Det viktige ettersøket

Klas­sis­ke ­tab­ber når du skal finne skadeskutte dyr

Det har falt et dår­lig skudd. Dy­ret har for­svun­net, og i de føl­gen­de ti­me­ne skal jakt­laget vise hva det kan. Et­ter­søks­jakta stil­ler spe­si­el­le krav til både je­ge­re og hun­der.

Pluss ikon
Sist oppdatert

Det er ingen skam å skadeskyte, men det er en stor skam å ikke gjøre et skikkelig ettersøk. Her er fem klassiske tabber det er lett å gå i.

Skyt­ter mis­ter ho­det

Den før­s­te tab­ben gjø­res ofte rett et­ter på­sky­ting. Skyt­te­ren er stres­set, usik­ker og fryk­ter det vers­te. Et­ter å ha vridd seg som en orm i to-tre mi­nut­ter uten å ha hørt den for­lø­sen­de ly­den av et dyr som bra­ker over ende i krat­tet, kla­rer han ikke å hol­de seg len­ger, og lø­per over myra mot plas­sen han sist så el­gen. Med det re­sul­tat at han raskt mis­ter over­sik­ten over hvor han sto da han skjøt, og like raskt også over­sik­ten over hvor dy­ret sto da han skjøt. Med en rask lø­pe­tur, har han satt ettersøket langt til­ba­ke, i ste­det for å mer­ke pos­ten han skjøt fra ty­de­lig, og gå ro­lig fram og mer­ke plas­sen han sist så dy­ret.

Nå er det ikke bare en ska­de­sky­ting. Det er en ska­de­sky­ting uten sik­ker på­vis­ning av skudd­plass. For rik­tig å mins­ke sjan­se­ne for et vel­lyk­ket et­ter­søk, til­brin­ger den sta­dig mer stres­se­de skyt­teren de nes­te 45 mi­nut­te­ne med å tråkke gjen­tat­te gan­ger fram og til­ba­ke over skudd­plas­sen. Og gjør for hvert steg job­ben litt mer vri­en for ved­kom­men­de som skal se over skudd­plas­sen, for ikke å snakke om for ettersøkshunden.

I sjeld­ne til­fel­ler kan du også opp­le­ve at skyt­ter vil prø­ve å bløf­fe seg unna ska­de­sky­tingen. En gang opp­lev­de jeg at skyt­teren blå­nek­tet for å ha løs­net skudd over­ho­det, selv om alle pos­te­ne rundt had­de hørt at det smalt. Tro­lig var det en bom, da vi ald­ri fant noe dødt el­ler ska­det dyr.

Kon­klu­sjon: Post­je­ger må hol­de ­ho­det kaldt og hol­de seg i ro til hun­de­­­-fø­rer el­ler jakt­lags­le­der er på ste­det.

For utål­mo­dig – for lite info

<b>SKUDDPLASEN MÅ UNDERSØKES NØYE.</b>
SKUDDPLASEN MÅ UNDERSØKES NØYE. Foto: Yngve Ask

Nes­te tab­be står som of­test hun­de­fø­re­ren el­ler jakt­le­de­ren for. Når de et­ter et va­ri­e­ren­de an­tall mi­nut­ter en­de­lig er fram­me hos den uhel­di­ge skyt­te­ren, er de for utål­mo­di­ge un­der in­ter­vju­et el­ler samtalen med skyt­ter. De har for dår­lig tid, ra­ser gjen­nom spørs­må­le­ne, og en­der opp med å vite for lite. Det beste er å set­te seg ro­lig ned med skyt­te­ren og få greie på hva slags dyr han har skutt på, hva slags ka­li­ber og kule han har brukt, hvor man­ge dyr det var i føl­get hvis det var fle­re dyr, hvor dyra kom fra, hvor de dro, hva slags re­ak­sjon dy­ret ga da det smalt, om de kom gå­en­de el­ler i trav, om skyt­ter had­de rent skudd­felt – og ikke minst; hvor skyt­ter tror han even­tu­elt har truf­fet! Gode skyt­te­re el­ler je­ge­re som sky­ter mye, både med jakt­rif­le og luft­ge­vær, har ofte et for­hold til hvor skud­det sit­ter. Gikk det for høyt, gikk det litt til høy­re el­ler gikk det bak?

Vær uan­sett kri­tisk til det post­skyt­te­ren for­tel­ler. Noen mis­ter helt ho­det, og sva­rer i hytt og vær. Selv ret­nin­gen el­gen dro et­ter skud­det har de ikke klart for seg. And­re aner ikke hva slags dyr de har skutt på. Ho­ved­re­ge­len er at jo mer er­fa­ring je­ge­ren har, dess ty­de­li­ge­re og bedre svar har han på om­sten­dig­he­te­ne rundt skud­det. Uan­sett – uten å få gode svar på dis­se spørs­må­le­ne, ri­si­ke­rer jakt­laget å star­te et et­ter­søk med mind­re inn­sikt enn de kun­ne hatt. Og der­med med fær­re sjan­ser for å lyk­kes.

Kon­klu­sjon: Et skudd kan ikke kal­les til­ba­ke, og om du må vente to mi­nut­ter el­ler en time med å gå fram på skudd­plas­sen spil­ler i de fles­te til­fel­ler in­gen rol­le. Hold deg i ro!

<b>BLODSPOR: </b>Tydelige spor av skadeskutt dyr.
BLODSPOR: Tydelige spor av skadeskutt dyr. Foto: Jør­und Lien

Dår­lig ar­beid på skudd­plas­sen

En skudd­plass er som et åsted. Tenk på TV-se­ri­er hvor kri­mi­nal­tek­ni­ke­re bru­ker da­ger med lupe for å finne selv det mins­te, lil­le be­vis. Du – el­ler et­ter­søks­je­ge­ren – skal også gå så ni­tid over skudd­plas­sen. Har du vært borti dy­ret med kula, vil det fin­nes be­vi­ser for det på skudd­plas­sen. En drå­pe blod, et av­skutt hår, en bein­splint – noe vil du finne hvis du bru­ker nok tid og tål­mo­dig­het. Er du rik­tig hel­dig, er det snø. Da vil skudd­plas­sen være som et hvitt ler­ret med syn­li­ge spor på. Men på høst­lig, våt mark, må du få en god an­vis­ning av hvor skudd­plas­sen er, og der­et­ter bru­ke godt med tid på å kikke me­to­disk over skudd­plas­sen.

Fin­ner du blod, har du truf­fet dy­ret, og li­ke­le­des hvis du fin­ner av­skut­te hår. Nå kan det rik­tig­nok være hår fra nak­ke el­ler rygg som er av­skutt, men fin­ner du kor­te hår, er det li­ten tvil. Se nøye på hå­re­ne dy fin­ner. Er de in­tak­te med en li­ten hår­pose ne­derst, kan det være at de har falt av na­tur­lig. Er de der­imot av­skut­te, ser du brud­det på hå­ret ty­de­lig. Vær også opp­merk­som på at i sterk vind kan hår blåse et styk­ke unna sel­ve skudd­plas­sen.

Er det mye mør­ke far­ger på ve­ge­ta­sjo­nen og lau­vet, kan det være vri­ent å se en el­ler to blod­drå­per med det blot­te øye. Da kan det av­slut­nings­vis være lurt å stry­ke et hvitt lom­me­tør­kle el­ler en del av et la­ken over bak­ken. Er det blod der vil ofte det hvi­te tek­stil­styk­ket av­slø­re det. Kuns­ten å vur­de­re far­gen på blo­det, for der­et­ter å si med sik­ker­het hvor på kroppen dy­ret er truf­fet, er tvil­som. Bruk hel­ler tid på å lete – ikke bare på bak­ken, men også en me­ter til halv­an­nen høyt på ve­ge­ta­sjo­nen rundt skudd­plas­sen. Har dy­ret skub­bet inn­til trær­ne på vei bort, kan det være blod på stam­me­ne el­ler grei­ne­ne.

Kon­klu­sjon: Ta deg god tid på skudd­ste­det. Her er det kon­kre­te in­di­ka­sjo­ner på ska­den, du må bare finne dem.

<b>FAKTA: </b>Hold deg i ro! Vent med å gå fram til skuddplassen til alle faktaene er på bordet
FAKTA: Hold deg i ro! Vent med å gå fram til skuddplassen til alle faktaene er på bordet

Ikke sto­le på hun­den

Det­te er en dum­mes­te – og sam­ti­dig let­tes­te – fei­len å gjø­re. Jeg har gjort den selv ved fle­re an­led­nin­ger. Av en el­ler an­nen høyst ufor­klar­lig grunn tror jeg at min nese, som knapt re­gist­re­rer når vi kjø­rer for­bi en pa­pir­fa­brikk, er bedre enn hun­dens nese – som pluk­ker opp et mo­le­kyl el­ler to, og umid­del­bart vet hvil­ken vei dy­ret gikk. I går. De gan­ge­ne jeg har gjort den­ne ufat­te­lig dum­me vur­de­rin­gen, har det uten unn­tak endt med at jeg har dratt hun­den bort fra spo­ret og inn dit jeg tror dy­ret lig­ger. Der lig­ger det ald­ri!

Det er in­gen skam å
ska­de­sky­te, men det er stor skam ikke å gjø­re et
skik­ke­lig et­ter­søk

Så har vi tras­ket til­ba­ke til ut­gangs­punk­tet, jeg har gitt hun­den lang line og tras­ket mo­le­fon­ken et­ter. Når hun­den så får jobbe fritt, uten idio­ten i and­re en­den av tau­et, har vi som of­test fun­net dy­ret. Hvor­dan vi som je­ge­re kan tro vi vet hvor dy­ret lig­ger, når hun­den mar­ke­rer en helt an­net vei, er en av men­nes­ke­he­tens sto­re, uløs­te mys­te­ri­er.

Jeg hus­ker den før­s­te gan­gen best. Tre gan­ger lot den spor­sik­re svarthunden meg dra den unna spo­ret, for­di jeg selv «viss­te» hvor el­gen lå. Tre gan­ger re­tur­ner­te vi til skudd­plas­sen, før jeg til slutt re­sig­ner­te, og lot hun­den sty­re. Da le­det den meg be­stemt 500 me­ter, de siste 100 rett opp og un­der ei skjørte­gran. Der lå halvannetåringen med et høyt lun­ge­skudd som for sik­ker­hets skyld også satt langt bak.

Kon­klu­sjon: La hun­den få lede an uten å sty­re den bort fra spo­ret – vær så snill!

«Frisk­mel­de» litt for raskt

Å ska­de­sky­te er vondt – mest for dy­ret, men også for den uhel­di­ge skyt­ter. Det er også knyt­tet en god por­sjon skam til det. Litt av­hen­gig av hvor­dan stem­nin­gen er i laget, kan du reg­ne med alt fra et trøs­ten­de klapp på skul­de­ren til lang­va­rig mob­bing og et­sen­de kom­men­ta­rer på koia. Det er alt­så ikke noe stas å ska­de­sky­te. Selv om det kan skje selv den beste. Det er fak­tisk mar­gi­nalt bedre å sky­te en ren bom. Da slip­per du i det mins­te tan­ken om dy­rets li­del­se, samt den be­last­nin­gen det er for res­ten av jakt­laget å bru­ke en dag el­ler to på å lete et­ter re­sul­ta­tet av ditt bom­skudd.

<b>HOLD HODET KALDT: </b>Postjeger må holde seg i ro til hundefører eller jaktlagsleder er på stedet
HOLD HODET KALDT: Postjeger må holde seg i ro til hundefører eller jaktlagsleder er på stedet

Der­for vil som en ho­ved­re­gel både skyt­ter og jakt­laget frisk­mel­de dy­ret – såframt det ikke fin­nes uom­tvis­te­li­ge be­vi­ser på at det er en ska­de­sky­ting. Selv om alle vet at det skal godt gjø­res å sky­te en ren bom på et så stort dyr som en elg el­ler full­vok­sen hjort.

Den som har størst in­ter­es­se av å frisk­mel­de dy­ret, er den som skjøt. Tett fulgt av det øv­ri­ge jakt­laget som gjer­ne vil til­ba­ke til var­men på koia, og ikke stab­be rundt i to pluss og sludd. Det­te er ren psy­ko­lo­gi. Og øns­ket om å frisk­mel­de, vok­ser seg stør­re dess mere tid som har gått med på ettersøket. Et­ter noen ti­mer i sludd og blåst, vil selv blod kun­ne av­skri­ves som re­sul­ta­tet av en na­tur­lig rift, og slett ikke ei kule. Av­skut­te hår er all­tid hjem­me­hø­ren­de på ryg­gen, og på­fal­len­de ujev­ne klauvspor som spri­ker hit og dit, sik­kert re­sul­ta­tet av en hard fød­sel. Dy­ret er nå helt sik­kert i na­bo­kom­mu­nen – frisk som bare det. Ikke noe stress her.

Kon­klu­sjon: Vær kri­tisk til «frisk­mel­ding». Og ikke gjør det før alle løse trå­der er nøs­tet opp.

Når på­skutt vilt for­svin­ner

Når et hjor­te­vilt er på­skutt, men ikke fal­ler, må du som skyt­ter gjø­re føl­gen­de;

1. Vars­le jakt­le­de­ren.

2. Få kob­let løse hun­der, spe­si­elt den som even­tu­elt kom­mer inn til skudd­plas­sen.

3. Stopp an­nen jakt inn­til vi­de­re.

4. Få lagets et­ter­søks­hund inn på skudd­plas­sen og få gjort en vur­de­ring av hva som har skjedd.

5. Or­ga­ni­ser en et­ter­søks­jakt. Even­tu­ell om­pos­te­ring kan av­ta­les di­rek­te over jakt­ra­dio­en.

6. Mis­lyk­kes ettersøket i regi av jakt­laget, må en et­ter­søks­je­ger til­kal­les.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt

Denne saken ble første gang publisert 21/08 2019, og sist oppdatert 19/08 2019.

Les også