Det mytiske Hallingskarvet
Hallingskarvet: Den lange mytiske ryggen
Hallingskarvet troner midt i Hol kommune i Viken, som en lang rygg, synlig fra alle kanter. Fjellet er 1933 meter på det høyeste, tre kilometer på det bredeste og nærmere 35 kilometer på det lengste.
Hvordan skal et slikt fjell angripes? Det er flere muligheter, men vi velger å angripe skarvet fra nordsiden, fra Raggsteindalen. Der følger vi den rødmerkede løypa som krysser fjellmassivet til Haugastøl. Det tar ikke lange tiden før vi har kommet oss gjennom den tette bjørkeskogen og kan starte på motbakkene.
Det går jevnt oppover i tre kilometer før vi når Folarskardtjørnan. De store tjernene og de mindre dammene ligger som et øksehogg inn i Hallingskarvet – cirka 500 meter over Strandavatnet og Raggsteindalen – og cirka 500 meter under det høyeste punktet.
Folarskardtjørnan er et vakkert pusterom i oppstigningen. Ei fjellerke skvetter unna langs stien, og en rødstilk sier klart fra at den ikke liker inntrengere. Vi får følelse av å vandre på tundraen når vi beveger oss videre innover dalen. Innerst i Folarskardet er det en bratt, men kort oppstigning til et lite platå 1620 meter over havet med god utsikt. Der ligger Lordehytta, en enkel steinhytte.
Floraen i denne høyden er ikke det helt store, men i kneika opp til Lordehytta er det forbausende frodig, med røde fjellsmeller, gule myrklegger og hvite issoleier, planten som har høyderekorden i Norges flora.
Les også: Turtips: 10 fantastiske toppturer i Norge
Vandalisert lordehytte
Det var den britiske lorden John Garvagh d.y. som fikk reist hytta på 1880-tallet med god hjelp av Lars Lein fra Hovet. Lorden skulle bruke hytta i forbindelse med reinjakt.
Fra Lordehytta har vi fin utsikt nordover mot lillebroren til Hallingskarvet, nemlig Reineskarvet. Den rødmerkede stien fortsetter over skarvet, sørover til Haugastøl og tar ytterligere rundt fire timer. Vi går ikke videre, vi vil bli her oppe i høyfjellet et par dager. Telt har vi ikke tatt med, for vi har satset på overnatting i Lordehytta. Foran hytta ligger riktignok en snøfonn, men etter litt graving kommer vi oss inn. Der er det par brisker hvor vi ruller ut soveposene. Ingen turistforenings-standard akkurat, men greit nok for et par slitne fjellvandrere.
Ifølge Hallingminne besto hytta opprinnelig av tre rom, kjøkken spisestue og soveværelse. Den skal ha vært flott innredet, men da lord Garvagh sluttet å komme til Folarskardet på 1890-tallet, ble mye av inventaret vandalisert. Folk som tok seg inn i hytta brukte treveggene og annen innredning til ved. Ifølge Ut.no ble den restaurert i 1990.
Folarskardnuten
Hallingskarvet nasjonalpark
Hallingskarvet nasjonalpark ligger hovedsakelig i Hol kommune i Viken, men en bit går også inn i Ulvik kommune i Hordaland og Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Den ble opprettet 22. desember 2006 og dekker et areal på cirka 450 km².
Hallingskarvet har stupbratte vegger, men toppen er bølget, med små søkk og skar, knauser ogkoller, avbrutt av større og mindre fonner, breer og små tjern. Under dette markante landemerket finner vi mykt og bølgende viddelandskap, med små vann og stilleflytende
elver.
Hytta gjør nytten sin. Vi får en god natts søvn og hvile og kan starte uthvilt neste morgen på det som egentlig er hovedmålet for turen, nemlig å bestige Folarskardnuten. Det er mye stein her oppe med grønn kartlav. Ikke mange fuglearter trives i denne steinørkenen, men fjellrypa ser vi, den gråspraglete «skarven» som den også kalles.
Det er en befriende følelse å krysse den siste snøfonna og nå varden på toppen av Folarskardnuten og vite at vi har hele Hallingskarvet og gamle Buskerud, nå Viken under våre føtter. Høyere enn dette, 1933 meter over havet, kommer du ikke i Viken fylke.
