Elgjakt i Einunndalen
Jorunn utkonkurrerte alle gutta på elgjakt
Denne høsten fikk vi et nytt medlem i jaktlaget. Jorunn Elise Røsten Mælen kom inn som et friskt vindpust blant litt mer trege gubber.
DREVET ER GODT i gang. Selv har jeg valgt meg en post på toppen av en morenerygg, helt nede ved elva Einunna som kløyver jaktområdet vårt i to. Siden det er nesten vindstille, tenkter jeg at dette kan bli en fin dag for elglokking.
Det går ikke lang tid før jeg hører bandhundekvipasjen melder om ku- og kalvespor. En av postene oppdager også et dyr høyt oppe i terrenget – kanskje et ungdyr.
Jorunn Elise, vårt nye jaktmedlem, har tatt med seg jämthunden sin og gått helt innerst i den lille dalen. Nå er hun den av oss som kanskje har størst sjanse til å få dyra på skuddhold dersom de drar vestover.
Ganske riktig oppdager hun dyra, men de har nå begynt å trekke sakte mot øst. Fjellelg er ikke som andre elger, erfaringsmessig er de mer sky, og en halvtime senere har de god fart mot østgrensa.
Jeg fortår at det skal mye til for at dyra vil komme løpende mot meg, så det er like greit å få litt fart på lokkinga før drevet blir avsluttet.
Der jeg sitter er det en lang, åpen myr opp mot fjellbjørkeskogen. Vil eventuelle okser la seg lure ut på en så åpen myr? Og hvor langt vil lyden bære?
For å få skikkelig trøkk på lyden reiser jeg meg helt opp. Et par kontaktlyder med påfølgende brunstlyd bryter stillheten oppover mot bjørkelia. Kanskje er dette dumt, tenker jeg plutselig. Det skal vel mye til for å lure oksen ut av skogen og over dette åpne strekket mellom elva og fjellbjørkeskogen.
Jeg setter meg ned igjen og lytter. Et kvarter går. Så lager jeg et nytt brunstrop. Ny pause. Brått synes jeg å høre et grynt. I samme øyeblikk som jeg får øye på en skygge øverst i bjørkeskogen, kommer Morten, som posterer 800 meter lenger oppe, inn på radioen.
– Nå er en elg på tur ned mot deg!
Motordur!
Elgen trer mer tydelig frem ute på ei lita myr oppe i fjellbjørkeskogen.
Den har stø kurs sørøstover, noe som er litt dumt da det ikke er langt til valdgrensa, men jeg lar den rusle noen hundre meter til for å få den vekk fra det lille vindtrekket jeg aner på øret. Ikke mye vind, men nok til at en var elgnese lett kan fange opp lukten om den kommer rett i mot.
Så lokker jeg en gang til.
Avstanden opp til oksen er nok ikke langt fra en kilometer. Den bråstopper og kikker i min retning, så legger den kursen rett nedover mot meg.
Brunstropet har fått oksen til å la alle forsiktighetsregler fare, og kommer nå i rask gange rett mot meg over det lange strekket. Den stopper flere ganger. Jeg ser elghodet gjøre en bevegelse og jeg skjønner at den grynter.
Jeg svarer. Så er den i farta igjen.
Etter hvert ser jeg at dette er en okse som ligger rundt det kravet som er satt i henhold til antall tagger for liten okse. Jeg bruker kikkerten så godt jeg kan, men er det en sju eller åtte tagger? Det ser ut som sju, men sikker er jeg ikke.
Oksen kommer, men jeg registrerer også motordur. Jeg har krøpet litt ned fra moreneryggen for å unngå å ligge i silhuett da oksen la kursen mot meg.
Der jeg sitter går seterveien forbi knappe 30 meter bak meg. Selvfølgelig måtte det komme en bobil akkurat nå. Turister. Som selvfølgelig får øye på elgen. Med høye lyder hopper de ut og løper bort til elvekanten for å ta bilder.
