Turtips: Øya som har alt

Finnmark, sa redaktør Knut Brevik med en fornøyd og selvtilfreds stemme. Han lot blikket gli over det svarte havet i Bårvika fra Reines­odden i nord til Svartbergan i sør.

– Jeg må si at jeg blir mer og mer glad i denne landsdelen, sa han.

Vi var på vei til Hasfjordsvannet – et av de mest kjente og mest tilgjengelige ørretvannene på Sørøya – og omtrent halvveis kjente han noe lette fra sitt tung­bårne hjerte. Den friske sjølufta, sola som sto høyt på himmelen og som varmet hans værbitte fjes, stillheten og den storslåtte naturen brakte fram en mild munterhet hos jegeren. Han følte seg nesten forelsket.

Kjærligheten til Finnmark

Det er enkelt å få en forkjærlighet for Finnmark, og for fiskere og småvilt­jegere utmerker Sørøya seg som særlig attraktivt. Her, på den 812 kvadrat­kilometer store øya i Vest-Finnmark, som gjerne kalles «Den grønne øya i nord», finnes 900 fiskevann med ørret i kilosklassen. Her spretter harene langs husveggene, rypene letter i hopetall og gjessene sitter i store flokker på holmene.

I havet rundt beiter torsk på flere titall kilo, og kveiter lange som full­voksne menn. Den største kveita fanget
på garn i Norge ble dratt opp av dette havet i 2007. Det var et beist på 314,5 kilo. Lokalbefolkningen er heller ikke så verst.

Og her, på flyplassen i Hasvik, sørvest på øya, stiger Villmarksliv-redaksjonen ut av et Widerøe-fly i slutten av august. Vi blir tatt imot av Bilal Saab – guide hos Big Fish Adventure – som skal både huse og fôre oss de neste fire dagene. Planen er å gjennomføre et redaksjonsseminar – og det får vi også til – men kort tid etter ankomst sitter vi i en båt på vei mot Øyfjorden for å jakte sel.

På jakt etter steinkobba

Det er nemlig ikke hver dag vi har muligheten til å jakte steinkobbe, og idet vi nærmer oss den lille øya Flatholmen, ser vi en koloni på rundt 40 seler dukke ned i det grønne fjordvannet.

Mye tyder på at selkoloniene på Sørøya ikke har sett enden på et rifleløp på mange, mange år. De to av oss som søkte Fylkesmannen i Finnmark om fellingstillatelse for sel, fikk en kvote på 75 steinkobber hver, så bestanden lider ingen nød.

Linda er det første som skal til pers. Bilal leder vei, og sammen går de i land på Flatholmen med rifla over skuldra. Det skal sies at steinkobbene er av de nysgjerrige slaget, og det tar ikke lang tid før Linda legger an mot et individ på rundt 100 kilo. Selen stikker hodet opp av vannet på 40 meters avstand, og Linda fyrer av. Det første skuddet går over, det andre går under, men det tredje sitter der det skal.

Så er det undertegnedes tur. På andre siden av øya sikter jeg meg inn på en sel som stikker hodet opp av vannet rundt 25 meter fra land. Kula treffer, og selen blir liggende og duppe lenge nok til at de i båten rekker å dra den opp.

Mange flotte ørretvann

Dagen etter våkner vi tidlig, og etter en rask frokost på Hasvik hotell, som drives av Big Fish Adventure, legges turen til Hasfjordsvannet hvor vi skal svinge haspelstengene.

De fleste som kommer til Sørøya i fiskets medfør, kommer for havfisket. Det er naturlig, siden havet rundt øya kan by på noe av det beste innen nordatlantisk fiske. Men dersom du er allroundfisker, bør du ikke gå glipp av de mange fiskerike ørretvannene på øya.

Flere av vannene ligger svært nær veien, og selv i det lille vannet rett nord for Hasvik, 20 minutter fra fylkesvei 882, er det blitt tatt ørret på 4,5 kilo. De lokale kjentmennene vil si at du bør fiske med kobber og rødt, og at slukene bør dras sakte langs bunn.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Undertegnede fikk fisk her året før, men denne gangen var det nesten dødt vann. Bilal kjente flere napp, og én liten rakker beit på kroken min, men vred seg av umiddelbart. Etter noen timer går vi ned igjen, men om vi hadde hatt tiden, kunne vi ha vandret videre til Steinsvatnet. Vi skulle også ha besøkt Jutulvatnet, Gjertrudvatnet, Mattisvatnet, Krokvatnan og Bollevat­net, men det får bli til en annen gang.

Havets dronning

Det er nemlig større fisk som lokker, og da tenker vi på den mektige kveita. Kveita har en spesiell plass i redaksjonens lune hjerte. Noen av oss har en pågående kveitekonkurranse, og i all beskjedenhet skal det sies at det er denne journalisten som ligger an til en soleklar seier.

Bilal og kompisen, Hans Kristian Andersen, setter også pris på en god konkurranse, og som kjentmenn og skippere på hver sin alu-båt er det klart at det nå skal fiskes som om livet står på spill. Mona, Hans Kristian og jeg er i én båt, mens Bilal styrer skuta til Linda, Knut og Lars. Reglene er klare: flest kveiter pr. båt vinner.

Jeg er av den oppfatning at sei er det beste agnet, mens Bilal hevder at gummishader fungerer vel så bra. Begge båtene starter imidlertid med å fiske etter småsei rett utenfor havna, og det tar ikke lang tid før vi har ei god bøtte med agn. Så fiser vi av gårde østover til en plass som Bilal ønsker å holde hemmelig, noe vi dessverre må respektere.

Annonse

Boka du trenger for å ta jegerprøven!

Det er på ingen måte meningen å hovere, men Bilal, som på alle måter var en utmerket guide, hadde bare ikke dagen. Kanskje hang det for mange snører ut av båten hans, eller kanskje var han uheldig og slapp ut takkelet på feil sted. Uansett beit det ikke.

I båten til Hans Kristian nappet det derimot allerede på første draget over grunna. Jeg hadde dratt av gummishaden på kveitejiggen, og erstattet den med en seikropp festet med strips og agnstrikk. I tillegg satte jeg på en stingerkrok på halen. Min erfaring er at det er stingerkroken som tas.

Jeg lot agnet danse over bunnen mens vi dorget sakte over grunna. Av og til dunket jeg jiggen i bunnen. Når det nappet, forholdt jeg meg helt rolig og lot fisken smake seg fram til kroken festet seg. Tilslaget kommer automatisk.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Adrenalinkick

Alle som har fisket kveite, vet hvordan adrenalinet får hjertepumpa til å jobbe når fisken biter. Det er ingen glede du kan oppleve i en alu-båt som er større enn gleden av å dra opp havets dronning. I løpet av fire timer dro jeg opp fem av dem. Jeg kan ikke skryte av formidable størrelser, men de veide fra ni til 14 kilo. Alle ble skånsomt behandlet og sluppet ut igjen.

Da regnværet kom, fikk også Linda ei kveite, så stillingen ble 5–1. Våte, kalde og godt fornøyde dro vi tilbake til hotellet hvor vi ble servert torsk så god at den aller best kan beskrives med noen nordnorske fraser som ikke egner seg på trykk.

Tilbake til redaktøren og hans nyforelskelse. Knut endte ikke alene med den følelsen. Finnmark er den landsdelen vi alle ønsker oss tilbake til, og om vi ser bort fra laks og svære elgokser, er Sørøya et slags Finnmark i Finnmark. Allerede på flyet tilbake la vi planer om rype- og harejakt. Vi snakket om ørretene som glapp og om den svære kveita som venter til vi kommer tilbake. For det gjør vi. Garantert. 

Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv.

Denne saken ble første gang publisert 05/02 2020, og sist oppdatert 19/03 2020.