Fangstliv på vidda

Det er fint å ha noen faste turtradisjoner. Hvert år drar Trygve og jeg på fangsttur på Finnmarksvidda – en hel uke der vi senker pulsen og forsøker å leve av landet. Vi liker å kalle oss fangstfolk. Allerede i august må vi blinke ut denne drømme­uken. Harde prioriteringer må til for å rydde kalenderen.

Tidlig februar er godt egnet til «Prosjekt fangstliv». Da har solen akkurat klatret over horisonten og det er kaldt og friskt. Vi har hele Finnmarksvidda å boltre oss på, og benytter gjerne sjansen til å besøke nye områder. Skjønt – fordelen av å være kjent i området er stor når man skal «leve av landet». Å kunne lokalisere gode fiskevann og rypekratt er viktig kunnskap.

I mange år har vi holdt oss i et kjent nærområde vest i Finnmark. Nå vil vi sjekke fangstforholdene østover, så vi setter kursen mot legendariske Tana. Etter en hel dag i bil gjør det godt å komme ut i frisk luft. Et rikholdig utvalg av mat og utstyr blir lagt i slede og pulk før hundene spennes foran. Endelig er drømmeuken i gang. Vi har valgt oss ut et område der det så langt vi vet ikke ligger andre fangstfolk.

Mobilfri sone

Der har vi fått låne en fin, bortgjemt gamme. Ferden innover fjellheimen med avskrudd mobil er som en renselse. Sakte, men sikkert forsvinner forpliktelser hjemme og bekymringer knyttet til arbeidslivet ut av hodet. I stedet fylles det med enkle tanker: Har gamma nok ved? Er det mye snø i terrenget? Får vi fisk? Hvordan er rypebestanden her inne i år? Er det mest bjørk eller vier?

Mat er et tilbakevendende tema. Vi har med noen middager, men har belaget oss på både fisk og fugl på menyen. Ingen fangst, ingen mat. Tanken er at vi er bedre fangstfolk når vi har press på oss. Det var nok slik forbildet Helge Ingstad også jobbet i sin tid.

Det har begynt å mørkne da vi endelig kommer frem til gamma. Kvelden er fin. Tanken på at vi har en hel uke foran oss gir sinnsro. 

Snarer skal opp

Morgenkaffen er drukket og frokosten unnagjort. Vi er mer enn klare for å komme oss ut i terrenget, se etter rypespor og klargjøre snareporter. Forventningene fikk en kraftig oppsving da vi våknet til rypekakling i grå­lysningen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Snarene som vi lagde før vi sovnet ligger i en fin kveil i lua. Der holder de fasongen frem til bruk. Børsa er også med om rypa skulle vise seg. Men fokus er å få satt ut så mange snarer som mulig. Realistisk kan vi greie å sette 20–30 snarer på en dag om forholdene er gode.

Gamma ligger med godt utsyn midt i rypeterrenget. Vi stiger ut. Kjølig luft får oss virkelig våkne. Vi spenner på oss skiene og trår den utrådte vei. Allerede etter noen hundre meter ser vi rypespor som snirkler seg på kryss og tvers over snøen – både i den tette bjørkeskogen og i vierkrattene. Her er det bare å sette i gang.

Først finner vi en gunstig plass å sette opp snaren. Gjerne på tvers i et kratt der rypa har beitet. Det er helt utrolig hvor mye mat et lite vierkratt kan inneholde for rypa. Dag etter dag, år etter år kan rypene beite i de samme krattene. Andre steder er det lite mat å finne. Etter å ha funnet en gunstig plass, tramper jeg ned snøen med skiene. Nå er tiden inne for å finne kvist og få satt ut snaren. 

Vi får satt ut et godt knippe snarer og har hver vår «signatur» på snarene. Trygve har høyere ris enn meg mens jeg har tettere hekker. Som vanlig diskuterer vi ivrig hvilken snarevariant som vil fungere best. Vi får vente i spenning.

Værskifte

Dag to – og været har endret seg veldig. Det iskalde og stille vinterværet er erstattet av mildere temperatur og kuling. Det er et særdeles dårlig fangstvær. Snarene blåses over ende eller ødelegges av snøen på andre måter. Det er vanskelig å blik klok på hvor vi kan sette nye snarer. Vi blir derfor enige om å satse på fisking isteden. Sekken pakkes med nødvendig utstyr som termos, niste, dunjakke og liggeunderlag. Med oss har vi også kart og kompass. Men på dager som dette er det svært god hjelp og en trygghet i GPS-en.

Vind og snøføyk gjør at sikten er dårlig. Da er det fort gjort å bli forvirret av retninger og avstander. Vi har hver vår fangstrute med snarer og avtaler å møtes ved et fiskevann drøye kilometeren unna etter at snarere er sjekket.

Med gode batterier på GPS-­en og trekkvillige hunder legger jeg av gårde i snøføyken. De fleste snarene er helt nedblåst. Det føles nesten nytteløst å dra kvister og snareporter opp av den dype snøen. Heldigvis står noen av snarene bedre beskyttet for vinden slik at snøen blåser forbi.

Jeg nærmer meg det høyeste punktet på turen. Vinden gjør at snø­krystallene pisker som harde nålestikk i kinnene, men resten av kroppen er varm. Litt ruskevær må en fangstmann tåle. Jeg føler meg levende – som om jeg er i ett med naturelementene. Den siste snaren i rekken er ikke blitt tatt av været. Og der ligger det jammen en rype.

Det gode fangstliv

Trygve har fått to ryper i sine snarer. Mye tyder derfor på at høye snarer fungerer bedre i mye snøføyk. Nokså logisk, kanskje. Vi satser på at pilkestikka skal sørge for resten av matforrådet. Langt her inne er det nok neppe noen som har prøvd seg på isfiske ennå. Antagelig er røya klar for litt maggot. Vi bygger solide vindmurer og pakker oss inn. Isfiske i februar er ikke ingen spøk, men vi belønnes. Sølvblanke, spreke røyer av beste kvalitet biter på. Fangstlivet smiler til tross for været. Det er tydelig en fordel å fiske med blinkelys på snøret. De snørene som kun har pilkeskei og krok med maggot blir ikke rørt av fisken.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Vi stamper oss tilbake til gamma der sprøstekt røye med hjemmelaga potetmos står på menyen.

Været skifter raskt i februarfjellet. De neste dagene er vi velsignet med et vintervær som vi bare kunne drømt om. Solen dukker iblant opp mellom skyene og forgyller landskapet. Dagene fylles med syslene som må til for å dekke primærbehovene. Det er på et vis et enkelt liv.

Helge Ingstad sa det kanskje best. Som han skriver i boken «Pels­jegerliv blant Nord-Canadas indianere»:

«Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær».

Jeg kjenner igjen den følelsen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 61 2021

Denne saken ble første gang publisert 22/12 2021, og sist oppdatert 14/01 2022.