Elgen blir merkelig nok stående en liten stund. Hva var dette for noe? Men i stedet for å løpe fort tilbake, fortsetter den nå langs elva, videre oppover i terrenget. Etter hvert kommer det nok også litt lukt som ikke passer inn i en elgnese. Den kaster opp hodet og løper opp i skogen igjen.
Jeg fikk imidlertid god tid til å studere geviret, og på oksens venstre side, hvor jeg trodde det var tre tagger, viste det seg å være en fjerde tagg. Riktignok svært liten, men den var synlig nok, så det var ikke sikkert at den ville blitt godkjent dersom jeg hadde skutt den.
Like etter forsvinner bilen med turistene og jeg fortsetter med lokkingen. Oksen svarer meg fra skogbandet like ved nabovaldets grense, men den kommer ikke tilbake.
En okse til
Da får jeg brått øye på en okse til. En som har det mer travelt. Alt tyder på en ungdyrsbringe. Den stopper opp og kikker mot meg flere ganger, men kursen er stø. Skal det bli elgfall likevel?
Brått bråstopper elgen. Den kikker mot den større oksen. Lenge. Det er midt i brunsten og normalt våger ikke en liten okse å nærme seg en som er såpass mye større – og langt fra utfordre den.
Men det er nettopp det denne gjør!
Den går forsiktig nærmere den større oksen, og de blir stående å kikke på hverandre på cirka 30 meters avstand. Så ti meter. Jeg forventer et raskt utras fra den store osken, hvorpå den minste vil bli skremt vekk, men i stedet starter de to en forsiktig skyvekonkurranse.
De holder på med dette en fem minutters tid, så bare kikker de på hverandre en stund før de begge legger seg ned, ti meters fra hverandre. Mine lokkelyder faller for døve ører.
Jeg rusler opp til de andre i jaktlaget. Kaffelars henger til trekking mens vi studerer de to oksene i kikkertene og diskuterer neste opplegg.
Personlig har jeg mest lyst til å lokke mer, og lurer på om ikke vårt nye jaktmedlem, Jorun Elise, vil være med på å lokke inn ungdyret. Oksen er såpass i grenseland at den må kikkes nøyere på før den eventuelt blir godkjent.
Halvannen time senere ror vi over Einunna med båten. Roar blir igjen på motsatt side. Vi skjønner fort at noe er i gjære. Den største av de to oksene er allerede på tur mot oss, beretter Roar over jaktradioen like etter vi har forlatt båten.
Vi går på det vi klarer mot bjørkelia, men oksen kommer litt for langt opp. Jorun Elise lar det bli med å sikte på oksen da jeg stopper den med et grynt. Avstanden er i lengste laget og hun synes den virker litt for stor.
Lenge står den og kikker mot oss før den fortsetter over den lille myra og blir borte. Den mindre oksen er også litt i bevegelse, i følge Roar.
I det vi begynner å ta noen nye skritt, kommer den store oksen i full fart tilbake i sporene sine. Trolig har den merket oss. Nok en gang stopper jeg den med et grynt, men så forsvinner den sørover og ut av terrenget.
Den mindre oksen står fortsatt i brunstgropa etter den store, forteller Roar over radioen, så vi fortsetter opp myrdraget og blir stående i en innsnevring på myra. Nye lokkelyder kommer, men den lille stopper så vidt opp i gravinga si og ser i vår retning, før den på nytt begynner å utvide gropa.
Vi blir enige om at Jorun posterer her i innsnevringen, mens jeg fortsetter oppover for å lokke mer derfra.
«Typisk mannfolk»
Hundre meter lenger opp prøver jeg på nytt, men i følge Roar kaster oksen bare litt på hodet og kikker mot oss før den fortsetter med sitt.
Den har nå glemt brunstgropa og latt humøret gå utover en bjørk like ved.
