskrig. Ivan Sidorenko, Nikolaj Iljin og Ivan Kulbertinov hadde alle rundt 500 «treff». Også kvinner utmerket seg. Ljudmila Pavlisjenko drepte over 300 fiender. – Mye spurvejakt med sprettert i barneårene, var hennes forklaring på treffsikkerheten.

Den canadiske indianeren Francis Pegahmagabow drepte 378 tyskere på vestfronten under 1. verdenskrig og overlevde selv.

Adelbert Waldron hadde den amerikanske rekorden før han ble passert av Chris Kyle. Waldron ble kreditert 109 «kills» under Vietnamkrigen, deriblant et treff på 900 meters avstand mens han sto på engyngende båt i Mekongelven.

Carlos Hathcock hadde 93 «kills» i Vietnam. Ved et tilfelle skjøt han en fiendtlig skarpskytter gjennom dennes kikkertsikte – en hendelse som i filmen «Fiende ved porten» er tilskrevet historiens kanskje mest berømte skarpskytter, russeren Vasilij Zaitsev under kampene i Stalingrad.

Les også: