Arktisk legende
og råtamp

Hjalmar Dale kom fra Mackenzie-floden, jeg fra skogene lenger mot syd. Vi traff hverandre i Edmonton. Slik åpner Helge Ingstad sin bok «Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere». Etter at de hadde tilbrakt en vinter sammen i en liten tømmerhytte, forsvant Hjalmar Dale ut av Ingstads historie.

PODKAST: Hjalmar Dale - den glemte eventyrer. Med forfatter Randulf Valle

Tre år senere vendte Ingstad hjem til Norge og ga ut boka som over tid skulle selge i over 100 000 eksemplarer. Et liv som profilert forsker, eventyrer, forfatter og nasjonalsymbol fulgte. For Hjalmar Dale ble kapitlene i «Pelsjegerliv» en av hans ytterst få visitter i offentlighetens lys, men livet hans var ikke mindre spennende og interessant enn Ingstads.

Hjalmar Dale

Født: 14. november 1894

Død: Sannsynligvis høsten 1967

Hva: Pelsjeger, skjerper og eventyrer

Høydepunkter: Første hvite mann med kano ned Thelon River. Gjennomførte 1500 kilometers sledeferd uten medbrakt proviant.

Født i fattige kår

Hjalmar Dale ble født 14. november 1894. Han vokste opp på industristedet Dale, omkring ti mil øst for Bergen. Hjalmar var nummer seks i en søskenflokk på ni, og fem av søsknene valgte å utvandre til USA eller Canada. Hjalmar forlot selv hjemlandet i 1913 med kurs for USA.

Omkring et år senere krysset han grensa til Canada. Han livnærte seg antagelig gjennom gårdsarbeid og jernbanearbeid de første årene. Han var dessuten innrullert i den kanadiske hæren under første verdenskrig, før han satte kursen mot nord og eventyret.

Før han traff Ingstad, hadde Dale klart seg gjennom sju arktiske vintre. Han hadde vært med på oljeleting og klarte seg den første vinteren uten hundespann og skikkelig sovepose. Etter hvert ble han kjent som en dyktig pelsjeger som gjerne valgte sine egne veier og som hadde evnen til å klare seg – selv når det ble vanskelig. Blant annet overlevde han et kanovelt som fratok ham alt av utstyr og proviant, og kom tynn og sulten, men høyst levende tilbake til handelsposten. «There is allways a way out» var valgspråket hans.

Eventyreren

Etter en sesong sammen, dro Ingstad og Dale hver til sitt. Materiale fra kanadiske arkiver viser at de sammen hadde tenkt å sette kursen østover mot tundraen og Hudson Bay. Til slutt valgte Ingstad å bli igjen i skogen ved Store Slavesjø, og Dale dro alene mot Hudson Bay. Ruta han valgte, var Thelon River – en elv som ingen hvit mann til da hadde padlet i sin helhet.

I juni 1929 sjøsatte han sin selvlagde kano og la i vei på de nesten 100 milene til handelsposten ved Baker Lake. Idet Dale la ut på denne turen, fikk livet hans en ny dimensjon. Fram til dette øyeblikket hadde han vært pelsjeger. Da han valgte å sette kursen ned Thelon, var han også blitt oppdager og eventyrer: Han la ut på langtur, drevet nærmest utelukkende av trangen til å finne ut hva som befant seg rundt neste sving og bak neste horisont.

Dette avslører en mann med stor tro på egne evner, som ikke var redd for å være alene i avsides villmark. Det vitner dessuten om stor eventyrlyst og andre drivkrefter enn de rent økonomiske.

Dale kom trygt fram til Baker Lake og hadde base der ute på tundraen i noen år.

Utover 1930-tallet la han ut på flere langferder. En gang reiste han 1500 kilometer med hundespann, med bare te som medbrakt proviant. Resten skulle rifla sørge for. En annen tilsvarende langtur klarte han ikke å fullføre, og da skal han ha vært ganske hårfint unna sultedøden.

Olje og gull

Pelsprisene var lave på 1930-tallet. Under andre verdenskrig fikk de en oppsving, men etter krigen ble det vanskelig å livnære seg som pelsjeger. Samtidig åpnet andre muligheter seg.

I Canadas nordområder ble det i denne perioden gjort funn av både gull, sølv, uran og radium. Hjalmar Dale kombinerte en stund pelsjakt og skjerping, men fra 1947 arbeidet han til daglig på et oljefelt ved Norman Wells langs Mackenzie River. Det ble en ny hverdag for Dale, men han hadde en ganske fleksibel arbeidsavtale og brukte mye tid å lete etter gull i fjellene sørvest for elva.

I 1959 var tiden som oljearbeider over. Dale fikk en liten pensjon fra oljeselskapet, og han kunne bo på anlegget og spise i messa når han ville. I stedet bygget han seg flere små tømmerhytter rundt i villmarka, og brukte nesten all sin tid der. Høsten ble brukt til fiske og elgjakt for å skaffe proviant. Etterjulsvinteren og sommeren tilbrakte han derimot ved den enorme innsjøen Great Bear Lake, på jakt etter en asbestforekomst. Denne skulle han lete etter resten av sitt liv.

Forsvunnen arv

I februar 1968 ble Hjalmar Dale funnet død i en av sine hytter. For innbyggerne i Norman Wells markerte hans bortgang også slutten på pionertiden. Dale hadde alltid hatt et slør av mystikk rundt seg, delvis fordi han lette etter mineraler og ikke ønsket at noen skulle vite hvor han holdt til. Men også etter sin død etterlot han seg mysterier.

Familien, hjulpet av Helge Ingstad, begynte å stille spørsmål om Dales eiendeler. Da viste det seg at både dagbøker, personlige notater og post som var funnet sammen med Dale, var blitt borte fra kanadiske myndigheters varetekt.

Forklaringene som ble servert, var alt annet enn gode, og Ingstad tenkte sitt: «Det bør her holdes for øie at Hjalmar var prospector,» påpekte han i et brev. Mange trodde at Dale var på sporet av store mineralfunn, og det var en naturlig tanke at dagbøkene og notatene hans kunne ha utgjort en fristelse. Over to år etter Dales dødsfall måtte Ingstad likevel gi opp jakten på Dales dagbøker og personlige papirer.

En forutsetning for dagens friluftsliv?

«Hjalmar ble min læremester og en bedre kunde jeg heller ikke fått ...» uttalte Ingstad senere, og det er liten tvil om at møtet med Hjalmar Dale var svært viktig for retningen livet hans tok. Oppholdet i Canada kunne fort blitt langt mindre vellykket og spennende uten læretiden med Dale. Ville «Pelsjegerliv» i det hele tatt sett dagens lys da?

Ingstad jobbet senere hardt for å komme til Grønland. Uten bakgrunnen fra Canada er det lite sannsynlig at Ingstad ville endt som sysselmann på Øst-Grønland og Svalbard. Med ett ser vi konturene av et liv som kunne tatt en helt annen retning. Og hva ville hendt med det norske friluftslivet?

Det er et faktum at profilerte turfolk som Stein P. Aasheim, Robert Sørlie og Lars Monsen alle har framhevet Helge Ingstad som en stor inspirasjonskilde – kanskje den største. Hvordan hadde deres liv blitt om Ingstad primært hadde vært en respektert overrettssakfører?

At Lars Monsen er ekstraordinær person som uansett ville funnet sin vei i livet, er sikkert. Men ville han valgt å bruke over to og et halvt år på å krysse Canada, uten «Pelsjegerliv» som personlig drømmegenerator?

Og dersom han uansett hadde dratt – hadde boka og TV-serien blitt en slik braksuksess uten 100 000 eksemplarer av «Pelsjegerliv» rundt omkring i norske hjem som referanse? ●

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv