Det viktige ettersøket
Klassiske tabber når du skal finne skadeskutte dyr
Det har falt et dårlig skudd. Dyret har forsvunnet, og i de følgende timene skal jaktlaget vise hva det kan. Ettersøksjakta stiller spesielle krav til både jegere og hunder.
Det er ingen skam å skadeskyte, men det er en stor skam å ikke gjøre et skikkelig ettersøk. Her er fem klassiske tabber det er lett å gå i.
Skytter mister hodet
Den første tabben gjøres ofte rett etter påskyting. Skytteren er stresset, usikker og frykter det verste. Etter å ha vridd seg som en orm i to-tre minutter uten å ha hørt den forløsende lyden av et dyr som braker over ende i krattet, klarer han ikke å holde seg lenger, og løper over myra mot plassen han sist så elgen. Med det resultat at han raskt mister oversikten over hvor han sto da han skjøt, og like raskt også oversikten over hvor dyret sto da han skjøt. Med en rask løpetur, har han satt ettersøket langt tilbake, i stedet for å merke posten han skjøt fra tydelig, og gå rolig fram og merke plassen han sist så dyret.
Nå er det ikke bare en skadeskyting. Det er en skadeskyting uten sikker påvisning av skuddplass. For riktig å minske sjansene for et vellykket ettersøk, tilbringer den stadig mer stressede skytteren de neste 45 minuttene med å tråkke gjentatte ganger fram og tilbake over skuddplassen. Og gjør for hvert steg jobben litt mer vrien for vedkommende som skal se over skuddplassen, for ikke å snakke om for ettersøkshunden.
I sjeldne tilfeller kan du også oppleve at skytter vil prøve å bløffe seg unna skadeskytingen. En gang opplevde jeg at skytteren blånektet for å ha løsnet skudd overhodet, selv om alle postene rundt hadde hørt at det smalt. Trolig var det en bom, da vi aldri fant noe dødt eller skadet dyr.
Konklusjon: Postjeger må holde hodet kaldt og holde seg i ro til hunde-fører eller jaktlagsleder er på stedet.
For utålmodig – for lite info
Neste tabbe står som oftest hundeføreren eller jaktlederen for. Når de etter et varierende antall minutter endelig er framme hos den uheldige skytteren, er de for utålmodige under intervjuet eller samtalen med skytter. De har for dårlig tid, raser gjennom spørsmålene, og ender opp med å vite for lite. Det beste er å sette seg rolig ned med skytteren og få greie på hva slags dyr han har skutt på, hva slags kaliber og kule han har brukt, hvor mange dyr det var i følget hvis det var flere dyr, hvor dyra kom fra, hvor de dro, hva slags reaksjon dyret ga da det smalt, om de kom gående eller i trav, om skytter hadde rent skuddfelt – og ikke minst; hvor skytter tror han eventuelt har truffet! Gode skyttere eller jegere som skyter mye, både med jaktrifle og luftgevær, har ofte et forhold til hvor skuddet sitter. Gikk det for høyt, gikk det litt til høyre eller gikk det bak?
Vær uansett kritisk til det postskytteren forteller. Noen mister helt hodet, og svarer i hytt og vær. Selv retningen elgen dro etter skuddet har de ikke klart for seg. Andre aner ikke hva slags dyr de har skutt på. Hovedregelen er at jo mer erfaring jegeren har, dess tydeligere og bedre svar har han på omstendighetene rundt skuddet. Uansett – uten å få gode svar på disse spørsmålene, risikerer jaktlaget å starte et ettersøk med mindre innsikt enn de kunne hatt. Og dermed med færre sjanser for å lykkes.
Konklusjon: Et skudd kan ikke kalles tilbake, og om du må vente to minutter eller en time med å gå fram på skuddplassen spiller i de fleste tilfeller ingen rolle. Hold deg i ro!
Dårlig arbeid på skuddplassen
En skuddplass er som et åsted. Tenk på TV-serier hvor kriminalteknikere bruker dager med lupe for å finne selv det minste, lille bevis. Du – eller ettersøksjegeren – skal også gå så nitid over skuddplassen. Har du vært borti dyret med kula, vil det finnes beviser for det på skuddplassen. En dråpe blod, et avskutt hår, en beinsplint – noe vil du finne hvis du bruker nok tid og tålmodighet. Er du riktig heldig, er det snø. Da vil skuddplassen være som et hvitt lerret med synlige spor på. Men på høstlig, våt mark, må du få en god anvisning av hvor skuddplassen er, og deretter bruke godt med tid på å kikke metodisk over skuddplassen.
Finner du blod, har du truffet dyret, og likeledes hvis du finner avskutte hår. Nå kan det riktignok være hår fra nakke eller rygg som er avskutt, men finner du korte hår, er det liten tvil. Se nøye på hårene dy finner. Er de intakte med en liten hårpose nederst, kan det være at de har falt av naturlig. Er de derimot avskutte, ser du bruddet på håret tydelig. Vær også oppmerksom på at i sterk vind kan hår blåse et stykke unna selve skuddplassen.
