Tatt av snøskred
Levende begravet klarer Kjell (65) å ta to livsviktige telefoner
Den erfarne fjellguiden Kjell Hanstad var den siste noen ville tro kunne bli tatt av skred. For 11 år siden gikk det likevel galt.
Kjell Hanstad er en fjellvant mann. Han har gått på Krigsskolen, og jobbet i 35 år i Forsvaret som leder i både feltavdelinger og stab. Han er aktiv jeger og fisker, og driver sin egen guidevirksomhet med base i Bardu, hvor han er født. Han har flere skredkurs på CV-en, og har til og med lært opp både norske og utenlandske soldater i snøskredhåndterning.
PODKAST: – Tenk på de som blir igjen – før du tar sjanser i vinterfjellet
– Et klassisk tegn på skredfare
2. februar 2008: Kjell Hanstad er på hytta ved Altevann i Troms sammen med sønnen, John, hans samboer og deres to barn. Det er lørdag, og Hanstad skal jakte rype i området rundt fjellet Naidon som ligger like ved.
– Det hadde snødd i løpet av uka, så det var cirka 40 centimeter nysnø, sier Hanstad.
LES OGSÅ: Slik kler du deg for vintertur
Kl. 08.30: Hanstad spenner på seg skiene, tar hagla over skuldra og legger i vei fra hytta.
– Da jeg begynte å gå, skjønte jeg jo at det kunne være fare for snøskred. Snøen under meg kollapset på en måte når jeg gikk på den, og det er et klassisk tegn på skredfare, så jeg bestemte meg for å være forsiktig. Og det var jeg også, sier Hanstad.
Hanstad beveger seg forsiktig gjennom landskapet. Han holder seg til rygger, og unngår bratte partier. I løpet av turen avanserer han høyere og høyere opp på Naidon, men det blir ingen rype. Ved Altevann begynner det å mørkne rundt klokka tre på ettermiddagen i februar, og Hanstad har fortalt sønnen sin at han skal være tilbake på hytta omtrent da. Så han velger en rute han har gått mange ganger før.
LES OGSÅ: Test av ti lette dunjakker for helårsbruk
– Jeg gikk på et flatt parti på fjellet, og da kom jeg til kanten på fjellet og kunne se ned på hytta som ligger cirka 400–500 høydemeter nedenfor. Den fjellsiden har jeg rent ned på ski mange ganger før, og jeg har aldri opplevd eller sett at det har gått skred der noen gang, sier Hanstad.
– Her er det farlig!
Kl. 14.15: Hanstad setter ut for fjellsiden i retning hytta. Men akkurat idet han setter utfor kanten, merker han at det er altfor mye snø. Han tenker: «Her er det farlig».
– Jeg stopper, og skal til å snu og gå tilbake i samme sporet for å finne en annen vei ned. Men akkurat idet jeg stopper, hører jeg et voldsomt drønn, forteller han.
I sidesynet ser Hanstad at det former seg en sprekk i snøen 40 meter over ham. Foran ham ser han at snøen begynner å bølge seg, og det begynner å renne snøblokker nedover.
– Instinktivt begynner jeg å rive av meg stavene, og får dratt haglestroppen over hodet. Jeg har lært at dersom man blir tatt av skred, må man prøve å holde seg på overflaten, men så lenge man har ski og staver, kan man bli låst fast og dratt ned i snømassene, sier Hanstad.
Snøen kommer rasende. Hanstad rekker ikke å få av seg skiene og sekken, og i frykt for at hagla, som var ladd, skal gå av, holder han den fast i kolben.
Holder på å drukne
– Det første jeg tenker, er at dette skal gå bra. Dette skal jeg klare! Så har jeg en følelse av at jeg står stille og at snøen raser, men i virkeligheten er jeg i full fart på vei nedover fjellsiden, sier Hanstad.
Han kjemper febrilsk for å holde seg oppreist idet han går kast i kast nedover. Et par ganger faller han, men klarer å reise seg opp igjen. Han blir ført 100 meter nedover fjellsiden av det 400 meter brede flakskredet. Det neste han husker, er at han blir kastet bakover i en voldsom kraft og lander med kroppen skrått nedover i snøen.
Da skredet er over, ligger han i 45 graders vinkel med hodet nedover og ansiktet vent oppover. Beina er nesten i spagaten. Han har venstrehånda over munnen, og i høyrehånda holder han hagla på strak arm. Han er helt fastlåst i snøen. Over ham høres fire–fem korte drønn, og så blir det stille.
– Jeg har snø i munnen og luftveiene, og jeg har snø i hele ansiktet, så jeg holder på å drukne. Jeg harker og hoster, og graver ut snø av munnen med venstrehånda. Og plutselig får jeg luft, sier Hanstad.
– Og det neste jeg hører, er min egen stemme som skriker om hjelp.
Hard som betong
Fra midt på brystet og opp har Hanstad snøblokker over seg. Han får luft og ser små hull i snøen over som slipper inn lys. Det har en form for beroligende effekt. Den nederste delen av kroppen er dekket av helt kompakt snø – hard som betong. Han prøver å røre beina, men sitter helt låst. Hanstad prøver snakke høyt til seg selv. Han forteller seg selv at han må ta det med ro, at alt kommer til å gå bra.
Og så kommer panikken. Hanstad er redd for å besvime. Han begynner å hyperventilere, og kjenner et voldsomt press på brystet. Han tenker: «pust rolig» – og det klarer han noen sekunder før han begynner å hyperventilere igjen.
LES OGSÅ: Dommedagsflyet Avro Vulcan ble laget for å slippe atombomber over Sovjetunionen
– Jeg er dødsredd samtidig som jeg klarer å ta meg sammen og tenke rasjonelt. Jeg visste at jeg var alene, og at ingen hadde sett meg eller fått med seg hva som hadde skjedd, forteller han.
Etter hvert klarer Hanstad å dytte vekk litt snø rundt ansiktet og brystet med venstrehånda. Han får også løs høyrearmen, mens hagla står fast i snøen over ham.
Legger igjen beskjed
Kl. 14.25: Vanligvis har Hanstad mobiltelefonen liggende i bukselomma, men nå kommer han på at han for anledningen har lagt den i brystlomma på anorakken for å holde den varm. Han får lirket den ut av lomma, og med telefonen noen centimeter fra ansiktet får han ringt det siste brukte nummeret. Telefonen går til hans samboer – nå ektefelle – Regina.
– Det slår meg ikke å ringe 113 eller noe sånt, men jeg tenker at jeg må varsle Regina fordi hun er godt kjent i området, og derfor kan jeg forklare hvor jeg ligger, sier Hanstad.
Hjemme i stua i Bardu ringer Reginas telefon, men hun er på vaskerommet og vasker klær. Hun hører telefonen, men velger å gjøre seg ferdig. Hanstad legger igjen en beskjed på svareren.
– Det neste jeg tenker, er at jeg må varsle sønnen min, John, som er nede på hytta. Jeg klarer å finne fram nummeret hans, og ringer ham.
– Hjelp meg! Slå alarm!
John, samboeren og to kompiser holder på ute ved hytta da telefonen ringer.
– Vi hørte noen drønn, men tenkte ikke noe særlig over det. Så ringer Kjell, og det eneste jeg hører, er et skrik før vi blir brutt, sier John.
Han ringer opp igjen, og får kontakt med Hanstad, som forteller at han er tatt av et skred. John og kompisene hiver seg på scooteren og kjører ned mot vannet for å få bedre oversikt over fjellsiden. Der ser de hvor rasket gikk, og de drar oppover gjennom skogen og mot skredområdet.
I farta glemmer de både spade og ski. Fokuset er å komme seg raskest mulig opp til skredet, men underveis kjører de seg fast i snøen flere ganger. Til slutt beslutter de at John og den ene kompisen skal fortsette til fots opp fjellet, mens den andre kompisen drar løs snøscooteren og prøver å finne en annen rute opp.
21 skredoffer på fem år
888 personer har vært involvert i snøskredulykker fra 2014 og fram til denne saken gikk i trykken.
21 av disse personene omkom. (Kilde: Varsom.no)
Kl. 14:35: I Bardu sjekker Regina endelig telefonsvareren. Beskjeden Hanstad har lagt igjen, er preget av panikk: «Hjelp meg! Jeg er gått i et snøskred, Regina, rett opp ved hytta. Oppe i Naidon. Jeg sitter fast, Regina. Slå alarm! Hjelp! (hyperventilering)».
Regina varsler AMK i Tromsø, som sender helikopter og lavinehunder. Så ringer hun tilbake til Hanstad og forteller at hun har varslet, og at han må ta det rolig.
Ser hagla
Under snømassene kan Hanstad se at det begynner å bli mørkt, og med mørket kommer frykten for at ingen skal klare å finne ham. Han tenker også på at det kan gå flere ras og at han kan bli enda dypere begravet. Nå ringer også nødsentralen. De stiller en del testspørsmål for å sjekke om Hanstad er ved sine fulle fem, og er opptatt av å vite om han er alene, eller om det er flere sammen med ham.
Kl. 15.25: Jon og kameratene jobber seg opp snøskredområdet. Svetten renner, men det kjennes som om alt går veldig tregt.
– Plutselig hører jeg faren min skrike, og jeg får øye på noe mørkt og langt i landskapet, sier John.
Instinktivt beveger de seg mot den mørke «stokken», og da de er nær nok, ser de at 30 centimeter av et hagleløp stikker opp av snøen. Med bare fingrene begynner de å grave.
– Jeg har jobbet som brannmann i mange år, og jeg har vært med på flere redningsaksjoner, men det er noe helt annet når det gjelder en av dine egne, mener John.
Kl. 15.30: Far og sønn ser hverandre igjen, ansikt til ansikt.
– Den følelsen – da sønnen min rekker ned hånda – er ubeskrivelig. Verken han eller jeg klarer å si et ord, sier Hanstad.
LES OGSÅ: Årets lekreste PC? Test av Surface Laptop 2
Nedkjølt og utmattet
Da han graves fram, er Hanstad så nedkjølt og utmattet at han skjelver og rister. Han klarer verken å gå eller stå, og blir plassert på scooteren. Nede ved vannet venter helikopteret og legen, og Hanstad blir undersøkt på hytta. Han er litt forslått, men har ingen bruddskader. Legen mener at han ikke trenger å dra til sykehuset, og at det beste han kan gjøre, er å bearbeide opplevelsen sammen med familien.
30 grader
Den viktigste lærdommen er at man skal unngå terreng med over 30 graders helling. Der jeg ble tatt, er det akkurat 30 graders helling. Og dersom man opplever en slik traumatisk hendelse, som å bli tatt av snøskred, er det viktig å bearbeide opplevelsen innen 48 timer, sier Hanstad.
– To dager senere er jeg oppe i området sammen med begge sønnene mine og Regina, og der graver vi fram ski og staver og noe annet utstyr. Å se området var en del av bearbeidingen.
Det hører med til historien at Hanstad og Regina gikk Norge på langs året etter. Hanstad fikk flere ganger en følelse av utrygghet i fjellet, selv om det ikke var noen reell fare. I dag, 11 år etter hendelsen, er ettervirkningene borte, og hvert år er Hanstad på rypejakt ved hytta.
Denne saken ble første gang publisert 14/03 2019, og sist oppdatert 05/04 2023.
