Norgesferiens elitedivisjon

Aldri har uttrykket skrekkblandet fryd passet bedre. Slike opplevelser blir en dragkamp mellom fryd og voksenbleier!

Sotrastrilen Lars Lauvik har nettopp gått den spektakulære klatrestien – også kalt via ferrata – til toppen av fjellet Hoven bak hotel Alexandra. Selv ikledd et iøynefallende batikkmønster av svetteflekker og en oppsiktsvekkende ukledelig hjelm, klarer han kunststykket å se inderlig fornøyd ut.

Europas lengste

Han er ikke alene om å frivillig utfordre kontrollen over egen blære i Loen. Hele 40 000 knehaser på halvparten så mange turister, fant dirrende veien til toppen av Hoven via via ferrataen (!) i fjor.

Erik Brendefur er daglig leder for Loen Active. Han forklarer meg hvordan klatrestien ble til.

– Direktøren for Alexandra er uglad i høyder, men gikk en via ferrata i 2009. Da fikk han ideen. Vår via ferrata åpnet i 2012. Det kom bare 600 gjester første året, men da vi bygde Gjølmunnebrua i 2013, kom det flere.

Nevnte bro henger over et 160 meter dypt juv og er Europas lengste i sitt slag. Den er kjent for å forvandle selv de mest mandige, knortete knær til båndspagetti. Jeg tenker i mitt stille sinn, at denne typen tursti definitivt er for de som har mindre metall i munn, knær, hofter og ræv, enn hva som finnes i enkelttrinnene underveis.

Brendefur, derimot, spilte på fotballaget Stryn med Tore André Flo i sin grønne ungdom, og ser fremdeles ut som han nonchalant kan spasere opp kablene til Skyliften.

Hvor er Sissel?

Dette transportmidlet utsetter jeg meg for nå – mot bedre vitende. De andre i gondolen – blant annet to kjærester som skal paraglide – har neppe store problemer med å se at her an­kommer det en tidligere fylkesmester i høydeskrekk. Jeg er blek som et sjølik og håndflatene frembyr ideelle vekstvilkår for sjampinjongdyrking. Så setter en av de bratteste gondolbanene i verden seg i bevegelse.

Om jeg hadde øynene lukket hele veien opp, så bruker jeg dem til gagns på toppen. Her er det som om pengene jeg betalte for Skylift-billetten, har kjøpt meg hele Vestlandet. I den grad du overhodet kan snakke om skuffelse i akkurat dette øyeblikket, så må det være over at Sissel Kyrkje­bø ikke stemmer i bak en bergnabb.

Paragliderne kan ikke hoppe på grunn av vinden. Gondolen ned deler de atter med en mann som lover Han der oppe dyrt og hellig å aldri mer drikke alkohol om han overlever.

Stil og klasse

På hotellets restaurant Charlotte får jeg anbefalt en utmerket, amerikansk chardonnay til maten, som jeg foreviger med mobilen. Samtidig benytter jeg anledningen til å lese meg opp på Alexandras historie.

Hotellet åpnet allerede i 1884. Den gangen var engelske turister i flertall, og hotellet tok navn etter prinsesse Alexandra av Danmark, gift med prinsen som senere ble kong Edward VII av England. På slutten av 1950-tallet startet utbyggingen av det nå­værende hotellet. Medregnet underbruket Hotel Loenfjord, som ble bygget i 1996, er det i høy­sesongen ofte flere gjester her enn innbyggere i Loen.

Siden jeg er en jovial kar, begynner jeg å småprate litt med den unge kelneren, som sier at det «passer perfekt å jobbe på hotellet, siden jeg bor i Stryn, fem minutter unna». Av dette skjønner jeg at blodtrimmede Bugatti­­er er billige i kommunen og radarkontrollene få, siden Stryn befinner seg i hvert fall 10–12 kilometer unna.

Den rikholdige middags­buffeten inneholder også hval; helt uten «trigger warning»-skilt for å advare sarte utlendinger.

Jeg ligner utvilsomt ikke så lite på et av disse sjøpattedyrene selv, når jeg mett og fornøyd setter kursen mot rommet.

Aktiv ferie

– Det er veldig få som MÅ reise til Loen, og det er førende for hvordan vi tenker når vi tilpasser produktet. Det er vår jobb å skape en interesse og lyst til å reise hit. Dette er vesensforskjellig for hvordan folk mange andre steder må tenke. Vi har heldigvis klart å skape den lysten. Det er ikke mer komplisert enn det.

Richard Grov er femtegenerasjons hotellmann og Alexandras direktør. Han beskriver troppene sine – som kommer opp i 400 tilsatte på sommerstid – som en stor familie fra 25 nasjoner, alle rekruttert uten bruk av byrå.

Grov er godt klar over hvilket trumfkort vestlandsnaturen er:

– Vi har jo en natur som mange har beundret. I gode gamle dager sto man på avstand og lot seg fascinere. Nå kommer man til opplevelsen raskere og har mer energi til overs.

Noe av det direktøren er mest forbauset over, er det han kaller «de nye fugleartene» over Loen. Altså paragliderne og alle de andre luftsportutøverne som – bokstavelig talt – sirkler rundt Skyliften som møll rundt en utelykt. Nå bør selvsagt ingen luftsportutøvere prøve å fly rundt Skyliftens kabler, men bildet var simpelthen for godt til å la ligge ubenyttet.

Den innovative direktøren har så mye å fortelle om, at det er vanskelig å rive seg løs. Jeg har likevel en vandring å foreta selv. En vandring som begynner med en biltur på en vei som ligger så nær Hotel Alexandra, at man kan si den er et steinkast unna, selv om jeg var en sånn som kastet dødt med liten ball i gymtimen.

Tøft motbakkeløp

Pussig. Alle de utenlandske bilene som kommer mot meg når jeg kjører innover Lodalen, ser ut til å ha kupélyset på. Er dette et nytt EU-påbud som ikke er ratifisert i Norge ennå? Så skjønner jeg det: Alle de hvitnende, nesten fluore­scerende knokene på hender som holder krampaktig i rattet, gir et trolsk lys inni de tyske og danske doningene. For veien er stedvis kronglete som en åreknute og smal som øynene på din ektefelle når du kommer hjem tolv over halv fem om morgenen etter firmafesten på jobben.

En kar har tatt seg råd til lav, bred Porsche og pilotbriller, men ikke det mest elementære ryggekurset. Bobilene får skrubbet bort det ytterste laget med bjørke­pollen og mumifiserte insekter fra sidespeilene.

På venstresiden av meg befinner fjellet Skåla seg. Erik Brendefur har opplyst meg om at Nord-Europas tøffeste motbakkeløp starter ved foten av fjellet, og så har de rautende gale deltagerne 8,2 kilometer skjærsild foran seg frem til toppen, 1848 meter over havet. Norske Anita Håkenstad Evertsen har rekorden i kvinneklassen med tiden 1:20:06.

Enorme flodbølger

På høyresiden ligger Lovatnet, så unaturlig grønnblått, at en kunstner måtte sett etter noe annet på paletten for å ikke fremstå som tussete. Fargen sminker vakker en tragisk historie.

Den 15. januar 1905 løsnet en berghammer på 50 000 kubikkmeter fra Ramnefjellet. På sin vei ned mot Lovatnet, dro den med seg 300 000 kubikkmeter til, før raset laget en 40 meter høy flodbølge som drepte 61 av de 122 folkene som bodde i bygdene Nesdal og Bødal.

Den 13. september 1936 gikk et nytt ras, og beregninger viser at tsunamien nådde opp i hele 74 meters høyde. Denne gangen omkom 73 mennesker, og bygdene ble fraflyttet.

Så sent som i juni ble en bobil kastet ti meter bort fra veien bare på grunn av lufttrykket fra et stort snøskred.

Dampbåt i lia

Innerst i Lodalen tabber jeg meg ut. En foreteelse så vanlig, at den egentlig knapt er verdt å nevne. Saken er uansett at jeg parkerer bilen ved en liten bro, i den faste overbevisning at veien straks tar slutt, for så å måtte gå minst et par kilometer på den antatt ikke-eksisterende veien.

Belønningen for grustråkkingen er likevel storslått. For der ligger Kjenndalsbreen, like billedskjønn som de to tyske turistene ved min side er grimme. Breen virker på sett og vis levende. Det sikler i bekker, det blinker blått; iskappen er en slags frostjotnehånd som kan strekke ut eller krumme fingrene etter behag.

Jeg står der en god stund. På den lange gåturen tilbake til bilen, peiser tyskerne fordi og lar meg ete støv, som om de har skjønt hva jeg tenkte om dem.

Siden jeg har brukt såpass lang tid på turen, og gjerne vil få noe annet i skrotten enn veistøv, virker Kjenndalstova som et lovende sted å stoppe. Fra uteserveringen er det gamle såret i Ramnefjellet etter rasene overraskende lett å få øye på. Etter å ha spist en ypperlig viltburger som gjør alle fordommer mot norsk veimat til skamme, begir jeg meg videre.

Enda en liten ekspedisjon vil jeg gjerne ut på. En merkelig rustbrun buk er synlig i lia mellom veien og Lovatnet. Jeg begir meg nedover, og er etter få minutter fremme ved det maltrakterte vraket av den lille dampbåten Lodølen, som i 1905 først ble kastet 300 meter opp på land, og så ytterligere noen hundre meter i 1936. Her ligger den nå med bunnen i været, som et slags forvitrende monument over de ekstreme kreftene som var i sving. Mange fra de hardt rammede bygdene Nesdal og Bødal har nok spøkt og ledd på denne båten, blant dem de 93 omkomne som aldri ble funnet, men fikk sin grav i Lovatnet.

Midt i et glanset postkort

Om Loen tok pusten fra meg fra toppen av Skyliften, der jeg hadde et 210-graders panoramautsyn 1011 meter over fjorden, så ser bygda – for å bruke et godt norsk ord – helt stunning ut fra Alexandras bassengområde. I parentes bemerket, så anvender hotellet konsekvent nynorsk på nettsiden og i all kommunikasjon. Noe jeg synes er veldig barskt, selv om jeg ikke akkurat sang fagets pris på skolen.

Der nede er fjorden, i en grønnfarge man er vant til å forbinde med smykkesteiner eller Instagrambilder fra utenlandsreiser med mye oliven i salatene. Det er godt mulig fargen skyldes alger som oppdrettsnæringen river seg i håret over, men pent er det.

Over meg klatrer Skyliften trottig opp og ned fjellet Hoven, med gondoler fulle av folk som kanskje – slik jeg gjorde – lover å leve som søylehelgener om de bare overlever.

Og her – midt i dette glansede postkortet hvis ekthet jeg nesten trekker i tvil – ligger jeg i et boblebad og nyter min Aperol Spritz. Eller gomler i hvert fall på appelsinskiven som nå er glassets eneste innhold.

Filmhelten klør seg i høyre øye så glasset på de falske RayBan’ene faller ut, og bestemmer seg for å kjøpe en drink til.

Når køene til landets passkontorer får køen til jentedoen under Woodstockfestivalen til å blekne, og det virker mer sannsynlig at du vil få russisk pass før du får et norsk, så kan du gjøre dummere ting enn å vurdere en Norgesferie i Loen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 34 2022