Etter en time er jeg nær ved å gi opp, noe jeg gir beskjed om.
Så kommer det fra Roar: Nå er den på tur mot dere! Nytt håp og ny lokking, men så blir den på nytt stående. Det var da svært så seig den er!
Etter flere lokkelyder uten noe tegn til interesse, blir jeg lei.
– Nå orker jeg ikke mer, sier jeg til Jorunn over radioen.
– Du må prøve du.
Jorunn er ei sprek og likandes dame som liker utfordringer, og har tidligere skutt både rein og elg, men denne utfordringen synes hun blir litt for drøy.
– Jeg har jo ikke prøvd å lage slike lyder før, sier hun.
– Nei, men du har jo fått noen tips nå, svarer jeg.
– Dessuten er ikke disse gutta så nøye på det. De kommer uansett.
– Typisk mannfolk, kommer det fra Jorunn.
Et svar helt etter mitt hjerte. Her er det håp, humrer jeg til meg selv.
Det går et halvt minutt, så gjaller en lyd utover bjørkelia. Jeg drar på smiletbåndet. Her trengtes det perfeksjonering! Lyden er en god del annerledes enn den jeg lagde.
Brått lyder det fra Roar: Oksen er på tur!
Fra Jorunn og bort til dit oksen står er det cirka 300 meter. Hvis det ikke kommer et ødeleggende vindkast burde dette gå veien.
I følge Roar stopper den opp et par ganger, men begge ganger får Jorun beskjed om å etterligne brunstlåten og ikke svare på jaktradioen.
Oksen fortsetter, og kommer etter en fem minutters tid rett ut på myra foran Jorunn. Utrolig! Så vinkler den litt opp mot meg, men ikke mye. Jeg ligger selv klar 100 meter lenger opp og bare avventer situasjonen.
Så kommer smellen.
Det spruter myrvann ut fra pelsen på oksen i det kula slår inn og den går rett i bakken. Ingen tvil om at det er et godt skudd. Her er det bare å pakke sammen sekken. Kvelden kommer fort og det er så vidt vi rekker å vomme før mørket slutter seg rundt oss.
Jeg har hatt utrolig mange artige opplevelser under lokking av dyr, men at en nybegynner lykkes så til grader med lokking er bare helt utrolig.
Jeg har rett og slett blitt skikkelig utkonkurrert!
En lur på lur
Fersk jeger?
Det er nok mange førstegangsjegere med gjennomført jegerprøve som har lyst til å starte med jakt, men som kanskje ikke kjenner til jegermiljøer på de forskjellige stedene.
Likeledes føler kanskje flere av disse at selv med bestått jegerprøve er det et stort ansvar å håndtere våpen og skyte på dyr. Bare det å slakte og ta vare på viltet er ikke enkelt for en som ikke har gjort det før.
Kanskje føler de det også vanskelig å spørre om lov til å få bli med etablerte jaktlag.
En god start er å melde seg inn i en av de mange av Norges jeger og fiskerforbunds sine lokale jegerforeninger. Her finner de et godt miljø pluss at de kommer i kontakt med andre ungdommer og førstegangsjegere og kanskje senere ender opp som jaktkammerater.
Likeledes har Njff flere kurs og opplæringsjakter etter forskjellige viltarter.
Uansett er en god start å jakte etter predatorer som rev, ravn og kråke. De aller fleste jegere har startet med jakt etter disse artene og gjør det også fortsatt fordi det er godt viltstell, så det er ingen grunn til å føle at dette er en mindreverdig jaktform.
Tvert om vil jeg påstå.
Å overliste ei kråke, en ravn eller en rev er i mange tilfeller vanskeligere enn å skyte et rådyr eller en elg. Så det er ingen grunn til å føle seg mindreverdig ved å jakte etter disse artene.
BLI ABONNENT:Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Jakt. Klikk her for å abonnere (5 nummer + to kokkekniver for 198,-).