Er det mye mørke farger på vegetasjonen og lauvet, kan det være vrient å se en eller to bloddråper med det blotte øye. Da kan det avslutningsvis være lurt å stryke et hvitt lommetørkle eller en del av et laken over bakken. Er det blod der vil ofte det hvite tekstilstykket avsløre det. Kunsten å vurdere fargen på blodet, for deretter å si med sikkerhet hvor på kroppen dyret er truffet, er tvilsom. Bruk heller tid på å lete – ikke bare på bakken, men også en meter til halvannen høyt på vegetasjonen rundt skuddplassen. Har dyret skubbet inntil trærne på vei bort, kan det være blod på stammene eller greinene.
Konklusjon: Ta deg god tid på skuddstedet. Her er det konkrete indikasjoner på skaden, du må bare finne dem.
Ikke stole på hunden
Dette er en dummeste – og samtidig letteste – feilen å gjøre. Jeg har gjort den selv ved flere anledninger. Av en eller annen høyst uforklarlig grunn tror jeg at min nese, som knapt registrerer når vi kjører forbi en papirfabrikk, er bedre enn hundens nese – som plukker opp et molekyl eller to, og umiddelbart vet hvilken vei dyret gikk. I går. De gangene jeg har gjort denne ufattelig dumme vurderingen, har det uten unntak endt med at jeg har dratt hunden bort fra sporet og inn dit jeg tror dyret ligger. Der ligger det aldri!
Det er ingen skam å
skadeskyte, men det er stor skam ikke å gjøre et
skikkelig ettersøk
Så har vi trasket tilbake til utgangspunktet, jeg har gitt hunden lang line og trasket molefonken etter. Når hunden så får jobbe fritt, uten idioten i andre enden av tauet, har vi som oftest funnet dyret. Hvordan vi som jegere kan tro vi vet hvor dyret ligger, når hunden markerer en helt annet vei, er en av menneskehetens store, uløste mysterier.
Jeg husker den første gangen best. Tre ganger lot den sporsikre svarthunden meg dra den unna sporet, fordi jeg selv «visste» hvor elgen lå. Tre ganger returnerte vi til skuddplassen, før jeg til slutt resignerte, og lot hunden styre. Da ledet den meg bestemt 500 meter, de siste 100 rett opp og under ei skjørtegran. Der lå halvannetåringen med et høyt lungeskudd som for sikkerhets skyld også satt langt bak.
Konklusjon: La hunden få lede an uten å styre den bort fra sporet – vær så snill!
«Friskmelde» litt for raskt
Å skadeskyte er vondt – mest for dyret, men også for den uheldige skytter. Det er også knyttet en god porsjon skam til det. Litt avhengig av hvordan stemningen er i laget, kan du regne med alt fra et trøstende klapp på skulderen til langvarig mobbing og etsende kommentarer på koia. Det er altså ikke noe stas å skadeskyte. Selv om det kan skje selv den beste. Det er faktisk marginalt bedre å skyte en ren bom. Da slipper du i det minste tanken om dyrets lidelse, samt den belastningen det er for resten av jaktlaget å bruke en dag eller to på å lete etter resultatet av ditt bomskudd.
Derfor vil som en hovedregel både skytter og jaktlaget friskmelde dyret – såframt det ikke finnes uomtvistelige beviser på at det er en skadeskyting. Selv om alle vet at det skal godt gjøres å skyte en ren bom på et så stort dyr som en elg eller fullvoksen hjort.
Den som har størst interesse av å friskmelde dyret, er den som skjøt. Tett fulgt av det øvrige jaktlaget som gjerne vil tilbake til varmen på koia, og ikke stabbe rundt i to pluss og sludd. Dette er ren psykologi. Og ønsket om å friskmelde, vokser seg større dess mere tid som har gått med på ettersøket. Etter noen timer i sludd og blåst, vil selv blod kunne avskrives som resultatet av en naturlig rift, og slett ikke ei kule. Avskutte hår er alltid hjemmehørende på ryggen, og påfallende ujevne klauvspor som spriker hit og dit, sikkert resultatet av en hard fødsel. Dyret er nå helt sikkert i nabokommunen – frisk som bare det. Ikke noe stress her.
Konklusjon: Vær kritisk til «friskmelding». Og ikke gjør det før alle løse tråder er nøstet opp.
Når påskutt vilt forsvinner
Når et hjortevilt er påskutt, men ikke faller, må du som skytter gjøre følgende;
1. Varsle jaktlederen.
2. Få koblet løse hunder, spesielt den som eventuelt kommer inn til skuddplassen.
3. Stopp annen jakt inntil videre.
4. Få lagets ettersøkshund inn på skuddplassen og få gjort en vurdering av hva som har skjedd.
5. Organiser en ettersøksjakt. Eventuell ompostering kan avtales direkte over jaktradioen.
6. Mislykkes ettersøket i regi av jaktlaget, må en ettersøksjeger tilkalles.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt