Gluggjakt - revejakt
Revejakt: En natt i gluggen
«Å være lur som en rev», er et begrep som de fleste av oss har hørt før, men det er ikke lenger alle jegere som har like stor respekt for reven. Bli med på gluggjakt - vi skal skyte rev.
GLUGGJAKT/REVEJAKT: I gamle dager var det annerledes. Det sier i hvert fall gamlingene selv. Ettertraktet som skinnet var, var ikke reven alltid så tallrik, og de som overlevde i generasjoner, var de som var mest forsiktige og vare for hver minste unaturlige detalj eller forandring.
Nå har jeg mer enn én gang hørt begrepet «lur som en rev», blitt omformulert til de mer hånlige ordene «dum som en rev».
Gluggjakt
Åtejakt, eller «gluggjakt» som vi kaller det, er en velkjent jaktform som de aller fleste revejegere har erfaring med. Men ikke alle er klar over hva som er den originale betydningen av å ha en natt i «gluggen».
I de tider da reven var like lettskremt som en spretten gaupe, var hver minste lyd nok til å få Mikkel i firsprang vekk fra åta. Sikringa som ble avløst, eller en liten bevegelse for å komme i bedre skytestilling kunne være nok. Eller lukten av menneske, som man aldri blir helt kvitt – uansett hvor mye man skrubber seg.
Plasserte åtet ved fjøset
Den mest naturlige plassen å plassere åta var derfor ved fjøset. Her var det alltid lyder, både dag og natt, og om noe rørte på seg, så var ikke det så unaturlig. Lukten av menneske druknet i lukten av gris og krøtter.
Så der lå jegeren på sin post i «vindusgluggen», og ventet i time etter time. Natt etter natt. Inntil en forsiktig «Mikkel Rev» til sist dukket opp fra skyggene i skogen.
Slik er det at jeg en isende kald februarnatt ligger i fjøset og vokter reveåta på passelig riflehold, mellom driftsbygninger og rundballer.
Børsa er i kaliber 308 og innskutt på sine 100 meter under elgjakta. Ved siden av meg ligger Dagros, Melka, Høya og alle de andre kyrne og tygger drøv. De er nok glade for å være inne i den kalde natta, og ser ut til å trives med å ha selskap av meg gjennom natta.
Det er ingen måne, og himmelen er overskyet, men lysene fra gården gjør at sikten er bra. Med snø og hvite rundballer som bakgrunn, er det ingen rev som dukker opp her usett.
Reven kommer
Om man ikke sovner på post da ... For med hundekjøring i fjellet hele dagen, og liggende revejakt hele natta, er det lett å duppe av et lite sekund.
Klokken er rundt tolv på natta, da jeg skamfull våkner etter en halvtimes søvn. Nakken verker etter å ha ligget i en vrengt stilling, og søvnen må gnis ut av øynene.
Og jo mer jeg gnikker, jo sterkere kommer den mørke kontrasten av et dyr på åta fram. En rev.
Derfor heter det «Gluggjakt»
Begrepet «gluggjakt» henger igjen fra den gang vinduene, eller «gluggene» i fjøset ble brukt til revejakt. Lydene og luktene fra dyra i fjøset er til stor hjelp med å kamuflerer jegeren som sitter klar der inne.
Jeg bykser til side for å komme i bedre skytestilling. Da kommer jeg til å dulte borti pinnen som holder vinduet oppe, og det klapper igjen med et brak.
Da jeg ergerlig åpner opp igjen, forventer jeg at reven for lengst har tatt beina fatt.
Men nei! Der sitter den og stirrer mot meg, som om den bare undrer hva som er på ferde. Jeg legger an og tar av sikringen. Reven fortsetter å spise.
Så lar jeg skuddet gå, og reven blir liggende flatt.
Bonus på jakt
Nå er jeg lys våken, og tråler skogkantene og skyggene med blikket. Men hva var det? Var det en bevegelse ved rundballene bak åta? Jeg stirrer det jeg klarer, men alt jeg ser er hvitt i skyggene. Men noe var det, det er jeg sikker på.
Plutselig får jeg øye på en skygge som beveger seg, men det som lager skyggen kan ikke ses. Snakk om merkelige greier. Jeg vrir om kikkerten til maks zoom, og der, når jeg finner det igjen – en kritt hvit hare med svarte øyne og ørespisser. Den sitter og gnager hull i rundballeplasten som et annet skadedyr.
Haren kan virkelig være en pest og en plage for bønder vinterstid når det er mye av den – og siden jeg er glad i harekjøtt, lar jeg skuddet gå på ny. En liten nattlig «bonus».
Ulempen er at jeg må ut og ta vare på viltet, noe som ikke akkurat er ideelt for nattens revejakt.
Operasjonen er imidlertid raskt unnagjort. Selv om den ble skutt med blyspiss er det aller meste av kjøttet intakt, selv om den nærmest er ferdig utvommet av skuddet. Innvollene slenger jeg bort på åta.
Hareskuddet skremte reven
Timene snirkler seg videre helt til neste dag, og lyset kommer sakte sigende. Det har ikke vært liv å se siden haren. Jeg er akkurat i ferd med å gi meg da det plutselig skjer noe.
En rød pels dukker opp i lysningen borte i skogen. At denne karen er mer var, ser jeg med en gang. Den stopper opp og værer både titt og ofte. Alltid i en skygge eller i skjul av ett eller annet. Sikringen har jeg allerede tatt av, og jeg ligger musestille i posisjon, klar til å trekke av når reven kommer på plass.
Men så, bare 30 meter fra åta, snur den plutselig om og traver inn i skogen igjen.
Den forsiktige reven
Det var da som f ...! Hva var det som skremte den? Det så ikke ut som om den flyktet, så jeg velger å bli liggende en stund til. Etter 15 minutter skjer det på ny.
Nå kommer «Mikkel» fra motsatt side. Den har tydeligvis tatt seg en liten runde for sikkerhets skyld. Farten er stor, og det er tydelig at den kun har én tanke i hodet; å raskt komme seg av gårde med en godbit i kjeften.
Reven stikker av...
Uten å stoppe plukker den opp en munnfull hare, for å så snu på flekken å trave tilbake i samme retning.
Altfor stor fart for å få inn et sikkert skudd. Eneste sjanse er å følge den i kikkerten, få den til å stoppe opp i et lite sekund, og avgi et lynende raskt skudd i samme øyeblikk.
Jeg plystrer kort, og Mikkel stopper opp.
Trådkorset har samtidig funnet bogen til den røde skikkelsen, og smellet lyder i samme sekund.
Revene er ulike
Jeg sier meg fornøyd med to rødrever, og en harepus i løpet av nattas gluggjakt. En noe spesiell kombinasjon, selv om den nattaktive haren stadig vekk er å finne på gårdstunet.
Sporene og dens ustoppelige gnaging på vinterfôret vitner om det. Og så var det revene.
To helt forskjellige måter å oppføre seg på, og et godt bilde på hvor forskjellige disse individene er.
Man kommer ikke utenom at revejakt er godt viltstell, uansett hvor dum eller lur reven man jakter på måtte være. Og det må presiseres at noen luringer er det absolutt igjen der ute. 
Artikkelen er publisert i samarbeid med bladet Jakt. Klikk her for et godt tilbud på Jakt.