Dødsvinteren 1967
Døden i påskefjellet
Påsken 1967 er året da "alle" skal på fjellet. Året før var påskefjellet preget av solskinn og silkeglatte løyper. Denne påsken skal vise seg å bli helt annerledes. 17 av dem som drar til fjells, kommer aldri tilbake i live.

Påsken, 1967: Nordmennene gleder seg til flotte skiturer og til å nyte appelsiner og kakao i solveggen. Til tross for at meteorologene har varslet storm, tåke og sludd flere steder i landet, flokker folk seg ut av byene allerede etter endt arbeidstid fredag. De er kledd i moteriktige nikkers og lange knestrømper.
Lørdag 18. mars: I VG kan man lese at veitrafikken over Gjelleråsen sto stille i timevis dagen før, og at snøværet som kom på kvelden, skapte glatt føre og vanskeligheter. Det gikk også treigt langs Trondheimsveien og Drammensveien. «[ ...] samlet er det flere mennesker på fjelltur i år enn noensinne», skriver VG, og legger til at «fjellet tar imot med åpne armer, og flere steder langs turistruten arrangeres spesiell underholdning».
I palmehelgen har NSB satt opp 18 ekstra tog, og på togstasjonen i Oslo intervjuer NRK påsketurister på vei til fjells. Ingen av dem er bekymret for værvarselet, og noen mener at været nok vil snu. Meteorologene har tross alt tatt feil før ...

Krossbu-følget
Krossbu Turisthytte, 21. mars, kl. 10.30: Et følge på åtte personer legger i vei fra Krossbu Turisthytte ved foten av Sognefjellet nordvest i Jotunheimen. Målet er Leirvassbu, og turen er på rundt 15 kilometer. Gradestokken viser 5,2 minusgrader, men et kraftig lavtrykk nærmer seg fra vest.
Følget består av to venninner fra fortrinnsvis Selbu og Hemnesberget, ei lærerinne fra Trøndelag, én mann og tre yngre gutter fra Oslo. På grunn av det fine været dagen før, er flere av dem relativt dårlig kledd. Den åttende i følget er en fjellvant 45-åring som heter Karl E. Lunaas. Han er den eneste i følget som har gått turen tidligere.
På trappa på Krossbu står 57 år gamle Hans Christian Bugge igjen og følger med. Bugge ledet den norske Tirich Mir-ekspedisjonen i 1950 sammen med Arne Næss, og har krysset Breheimen og Vest-Jotunheimen flere ganger i løpet av de siste 30 årene. Han bemerker til en kamerat: «De der blir en erfaring rikere».

Krækkja-følget
Krækkjahytta, 21. mars, formiddag: Ifølge VG blir flere bedt om å forlate Krækkjahytta, som ligger ved vannet Storkrækkja med utsyn mot Hallingskarvet, fordi det ikke er nok mat til alle. Dette er imidlertid senere blitt tilbakevist av folk som var til stede. Like fullt legger sju personer på vei videre i retning Stigstuv. Det er en tur på 19,5 kilometer.
Følget består av 12 år gamle Arild Blomdal fra Finse og faren hans. De drar ut alene, men når etter hvert igjen tre damer som de slår følge med. Senere får de også følge av en far og hans sønn på 16 år fra Oslo. Snøen er våt og tung, og vinden skraper de sju i ansiktet når de går.
Omsider kommer de fram til Halne Fjellstue, men denne hytta er bestilt av et privat selskap. Til tross for at de noe motvillig tilbys husly, velger følget å fortsette videre mot Stigstuv. Det skal vise seg å være et fatalt valg.
Én spade på deling
Smørstabbreen, 21. mars, ettermiddag: Den vestlige stormen treffer følget fra Krossbu på Smørstabbreen, omtrent 11 kilometer fra utgangspunktet. En liten storm i 5,2 minusgrader har, ifølge Yr.no, den samme effekten på kroppen som 17 minusgrader i stille vær. Enkelte steder på fjellet er det full storm – andre steder er det sterk kuling. Vindkastene gjør det av og til umulig for følget å holde seg oppreist, langt mindre å ta på seg varmere klær fra sekkene.
De bestemmer seg for å grave seg ned, men har bare én spade på deling, og må derfor grave med hender og skitupper. Det er en umulig oppgave, og snøgropene fylles igjen med en gang.
Smørstabbreen, 21. mars, Kl. 17.00: To av damene i følget har sklidd ned en skrent og er helt utmattet. Da tar den fjellvante Karl E. Lunaas et vanskelig valg. Han bestemmer seg for å fortsette turen til Leirvassbu for å hente hjelp.

Synger seg inn i døden
Skaupsjø, 21. mars, ettermiddag: De sju som forlot Krækkjahytta tidligere på dagen, gjør et stopp ved Skaupsjøbrotet. De to eldste av damene, samt far og sønn fra Oslo, er helt utmattet. Alle er gjennomvåte og kalde.
Følget bestemmer seg for å grave en hule, men uten spade er det vanskelig, så de graver en hule med plass til tre. Plassen går til 12 år gamle Arild, 16-åringen og faren fra Oslo. Faren til Arild og den av damene som har mest krefter igjen, går videre for å hente hjelp. De gjenværende damene setter seg i soveposene utenfor hula. Her begynner de å synge salmer. De synger seg inn i døden.
Som godt voksen mann forteller Arild senere til Haugesunds Avis at han husker denne sangen fortsatt.
Redningsmenn må snu
Leirvassbu, 21. mars, Kl. 19.00: Inne på Leirvassbu er gjestene i ferd med å gjøre seg klare for middag da Karl E. Lunaas stormer inn døra. Han forteller at resten av følget befinner seg fire–fem kilometer unna, og at situasjonen er kritisk.
Krossbu, 21. mars, kl. 21.45: Innehaveren av Krossbu får en telefon fra innehaveren av Leirvassbu, som forteller at Karl E. Lunaas har ankommet og at noen brekyndige skal ut og lete etter de savnede. Et kvarter senere ringer også lensmannskontoret i Lom og ber om assistanse.
Kort tid etterpå legger fem stykker fra Krossbu og 14 stykker fra Leirvassbu i vei mot Smørstabbreen. På grunn av værforholdene, må begge redningsmannskapene snu etter noen timer.
Fire døde
Krossbu, 22. mars, kl. 05.00: Nå prøver redningsmennene å ta seg til Smørstabbreen på nytt. Denne gangen er de sju personer, og gradestokken viser sju minus idet de forlater hytta. Det er dårlig sikt, og vindkastene gjør at de må stoppe flere ganger. Omtrent samtidig drar et redningsteam ledsaget av Karl E. Lunaas ut fra Leirvassbu.
"De gjenværende damene setter seg i soveposene utenfor hula. Her begynner de å synge salmer. De synger seg inn i døden."
Smørstabbreen, 22. mars, Kl. 08.00: Redningsmannskapet fra Krossbu ankommer området hvor de sju savnede skal befinne seg. De leter en times tid og bestemmer seg for å gå i retning Leirvassbu. Plutselig får de øye på en kvinne som går uten verken sekk eller ski. Det er lærerinnen fra Trøndelag, som kan fortelle at hun og den ene mannen er de eneste som fortsatt er i live. Kvinnen blir tatt hånd om, og blir tatt med til Leirvassbu.
Nå har også redningsmannskapet fra Leirvassbu ankommet, og snart ser de en mann som står oppreist på et lite platå ned mot Sandelvbreen. Rundt ham ligger fem personer i snøen. Mannen er forvirret, og forstår ikke hvorfor redningsmannskapet er ankommet. Han mener de fem andre personene rundt ham er døde, men det viser seg ikke å stemme. Med ryggen mot vinden, bak en liten stein, sitter én av guttene fra Oslo – nesten helt nedsnødd – men fortsatt i live. Han har sett sine to kamerater sovne inn, og var på vei til å gjøre det samme. Også de to venninnene fra Selbu og Hemnesberget har omkommet.
Smørstabbreen, 22. mars, Kl. 13.30: En større ekspedisjon fra Leirvassbu ankommer med to sleder og en barnepulk. De to overlevende blir trukket ned i Gravdalen og videre til Leirvassbu.
Funnet etter to måneder
Skaupsjø, 22. mars, ettermiddag: Innenfra snøhula hvor 12 år gamle Arild, 16-åringen og faren hans ligger, kan det virket som om været har løyet. De har ligget i snøhula i nesten et døgn. Da de graver seg ut av hula, oppdager de at de to kvinnene som sang salmer kvelden, før ligger urørlige og nedfrosne i snøen. Den tredje kvinnen og faren til Arild er ikke å se.
Kalde, våte og frosne bestemmer de tre seg for å gå videre mot Stigstuv, og på veien møter de 11 studenter. Studentene har mat og godt med utstyr. De har også med seg spader som kommer til nytte da de samme kveld må grave seg ned igjen. Denne gangen er snøhula romsligere.
Stigstuv, 23. mars: I løpet av dagen ankommer følget Stigstuv. De to guttene går for egen maskin, mens faren delvis blir dratt på kjelke. Arild er spent på om faren allerede har ankommet. Det har han ikke. Faren blir ikke funnet for første uken i juni. Kvinnen han gikk sammen med, ble funnet en uke tidligere. Man antar at de hadde kommet bort fra hverandre i forsøket på å nå Sigstuv.
17 dødsfall
Alt i alt blir det gjennomført 35 leteaksjoner i løpet av påskeuka 1967, og ytterligere ni personer omkommer. En ensom skigåer omkommer ikke langt unna Krossbu, to unge gutter fryser i hjel på Saltfjellet, en mann i femtiårene omkommer like ved Hemsedal, og en kvinne dør av utmattelse under en skitur fra Haugastøl til Hovden. I tillegg blir fire personer tatt av skred.
Kilder: Glomdalen, Haugesunds Avis, Yr.no, Adresseavisen, Bergensavisen, Aftenposten
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv