Våre nasjonalparker
Norges naturskatter: Fra Laurvigs Bøgeskov til Lofotodden
«Vi kan være glade for at vi fortsatt lever i et land, hvor det ennå så lenge finnes rom nok, tonende lydrom av avstand, rundt stillhetens klare tone».
Det skrev Hans Børli i diktet i «Den levende stillhet». Dette «rommet» som Børli snakket om er best ivaretatt av Kongen i statsråd, som fastsetter enkelte verneområder ved forskrift. Et slikt område kan, som Naturmangfoldsloven §35 sier, være en nasjonalpark. Ifølge loven heter det at «[ …] større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep» kan vernes som nasjonalpark, og at «I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvirkning er en forutsetning for å ivareta verneformålet».
I Norge har vi 47 nasjonalparker; 40 på Fastlands-Norge og syv på Svalbard.
Det første vernet
Ideen om å verne visse naturområder for menneskelige inngrep er hverken norsk eller ny. Den 1. mars 1872 ble et 8983 kvadratkilometer stort område i delstatene Idaho, Montana og Wyoming i USA verdens første nasjonalpark. Området, som av urbefolkningen kaltes «Mitzi-a-dazi» – oversatt som «De gule steiners elv» – er bedre kjent som Yellowstone nasjonalpark.
Tankene omkring det å opprette slike verneområder bredte om seg, og før århundret var omme hadde alle verdensdelene fått sine første nasjonalparker – bortsett fra Europa. Det var ikke slik at vi var helt fremmed for ideen her i nord – vi hadde tross alt en tanke om å verne visse områder i Norge også – men da gjerne ut ifra estetiske kriterier, mer enn et ønske om å ta vare på mangfoldet og det urørte.
Først ut var grunneier Fritz Treschow, som i 1883 foreslo at bøkeskogen i Larvik kunne overtas vederlagsfritt av staten «for at den paa den bedste Maade kunde blive bevarte som en Herlighed for Larvig». Stortinget vedtok å motta tilbudet i april året etter, og «Laurvigs Bøgeskov» ble således Norges første vernede naturområde.
Da vi bikket over til det 20. århundre ble holdningen til arealfredning, med tanke på å beskytte naturen, noe mer konsekvent. Daværende formann i Den Norske Turistforening, Yngvar Nielsen, snakket om «at holde af en del av Norge» under årsmøtet i 1904, og sa at: «Ingen får lov å krenke Trondheim domkirke eller kongehallen i Bergen. Men også naturen trenger vern».
I 1909 holdt professor N. Wille et foredrag i Det Norske Geografiske Selskab hvor han fortalte at naturen blir stadig mer ødelagt av mennesker inngrep, og at man i resten av verden forsøkte å beskytte naturen mot ødeleggelse gjennom lovgivning. Wille mente det var på høy tid at Norge fulgte etter.
«Fredet ved lov»
Nielsen og Willes tanker fikk gjennomslag, og 25. juli 1910 fikk Norge sin første naturfredningslov; altså «Lov om naturfredning». I 1916 kom det et tillegg til denne loven som ga hjemmel for opprettelse av nasjonalparker, men likevel skjedde det fint lite.
I «Norges kulturhistorie Bind 8: Underveis – mot nye tider» skriver Ragnhild Sundby at «dette aspektet i samfunnsutviklingen [nok syntes] fjernt for så vel politikere som for folk flest». Da var de nok mer progressive i Sverige. Der hadde den svensk-finske polarforskeren A. E. Nordenskiöld tatt til orde for å opprette riksparker i de nordiske landene, og allerede i 1909 hadde Sverige fått sine ni første nasjonalparker.
Når det er sagt, tok vi noen små steg i Norge også. Området ved Nordkapp ble vedtatt vernet i 1929 da en fryktet at turiststrømmen fra cruiseskipene som la til ved Nordkapplatået skulle ødelegge naturen. Det hører til historien at cruiseskip på den tiden hadde for vane å male et slags «Vi var her»-visittkort på fjellveggen før de dro igjen, men de få som protesterte på den tiden fikk ikke gehør for sin klagesang. Snarere tvert imot svarte landbruksministeren at Nordkapp var et «saa stygt og nakent fjeld» at det ikke gjorde noe om det ble pyntet litt på.
