NORSKE JEGERLEGENDER
Slik ble Helge Ingstad en av landets mest ikoniske villmarkinger
Nansen og Amundsen var polarheltene som inspirerte til heltedåder og kamp mot naturkreftene. Helge Ingstad, derimot, ønsket å inspirere folk til å være i naturen – ikke slåss mot den.
Ethvert respektabelt villmarkshjem har en utgave av Helge Ingstads klassiker «Pelsjegerliv» i bokhylla.
Helge Ingstad var villmarkingen som dro ut i verden og kom tilbake med erfaringer, historier og perspektiver som endret vår kollektive oppfatning om hvilke europeere som først oppdaget Amerika.
Fire år som pelsjeger
I fire år levde Ingstad som pelsjeger i Canada sammen med urbefolkningen. Han var sysselmann på både Øst-Grønland og Svalbard, og på 30-tallet lette han etter apasjekrigeren Geronimos tapte stamme i Sierra Madre-fjellene i Mexico.
Sammen med kona, arkeolog Anne Stine Ingstad, fant han de første bevisene på norrøn bosetting på nordspissen av Newfoundland.
Helge Ingstad er fortsatt et ikon for norske villmarkinger, og mange har søkt til bøkene hans (alt i alt utga han et dusin bøker) for å hente inspirasjon og råd.
Skarp, men skoletrøtt
Helge Ingstad ble født 30. desember 1899 i Meråker i Trøndelag. Han var den mellomste av tre søsken, og sønn av tidligere statsingeniør i Tromsø, Olav Ingstad, og hans kone Olga Marie Qvam. Da Ingstad var tre år, flyttet familien til Bærum, og i 1905 dro de videre til Bergen hvor de bosatte seg på Kalfaret.
HELGE MARCUS INGSTAD
FØDT: 30. desember 1899
DØD: 29. mars 2001
HVA: Jurist, forfatter, pelsjeger, sysselmann og arkeolog.
HØYDEPUNKT: Kom tilbake fra Canada med opplevelser til en bok som har inspirert mang en turglad villmarking.
LAVPUNKT: Tiden som advokat i Levanger, som Ingstad opplevde som «klaustrofobisk».
Angivelig skal Ingstad ha vært en skarp, om enn noe skoletrøtt, gutt. Fra tidlig i tenårene tilbrakte han hver eneste ledige stund ute i naturen.
Ingstad og en kompis fartet rundt på Hardangervidda hvor de fisket ørret som de grillet på bålet, og ble kjent med villreinen – et dyr som senere skulle få stor betydning for ham. Av og til stakk de innom setrene for å få smør og brød av seterjentene.
Ingstad skal ha sagt at disse årene var de lykkeligste i hans liv.
Les også: (+) Sagnomsuste Elg-Johansen drev med tjuvjakt og bodde i skur og huler i villmarka
Rastløs jurist
I 1922 var Ingstad ferdig utdannet jurist, og han dro til Levanger, hvor han jobbet som sorenskriverfullmektig og senere som sakfører.
I fritiden jaktet han hare og skogsfugl og dro på fisketurer.
Historien skal ha det til at han og noen kompiser en gang måtte bryte seg inn i ei hytte for å få ly for en vinterstorm. I den hytta skal det den dag i dag henge et skinn av en jerv som Ingstad felte.
Les også: (+) Skyt for f**n skrek politifolkene da bjørnen gikk mot Hermann - men det var ett problem
Satte kursen mot Canada
I sin praksis som advokat gjorde Ingstad det bra, og angivelig gjorde han det såpass bra at han begynte å bli redd for at suksessen i forretningslivet var alt han skulle få oppleve i livet.
Tanken ga ham klaustrofobi, og i 1925 solgte han praksisen sin og dro til Frankrike. Men Frankrike lå langt unna drømmen, så Ingstad dro på kasino i Monte Carlo, vant 50 dollar og kjøpte seg billett til Mosambik.
Dette kjøpet angret han imidlertid på, så han fikk pengene tilbake og gikk på båten til Canada i stedet. Og der starter historien om den Helge Ingstad vi kjenner.
Pelsjegeren
I fire år levde Ingstad som pelsjeger blant elg, rein og indianere i Canada. Han ble godt kjent med Hjalmar Dale, som hadde kommet til Canada noen år før Ingstad og som ble en slags læremester for den unge juristen.
De kjøpte seg våpen av typen 1899 Savage bøylerifle i kaliber 250/3000, og med den jaktet de karibu, elg og bjørn.
Oppholdet resulterte i flere gode historier, og ikke minst boka «Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere», som har solgt over 100 000 eksemplarer og nærmest er som en bibel å regne for norske turfolk.
Levde som en innfødt
Her beskriver han hvordan det var å leve som en innfødt sammen med Chipewyer-folket, eller «villrein-eterne», som Ingstad kaller dem.
Han forteller blant annet om den gangen han skjøt en bever rett i tennene, slik at den besvimte. Ingstad mente spøkefullt at det var en glimrende måte å felle en bever på, da han ikke ødela skinnet.
Og han forteller om en gang han lokket til seg det han trodde var en elg, men som viste seg å være en innfødt som kom padlende nedover elva og responderte på lokkinga.
Ingstad følte seg hjemme i de kanadiske skogene på østsiden av Store slavesjø, og som han skriver i boka:
«Her er min kano, mine garn, min børse og mine hunder. Skogene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær».
Sysselmannen og kjendisen
Ingstad fikk en slags kjendisstatus da han kom hjem igjen fra Canada, og debuterte som forfatter. Men det gikk trått med kjærlighetslivet, og atter en gang kjente han på rastløsheten.
På den tiden raste det en debatt om hvilken nasjon som hadde rettighetene til Grønland, og Ingstad drømte om mulighetene som lå i å leve som fangstmann på denne øya.
Da tilbudet om en sysselmannsstilling for Erik Raudes land kom på bordet, takket han følgelig ja.
I to år, fram til 1933, da Danmark vant kampen om rettighetene, levde han av hva naturen kunne gi ham på Øst-Grønland.
Det var sel, isbjørn, rev og moskus. Å jakte på sistnevnte var ikke noe Ingstad gjorde med glede, siden moskusen har en tendens til å gå i forsvarsposisjon framfor å flykte. Dermed ble det mer slakt enn jakt. Ingstad ble også senere en uttalt motstander av troféjakt på isbjørn på Svalbard.
Oppholdet på Grønland resulterte i boka «Øst for den store bre», som kom ut i 1935.
Deretter ble Ingstad ansatt som sysselmann på Svalbard (1933–35), og hans erfaringer derfra er nedtegnet i boka «Landet med de kalde kyster», som først kom ut i 1948.
Til fjells med urbefolkningen
Da Helge Ingstad kom tilbake til gamlelandet, var det ikke for å bli værende.
Hans interesse for den amerikanske urbefolkningen førte ham blant annet til Sierra Madre-fjellene for å finne den tapte apasjestammen til indianerkrigeren Geronimo i årene 1936-1938, og til Alaska ti år senere for å leve sammen med innlandsinuitter.
Der systematiserte han blant annet urbefolkningens sanger, og disse lydopptakene er den eneste dokumentasjonen som finnes på dette arbeidet. I 2006 fikk han et fjell oppkalt etter seg i nærheten av Anaktuvuk Pass.
Fant kjærligheten og vinland
I 1941 fant Ingstad kjærligheten i arkeologen Anne Stine Moe. De giftet seg og fikk datteren Benedicte. I 1953 dro ekteparet tilbake til Grønland for å studere de norrøne bosettingene på øya.
Dette førte fram til teorier om hvor Leiv Eirikssons vinland kunne være, og i 1960 sirklet Ingstad seg inn mot området L'Anse aux Meadows på Newfoundland.
I løpet av 60-tallet ble det, under Anne Stines ledelse, gjort en rekke arkeologiske undersøkelser der.
Ulike funn, som umiskjennelig hadde skandinavisk opphav, ble datert til bake til 1000-tallet, og i dag vet vi at det var de skandinaviske vikingene som var de første europeerne som oppdaget Amerika og ikke Columbus, som tidligere antatt.
Aktiv naturverner
På sine eldre dager ble Ingstad svært aktiv innen naturvern, og han var blant dem som lenket seg fast under Alta-konflikten.
Han mottok en rekke utmerkelser, deriblant Storkorset av St. Olavs orden. Da han døde på Diakonhjemmet i Oslo den 29. mars 2001, hadde han opplevd hele tre århundrer.
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2019, og sist oppdatert 26/10 2023.