Luksustog i Canada
På skinner gjennom villmarken
Vancouver er porten til den canadiske villmarken og startpunktet for den spesielle togturen med Rocky Mountaineer til Banff.

Innenfra Keefer Bar i Vancouvers Chinatown hører jeg den velkjente, men litt sørgmodige stemmen til den canadiske musikeren Joni Mitchell. Det påvirker ikke mitt humør. Togreisen som jeg har drømt om å realisere skal skje, og jeg er yr av glede. Snart skal Rocky Mountaineer-toget forlate perrongen i Cottrell Street og ta meg fra kysten av
British Columbia, langs elver og innsjøer, gjennom veldig villmark, over mektige broer, og videre til Rocky Mountains og byen Banff i Alberta.
Det er tidlig på morgenen. Perrongen er full av forventningsfulle passasjerer. Togstasjonen er Rocky Mountaineers egen, et tidligere togverksted for legendariske Canadian Pacific Railway.
I to hele dager skal vi bo i egen, toetasjes vogn. I første etasje er det restaurant. Sittegruppene er i andre, omgitt av glasstak og panoramavinduer som gir nærhet til naturen. Vognen vår tar 50 passasjerer og et personale på syv. Med alle vognene hektet på dobbelt lokomotiv kan toget ta nesten tusen passasjerer.
Vancouvers skyskrapere forsvinner snart av syne. Skjøtene i togskinnene skaper en fredelig du-dunk-rytme som gir en indre ro. Fra vindussetet kan jeg følge landskapets rytme. Store og bølgende jorder med mais og hvete, dalsider med vinranker, veldige skoger med de gigantiske sedertrærne, og elvene og bekkene der jeg i min fantasi kaster fluesnøret i håp om å fange laksen som akkurat på dette tidspunktet går opp Fraser River til Adams River for å gyte.

12 000 rallarer

Ingeniørkunsten ble virkelig satt på prøve da man startet arbeidet med Canadian Pacific Railway i 1881, en jernbane som skulle kjøre kyst til kyst, tvers gjennom landet, gjennom de ville og øde fjellområdene i Rocky Mountains og Fraser Canyon.
Det var den amerikanske jernbanefyrsten William Van Horne som tok på seg oppgaven med å bygge Canadas transkontinentale jernbane. Han så et potensial i turisme på grunn av fjellenes og villmarkens forlokkende og urørte skjønnhet. «Kan vi ikke eksportere landskapet, så får vi heller importere turistene», er
et klassisk Van Horne-sitat.
Det tok fem år å bygge strekningen, som var et av landets mest utfordrende jernbaneprosjekter. Det risikofylte arbeidet med å binde øst- og vestkysten sammen lyktes mye takket være 12 000 kinesiske rallarer.
Arbeidet ble starten på en stor kinesisk immigrasjon, som i dag er svært synlig i Chinatown i Vancouver.


Kjøpte togene

Da passasjertrafikken ble lagt ned så sent som mot slutten av 1980-tallet til fordel for godstransport, kjøpte den tidligere bussentreprenøren Peter Armstrong lokomotivene og vognene, renoverte dem og satte sammen et luksuriøst togkonsept av de sjeldne.
Rocky Mountaineer er et privatdrevet luksustog som i over 30 år har fraktet mer enn to millioner passasjerer til ikoniske mål som Whistler, Jasper, Kamloops og Banff.
Det er en reise som til det fulle illustrerer at selve reisen er målet, eller som den svenske poeten Karin Boyes skriver i diktet «I rörelse»: « … det är vägen, som är mödan värd».


Morfar dro

Den første reisedagen følger vi Fraser River som i begynnelsen renner bred gjennom gammelt nybyggerland. Det var til disse traktene og lenger inn i Rocky Mountains at europeiske immigranter kom for å søke lykken i den urørte villmarken, jage bever og svartbjørn, som var en attraktiv handelsvare på 1800-tallet på grunn av pelsen. Her i disse kalde fjellstrøkene fantes den beste pelsen for den europeiske adelens fine frakker og høye hatter.
Min morfar var en av disse jegerne, såkalte trappers, som kom hit til dette forjettede, men barske landet. Jeg skjenker ham en tanke eller to der jeg sitter ytterst bekvemt og nipper til et glass vin i togvognens restaurant. For et eventyr og for en utfordring det må ha vært for ham å forlate den vesle smålandske hjembyen i håp om å tjene penger til et bedre liv for dem som ble igjen hjemme. Lykken sto ham bi. Etter 13 år i utlendighet vendte han tilbake over Atlanteren med en anselig sum penger. Med dem kjøpte han gården der min mor vokste opp.
Tusenvis av beverskinn ble eksportert fra den canadiske delen av Rocky Mountains til Europa, noe som medførte at beverstammen i Canada nesten ble utryddet. I disse traktene levde også bison, som også var svært ettertraktet. Den ble regnet som utryddet i 1912. De siste årene har det pågått et prosjekt i Banff nasjonalpark, der man forsøker å bygge opp en bærekraftig stamme med bison fra USA.


Vindistrikter
Mellom Vancouver og Kamloops passerer vi utkanten av Okanagan Valley, som er det store vindistriktet i Canada. Hos oss er nok canadisk vin fortsatt ganske ukjent, men mange av vinene har mottatt internasjonale priser og regnes for å holde høy kvalitet. Vi kjører forbi et par av vingårdene: Recline Ridge og Larch Hills i Salmon Arms-området.
De beste vinene produseres lenger ned i dalen, mellom Osoyoos i sør og Kelowna i nord. Tettstedet Oliver kalles «Wine Capital of Canada» og er hjem til mer enn 40 vingårder, men ligger utenfor vår reisevei. Vinene derfra serveres imidlertid om bord på toget, så vi får i hvert fall muligheten til å smake på dem.


