Fjellørretfiske i Skarvheimen

Men … det der er jo ikke småfisk!

Inneklemt mellom steile fjell i Skarvheimen står Sanne og kaster med sluk i et spritklart tjern uten vegetasjon. Med et godt øye er selv vannloppenes bevegelser synlige. Sanne er svært oppmerksom, og hun har registrert ørsmå forstyrrelser under slukens gange i vannet. Hun tolker det som napping av småfisk og kompenserer løsbettet med mindre kroker. Det er da den sitter, og vi forstår begge at det ikke er noen småtass som drar i andre enden av snøret.

Et smart valg

Da ørreten er velberget på land, konstaterer vi at den er av det kaliberet vi hadde mistanke om under innsveivingen: stor og feit. Til tross for beliggenheten nær 1400 meter over havet, kort sommersesong og generelt lave vanntemperaturer, har dette individet tydeligvis funnet tilstrekkelig med næring, og har hatt en upåklagelig vekstkurve. Er det flere av dem her ute?

Sanne og jeg har hatt noen dager med sorgløs vandring i dette store fjellområdet som tidligere ble kalt for Nordfjella, midt mellom Hardangervidda og Jotunheimen. I det henrivende sommerværet har det imidlertid vært komplisert å få et fiskeresultat som står i stil med innsatsen.

Dette har vi observert mange ganger tidligere i disse høyfjellsregionene. Om vi er riktig uheldige og forholdene ikke ligger til rette, kan det, selv i vann med et godt rykte, være plundrete å få nærkontakt med ørreten. Nå står vi foran den siste overnattingen på turen, og vi befinner oss ved en mindre kjent avkrok i Skarvheimen. Dette skal vise seg å være et smart valg ...

Gull og sølv

Etter oppturen med Sannes ørret, fortsetter vi å rusle langs nordsidens frodige bredder. Vi stopper etter noen meter, for så å kaste sluken så langt vi kan. Mange steder er tjernet temmelig dypt. Vi lar derfor lokkemidlet synke en stund før det rykkvis sveives inn igjen. Etter noen minutters fiske beveger vi oss videre til et nytt utgangspunkt. Erfaringsmessig viser det seg gjerne at det er lurt ikke å dvele for lenge på hvert sted ved vann der man ikke er lokal­kjent.

Omsider skjønner vi at Sannes hell ikke var tilfeldig. Den stedegne ørretbestanden våkner ordentlig til liv i ettermiddagstimene og tar våre sluker med begjærlighet. Så lenge sikten i vannet er så suveren som den er, har vi gitt avkall på de mest glorete fargene. Gull og sølv er faktisk det som funker best. Og kveldens vinner er en 15 grams «Cast Champ» som forhandleren påsto var en utgående modell. Jammen godt jeg kjøpte sportsbutikkens restlager av denne langtkastende skjesluken!

Under åpen himmel

Det blir fort mørkt inne i fjellgryta når sola har gått ned. Derfor avlyser vi planen om å prøve fra andre siden av vannet. Dette området består stort sett av rasmateriell fra de hengebratte fjellene; ei grovura steinørken som advarer mot nærmere bekjentskap i tussmørket. I stedet ordner vi til et par markstenger og slenger agnene ut tett ved innfallsoset.

For å redusere vekta i ryggsekken har vi droppet teltet på denne turen. Med gode værutsikter og retrettmuligheter langs hele ruta, er det uproblematisk å legge seg til for natta på «cowboy-vis». Og opplevelsen av å sove under åpen himmel kan ikke sammenlignes med noe annet. Den friske lufta, lydene, luktene og ikke minst det høyloftede taket som nattehimmelen danner, er kjærkomne kontraster til de vante og komfortable omgivelsene hjemme.

Uberegnelig ørret

Lett forvirret slår jeg brått opp øynene. En rev på slutten av sitt nattlige streiftokt har fått teften av oss og varsler med høylytt bjeffing. Klokka er knapt fem, men sola har allerede rukket å kaste glød over nutene. Mens turkompanjongen min fortsatt sover tungt, velger jeg å bli liggende og nyte naturen mens dagen gryr. Scenarioer
av dette slaget kan ikke kjøpes for penger. Det gjelder bare å benytte sjansen når den er der!

Smått om senn er det også liv i Sanne. Da rusler vi bort til elveinnløpet for å sjekke markstengene. Og som vanlig i høyfjellet: Innoset har også denne gangen trukket til seg fisk. En flott ørret, gul i skinnet og med markerte prikker i rødt, har svelget markkroken.

Vi er på offensiven og fisker tålmodig en god stund, men bettet fra gårsdagen uteblir. Det melder seg ingen flere slengere i oset, heller. Ørreten som lever i de alpine fjellene, er ofte mystisk uberegnelig. Etter min mening kan man gjerne si at jo høyere vi kommer over havet, desto mer ustabil er fisken. Akkurat nå har jeg likevel en mistanke om at den uendelige lange rekken av solfylte dager regulerer dens aktivitetsperioder.

Herlig tur

Vind og regn er erkefienden i fjellet. Dermed kan vi ikke jamre oss over finværet. Børa hjem begynner like fullt å bli tyngre enn hva vi hadde tenkt. På den måten begrenser ytterligere fiske seg egentlig selv.

Det enkle leirutstyret er raskt pakket, og snart starter vi nedstigningen på vei hjemover. I nærheten klinger det lett i bjellesau som stabber sommersløvt rundt i frodige gresslier. Og bak oss blir den tilsynelatende ugjennomtrengelige ridderborgen, Hallingskarvet, mindre og mindre.

– For en herlig tur det har vært! utbryter Sanne. Det er det lett å være enig i. Selv om vi begynner å bli slitne og trøtte etter mange mil med vandring i stedvis både ulendt og bratt terreng, vet jeg med sikkerhet at vi om ikke lenge vil lengte tilbake. 

Skarvheimen

Skarvheimen fikk navnet sitt så sent som i 1995 og omfatter variert høyfjellsnatur i fylkene Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Buskerud. Området forbinder Jotunheimen med Hardangervidda. Sportsfiskemulighetene er gode, med mange tilbydere gjennom Inatur.no. Noen av de mest kjente er «Aurlandskortet» som dekker mer enn 200 vann. Vær oppmerksom på at isen kan ligge lenge i enkelte av lokalitetene, og med en viss risiko for variasjon fra år til år. Området er temperaturavhengig, men slutten av juli og hele august bruker å være gode perioder.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv