Levende is
Jostedalsbreen var hovedveien mellom øst og vest
Jostedalsbreen er et populært turistmål, men lenge før hordene med turistene kom var fastlands-Europas størst isbre en viktig ferdselsåre mellom øst og vest.
Den er Couleur himmelblaa og saa haard som den haardeste Steen nogensinde kan være, med store Revner og dybe Huler og gab overalt lige ned i afgrunden, at ingen, endskjønt det ved Maaling er proberet, kan faae dens Dybhed at vide, skrev sognepresten i Jostedalen, Mathias Foss, i «Justedalens kostelige beskrivelse» fra 1759.
Det er en vanlig feiloppfatning at Jostedalsbreen er en rest av siste istid for omtrent 10 000 år siden. Sannheten er at vi opplevde en varmeperiode for rundt 7000 år siden som smeltet all isen der hvor Jostedalsbreen nå ligger, og undersøkelser viser at det vi i dag kjenner som den største isbreen på det europeisk fastlandet neppe er eldre enn 2000 år.
Jostedalsbreen ligger fordelt over de fire kommunene Stryn, Sogndal, Luster og Jølster i det som frem til i fjor var Sogn og Fjordane, nå Vestland fylke.
Størrelsen på breen har både vokst og minket opp gjennom tiden, og med det har den også delt seg slik at det nå finnes mindre breer som tidligere hang sammen med hovedbreen. Derfor varierer størrelsen av Jostedalsbreen avhengig av hva man inkluderer. Noen vil si at breen er på 800 kvadratkilometer, men det er vanligere å si at den brer seg utover nesten 500 kvadratkilometer. Den er omringet av fjell, hvor av det høyeste er Lodalskåpa med sine 2083 meter over havet. Men på selve breen er det høyeste punktet Høgste Breakulen, som er målt til 1957 meter over havet.
Breen lever
På det meste er Jostedalsbreen 600 meter tykk, 15 kilometer bred, og fra nord til sør, dersom man måler den «største versjonen» av breen, er den i underkant av 100 kilometer lang. Jostedalsbreen er dermed den største av sitt slag på det europeisk fastlandet.
Jostedalsbreen er en såkalt temperert bre. Det betyr at det renner vann under og at den ligger helt opp mot trykksmeltepunktet. Dette gjør at breen beveger seg, og er «levende». På begynnelsen av 1700-tallet, under det vil kaller «den lille istiden» vokste breen såpass at flere av brearmene rykket frem over dyrket mark. Rundt 1745 begynte den imidlertid å trekke seg tilbake igjen. Frem til 1960 minket breen, men så, i perioden 1988 til 1995, vokste den igjen som følge av kraftig vinternedbør.
Fra 2000 har den imidlertid minket årlig på grunn av lite vinternedbør og varme somrer.
De første over breen
I dag er brevandring en populær form for friluftsliv, men det har vandret folk over Jostedalsbreen i uminnelige tider. T.O. Eide mener breen er blitt brukt som ferdselsåre mellom indre bygder i Nordfjord og Sogn siden Svartedauden, og viser blant annet til at jostedølene snakker Nordfjord-mål. I ei tid da jostedølene sto uten kirke skal det blant annet ha gått brudefølge over breen til kirka i Oppstryn, og en vet at ruta fra Fåbergstølen i øst til Greidung og Erdal i Oppstryn, ble brukt til frakting av buskap. Det er også registrert ferdsel mellom Krundalen og Olden, og mellom Fåberg og Øyasetra til Loen.
Aurlendingene handlet også mye med sau i Nordfjord, og var blant de siste som brukte Jostedalsbreen som handelsvei. De holdt det gående til begynnelsen av 1920-tallet.
Disse krysningene var nødvendig for handel og religiøse gjøremål, men allerede i 1788 var det en kar fra Fjærland som het Ole Bøyasva som vandret Jostedalsbreen på langs, tilsynelatende uten mål og mening. Han gikk fra Fjærland til Greidung i Oppstryn med retur allerede dagen etter.
Bøyasva var trolig den første brevandreren som tok seg opp på breen kun for opplevelsens skyld, men han skulle ikke bli den siste. Nesten 50 år senere, i 1844, ble Gabriel Rustøen og to kompiser antageligvis de første til å bestige Lodalskåpa.
Forskerne kommer
På begynnelsen av 1800-tallet begynte Jostedalsbreen å bli et yndet reisemål for forskere fra inn- og utland. Den tyske geologen Leopold Von Buch var blant de første som tok turen for å se den spektakulære breen i 1806. Angivelig ble han så imponert at han oppfordret nordmenn til heller å reise til Jostedalen enn å ta seg til Alpene.
Seks år senere gikk botanikeren Christen Smith fra Drammen opp på breen, noe som skulle legge grunnlaget for hans avhandling om isbreene og deres natur.
I 1820 fikk breen besøk av den danske musikklæreren Gottfred Bohr, som da var ansatt som organist i domkirka i Bergen. Han ønsket å krysse breen og bestige Lodalskåpa, men det er usikkert om han faktisk besteg fjelltoppen. Han skrev i hvert fall poetisk om breen at de bare hadde «et Slibrigt Fodfeste mellom sig og Døden. Det første feiltrin er det sidste i Livet».
« Brevandring var forbeholdt
de spesielt interesserte frem
til 1960-tallet.
Den som utforsket breen mest systematisk på 1800-tallet var trolig den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby. Han kom ridende til Jostedalen i 1874, og i løpet av de neste 20 årene skulle han krysse breen flere ganger. Han kartla og navnga ulike brearmer, og sammen med den bergenske sakføreren Kristian Bing som også ga navn til flere brearmer i samme periode, er han å regne som en av de store isbrepionerene.
Turistmagnet
På midten av 1800-tallet var det ikke bare forskere som ønsket seg opp på Jostedalsbreen. Det enorme islokket ble også populært blant de velstående aristokratene på kontinentet. Disse kom gjerne inn i fjordene med store yachter med ideer og planer om å beseire en brearm, og dette førte til relativt store endringer i bygdene rundt breen.
Først og fremst vokste det frem et behov for gode kjentmenn og breførere. I begynnelsen var det stort sett de lokale bøndene som viste vei opp på breen for en riktig slant penger, men mot slutten av århundret begynte en å se behovet for mer profesjonalisert og organisert virksomhet. I 1890 gikk den Den Norske Turistforening i bresjen for å innføre patentførerordningen etter mønster fra Alpene. Disse ble bindeleddet mellom de erfarne og aktive fjellklatrerne, og den vanlige fotturisten.
De samme utenlandske breturistene skulle også ha et sted å bo, og dermed meldte det seg også et behov for overnattingssteder og hoteller. De første turiststasjonene rundt Jostedalsbreen var i bunn og grunn gårder med ekstra gjesterom. Gården Kronen i Krundalen ble en slik turiststasjon, det samme ble Lunde Turiststasjon ved Skei og turiststasjonen på Fåberg, for å nevne noen.
« Det har vandret folk over Jostedalsbreen i uminnelige tider.
Mot slutten av 1800-tallet vokste det også opp flere «ordentlige» hoteller. Mange av disse ble betalt for av utenlandske cruiseselskaper som trengte et reisemål for turistene sine. Hotell Mundal i Fjærland var blant dem som ble bygget med dette formålet. Det samme var Jostedalsbredens Turisthotel på Elvekrok i Jostedalen. Sistnevnte ble bygget i 1921, men gikk konkurs allerede i 1940.
Visste du at …
… forfatteren og språkforskeren Ivar Aasen tok seg over Jostedalsbreen? Han gikk fra Jostedalen og over til Greidung i Stryn.
… den største frakten av buskap over breen forekom i juni 1886? Da fraktet brødrene Lars og Johannes Snøtun, Melkior Kalhagen og Lars Erdal 147 storfe og syv hester over fra Greidung til Fåberg.
… Keiser Vilhelm II av Tyskland besøkte Fjærland i håp om å se en kalving av Jostedalsbreen? Historien skal ha det til at en gruppe soldater tok seg opp på breen for å sprenge av en ladning og dermed trigge en kalving for å tilfredsstille keiserens behov, uten at de lyktes med det.
… brearmen Nigardsbreen har trukket seg tilbake 2,6 kilometer siden 1989?
Nasjonalpark
Nordmenns interesse for brevandring var forbeholdt de spesielt interesserte frem til 1960-tallet.
Trolig var det lektor Øivind Kulberg fra Kongsberg som hadde mest å si for den moderne brevandringen i Norge. I 1958 arrangerte han det første brekurset i Den Norske Turistforenings regi, og i så måte vekket en interesse for brevandring blant de mest entusiastiske fjellvandrerne. I dag trekker Jostedalsbreen til seg tusenvis av turister fra nært og fjernt, selv om brorparten er fornøyd med å titte opp på breen fra avstand.
I 1991 ble Jostedalsbreen nasjonalpark opprettet. Parken er på i alt 1310 kvadratkilometer fordelt på kommunene Sogndal, Sunnfjord, Gloppen, Stryn og Luster, og omfatter også en rekke selvstendige breer.
Jostedalsbreen
Den største isbreen på det europeiske fastlandet. Den ligger fordelt over de fire kommunene Stryn, Sogndal, Lyster og Jølster. Regner man med breer som ligger i Skjåk, Skjolden og Nordfjord er arealet på 800 km², men det vanligste er å regne Jostedalsbreen for 500 km² stor.
Høyeste punktet: Høgste Breakulen (1957 moh.)
Lengde: Underkant av 100 km.
Bredde: 15 km.
Tykkelse: 600 meter på det tykkeste.
Brearmer
Jostedalsbreen har 28 navngitte brearmer. Her er noen av de mest kjente:
* Nigardsbreen i Luster kommune.
* Supphellebreen i Fjærland i Sogndal kommune.
* Austdalsbreen i Luster kommune.
* Tunsbergdalsbreen i Luster kommune.
* Bødalsbreen i Loen i Stryn kommune.
* Melkevollbreen i Stryn kommune.
* Briksdalsbreen i Stryn kommune.
* Bøyabreen i Fjærland i Sogndal kommune.
Turistsentre
Rundt Jostedalsbreen ligger tre museer. Breheimsenteret i Jostedalen, Norsk bremuseum i Fjærland og Jostedalsbreen nasjonalparksenter i Stryn. Alle tre sentrene/museene formidler informasjon, historie og opplevelser om Jostedalsbreen, breer generelt og området rundt.
For mer info: www.visitjostedalsbreen.no, www.bre.museum.no, www.jostedal.com/breheimsenteret
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 25 2021
Denne saken ble første gang publisert 27/05 2021.