Men ikke alle hadde samme holdning som landbruksministeren. Oberstløytnant K.G. Gleditsch, som skrev en rekke reisehåndbøker over Norge, stilte i 1940 spørsmålet om etterslekten vil tilgi oss om ikke Jotunheimen blir fredet mens det ennå er tid. Noen ører var i ferd med å lytte, og smått om senn ble flere og flere områder vernet, og da med skilter som «Fredet ved lov». Hva en fredning innebar var det imidlertid få som forsto, og som Sundby skriver: «Fredningsskiltene ble i utstrakt grad betraktet som ideelle skyteskiver for øvelsesskyting».
Noe måtte gjøres, og i 1954 fikk vi en ny naturvernlov – «Lov om naturvern» – og i premissene for den loven lå det at det skulle opprettes en stilling som Statens Naturverninspektør. Stilling ble først besatt i 1960.
Rondane
To år senere, i 1962, fikk Norge sin første nasjonalpark. Riktignok ble ikke begrepet «nasjonalpark» innført i naturvernloven før loven ble revidert i 1970, men Rondane nasjonalpark ble like fullt opprettet med det formål å «ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde, ta vare på et høyfjellsøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold, ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane, sikre variasjonsbredden i naturtyper som rondaneområdet omfatter, herunder innslag av høyereliggende bjørke- og barskog, bevare landskapsformer og særpregede geologiske forekomster, og ta vare på verdifulle kulturminner.»
Fredningsskiltene ble i utstrakt grad betraktet som ideelle skyteskiver for øvelsesskyting.
Dette fjellområdet «tilhørte» allerede det norske folket gjennom malerier og poesi, og nå skulle det vernes for fremtiden. Året etter, i 1963, fikk Norge sin andre nasjonalpark, nemlig Børgefjell.
Tanken om å danne en og annen nasjonalpark virket ikke lenger så fjern som den gjorde omtrent 60 år tidligere, da ideen om å verne litt av naturen først ble foreslått. Snarere begynte det å haste litt, slik at en kunne bevare mest mulig før den tekniske utviklingen gikk for langt. Samtidig fikk nordmenn et økende behov for rekreasjon, og for å komme i kontakt med naturen.
I 1964 ble det derfor utarbeidet en landsplan for nasjonalparker, og på lista sto det 16 områder; deriblant Dovrefjell, Hardangervidda, Stabbursdalen og Oberstløytnant K.G. Gleditsch Jotunheimen. Forslaget ble behandlet i Stortingets kommunalkomité 1967, og Stortinget støttet opprettelse av 12 av de 16 områdene.
Hva er en nasjonalpark?
Det defineres av Miljødirektoratet som et stort naturområde med særegne eller representative økosystem. De kan også være landskap uten store naturinngrep. De store verneområdene skal sikre at samspillet i naturen ikke blir forstyrret, og er en viktig del av arbeidet med å forhindre utrydding av planter og dyr.
Naturmangfolds-loven §35 (utdrag)
«I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted, med mindre slik påvirkning er en forutsetning for å ivareta verneformålet. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen aktivitet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare planter eller dyr, kulturminner eller geologiske forekomster.»
De nye nasjonalparkene
Ting tar tid, og det tok hele 25 år før 15 av de 16 områdene forslått i landsplanen ble til faktiske nasjonalparker, da Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark ble opprettet i 1989. Men allerede i 1980 la et utvalg, ledet av Guttorm Hansen frem et forslag om en tre-, firedobling av verneområder i Norge. Forslaget gikk gjennom den byråkratiske prosessen, og kom ut igjen som «Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge» i 1992. Planen ble vedtatt av Stortinget året etter, men med bakgrunn i utredningen ble Jostedalsbreen nasjonalpark opprettet allerede i 1991.
Snarere begynte det å haste litt.
Så skulle det gå ti år før Forollhogna nasjonalpark ble opprettet i 2001, som den første av «de nye nasjonalparkene», og i dag er 47 nasjonalparker vernet for etterslekten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 47 2022
Nasjonalparker i tall
Antall nasjonalparker i Norge: 47 (40 på fastlandet og 7 på Svalbard)
Vår første nasjonalpark: Rondane nasjonalpark (1962)
Vår yngste nasjonalpark: Lofotodden nasjonalpark (2018)
Vår største nasjonalpark: Sør-Spitsbergen nasjonalpark (13 286 km²)
Vår største nasjonalpark på fastlandet: Hardangervidda nasjonalpark (3 422 km²)
Vår minste nasjonalpark: Gutulia nasjonalpark (23 km²)
Vår våteste nasjonalpark: Ytre Hvaler nasjonalpark (dekker et område på 354 km² hvorav 340 km² er sjøareal).
Denne saken ble første gang publisert 27/09 2022.