Bli kjent

Oppholder man seg to dager i samme togkupé er det nær sagt umulig å ikke bli kjent med noen av medpassasjerene, som består av mennesker fra store deler av verden. Ved siden av meg sitter par fra England, Kina, Israel og Tyskland.
– Den ville naturen gjør et voldsomt inntrykk, et uendelig og vakkert landskap. Jeg er helt forgapt i de skiftende scenene. Elvene, isbreene og de turkise innsjøene, sier Thomas Hoch fra Heidelberg i Tyskland.
Det er ikke deres første tur til den canadiske villmarken, men den første med tog.
– Vi har reist med både bobil og båt, og nå altså tog, sier kona Brigitte.
– Overalt er jeg blitt møtt av mennesker som er genuint trivelige. Det er et eventyr å reise rundt i vestre Canada, og har man flaks ser man svartbjørn. Det har vi lyktes med i ett tilfelle, forteller Brigitte.


Rocky Mountaineer er blant verdens flotteste og mest luksuriøse togreiser.
Lokale mat på reisen
Mens vi utveksler reiseopplevelser blir jeg oppmerksom på en hvithodet ørn som letter fra en gren over Fraser River. I likhet med Eagle River er dette foretrukne hekkeplasser for den mektige fuglen. I den urørte naturen finnes det godt med både plass og mat.
Da Fraser overtas av Thomson River er det dags for formiddagsmat. Maten serveres i to bordsetninger. Hvite duker i første etasje. De som får tidlig frokost og lunsj den første dagen, får andre bordsetning dagen etter. Servicen om bord er førsteklasses. Det samme er maten. Ingenting å klage på. Det eneste må være kaffen, som er tynnere og svakere enn vi er vant til. Men det er en bagatell.
Togvert Wendy McMichael, som har jobbet på Rocky Mountaineer i ni år, håper at gjestene får oppleve det beste av hva det vestcanadiske kjøkkenet kan by på.
– Vi serverer mat som hovedsakelig er basert lokale produkter fra regionene toget kjører gjennom. Vi er et team som elsker denne jobben og som er lidenskapelig opptatt av togreiser. Det håper vi at smitter over på gjestene. Og så vil vi jo gjerne vise frem den canadiske matkulturen, sier Wendy.
Noen av de regionale produktene som løftes frem om bord er viner fra Okanagan Valley, mais fra Chilliwack, villaks og storfekjøtt fra Alberta-regionen.


«The Rockies»
Du kan starte reisen med Rocky Mountaineer fra øst eller vest. Østover fra Vancouver eller vestover fra Calgary. Utover todagersturen mellom de to OL-byene
finnes det flere og lengre ruter som strekker seg over flere dager, som for eksempel via Whistler til Jasper. Fordelen med å starte i Vancouver er at forventningene bygges suksessivt opp jo nærmere Rocky Mountains man kommer.
Da vi etter en overnatting på hotell i Kamloops så smått nærmer oss «the Rockies», skjærer toget gjennom tåken og åpenbarer veldige fjellmassiver. Rett foran oss kan vi se Castle Mountains nesten tre tusen meter høye og snøkledde topp.
Landskapet utenfor vinduet skifter hele tiden karakter. Jo høyere vi kommer, desto svalere blir luften og dess smalere blir elvene. Plutselig dukker Lake Louise opp med sitt forførende vakre og turkise brevann. Innsjøen speiler Crowfoot-breen som ble kilden til dannelsen av innsjøen for 10 000 år siden.
Min morfar var en av disse jegerne, såkalte trappers.
Togstasjonen ved Lake Louise ble for øvrig kjent gjennom filmen «Doktor Zhivago» fra 1965 med Julie Christie og Omar Sharif i hovedrollene.

Berømte tehus
Etter to lange og begivenhetsrike dager om bord på toget er vi fremme i Banff ved skumringstid. Selv om Banff er togets endestasjon, er det ikke slutt på opplevelsene. Mange velger å foreta en utflukt fra Banff langs Bow Valley Parkway til Lake Louise, overnatte på enorme Fairmont Chateau Lake Louise, og derfra ta den 3,5 kilometer lange turen opp til Lake Agnes og det berømte serveringsstedet Lake Agnes Tea House. Tehuset ligger tett på innsjøen 2135 meter over havet, og ble opprinnelig reist som en nødbu for arbeidere tilknyttet Canadian Pacific Railway. Lake Agnes Tea House har servert te siden 1905.
Banff er et svært populært reisemål for dem som liker aktivt uteliv. Om vinteren er det ski som gjelder, om sommeren kajakk, rafting, fjellklatring, riding eller sykling. Stedet har dessuten en av verdens vakreste golfbaner.
Tehuset ble opprinnelig reist som en nødbu.
Selv nyter jeg å bare surre rundt i landskapet jeg har drømt om. Jeg er i en tilstand av lykke, men der nedstemtheten presser seg på siden reisen dessverre går mot slutten.
«Jeg avskyr en hyggelig slutt. Jeg har en antipati mot slutt generelt. Den siste siden, siste vers …, skriver den engelske forfatteren Jenny Diski i boken «Stranger On A Train», en personlig beretning fra hennes nordamerikanske togreiser.
Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er noe vemodig over at det er slutt. Drømmen min om Rocky Mountaineer er oppfylt og tilbakelagt. Jeg trøster meg med at det største eventyret er det som gjenstår.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2022