Det er faktisk bare tre andre topper som når over 1900 meter sør for Jotunheimen, og det er Høgeloft, Ranastongi og Jukleeggi.
Vi er på toppen av en langstrakt fjellrygg som stikker opp over de øvrige fjellområdene. Hvorfor er det slik?
Historien er ganske besynderlig, men geologene vil ha det til at Hallingskarvet er sunnmøring! De mener at dette karakteristiske fjellpartiet er rester av et kjempemessig fjellflak som i jordens oldtid ble løsrevet fra nordvestkanten av Norge og skjøvet inn på vidda som et dekke. Så har ytre geologiske krefter fjernet det meste av dekket, og bare de hardeste bergartene er blitt stående igjen som isolerte rester.
Resultatet har altså blitt Hallingskarvet med sine kjente, steile kanter.
Her er mye stein og nakent fjell, derav navnet «skarv» som kort og godt betyr «nakent fjell». Hardangerjøkulen litt lenger vest og Hårteigen i sør er rester av den samme blokken.
Les også: Nybygg i hyttefelt dukket stadig opp på Finn, men Gry så etter noe helt annet
Lettere rute
En lettere rute til et av toppunktene på Hallingskarvet går via Prestholtstien. Den gjør det mulig for de aller fleste å nå toppen av Hallingskarvet, og turen er blitt en av de mest populære rutene i Hallingdal, mye takket være sherpatrappene som åpnet i 2013.
Den trappebelagte stien er laget for å skåne terrenget for slitasjen som turismen medfører. Turen starter på 1240 meter på Prestholtseter, der du kan parkere, og går over Prestholtskaret. Ved Skarvsenden på 1705 meter krysser du over en liten bre i Prestholtskaret.
Fra Prestholtskarvet kan du følge den T-merkede ruten videre vestover til du kommer til varden på 1859 meter. Derfra kan du se store deler av Sør-Norge på en klar dag.
Nasjonalpark
Det mest typiske landskapstrekket på sørsiden av Hallingskarvet nasjonalpark er de bratte kantene som stuper 400–500 meter ned fra platået. Mot øst og vest er gneisflakene erodert bort, og landskapet flater mer ut. På nordsiden er det flere svære botner som er gravd ut av breer.
Da breen trakk seg tilbake etter istiden, skjedde det i ujevn takt. Noen steder grov den ut mer fjell enn andre steder. Dermed kom bunnen av breen på disse stedene til å bli dypere og dypere, og det dannet seg brebotner.
I Storekvelve, Folarskardet, Ljøtebotn og Kyrkjedøri har botnbreene nesten klart å erodere seg tvers gjennom Hallingskarvet. Ved Flakavatn har erosjonen gått tvers gjennom Skarvet.
Elsket skarvet
Flakavatnet ligger 1453 meter over havet, litt nordvest for Finse og vest for Kyrkjedøra. Det er Norges høyestliggende innsjø, med en ekstrem avkjøling om vinteren på grunn av kulde og vind. Enkelte somre smelter ikke isen i det hele tatt. Det er barske forhold i Hallingskarvet nasjonalpark.
Likevel har mange lagt sin elsk på nasjonalparken. Ola Tolleivson Raggsteindalen skrev dette om Hallingskarvet i 1921:
«Deruppe drøymde eg millom urd og is i eit vidunderleg naturparadis. I Strandavatnet bukta sjøormen seg um Lambeholmen, og hulder bada seg i solskinet og sto og spegla seg i det krystallklåre vatnet. Alvar dansa ved Raggsteindøla, Ynglesdøla og ved Faugelidøla.
Tusenårige jutular sto der klædde i diamantar. Har du hatt gullfeber og ikkje funne gull, so reis upp til Hallingskarvet, og nytt det vidunderlege utsynet der, drikk av det perleklåre vatnet og anda inn fjellufta i djupe drag, – eg spår du skal kjenne deg rik.»
Senere la filosof Arne Næss sin elsk på Hallingskarvet. Han bygde hytta Tvergastein på sørsiden av ryggen. Siden 1930-tallet tilbrakte han mer enn 4000 døgn under stupene til Hallingskarvet, og i 1995 skrev han boka «Den gode lange livs far. Hallingskarvet sett fra Tvergastein», med bilder av Johan Brun.
Næss drømte imidlertid om en enda villere beliggende hytte på Hallingskarvet, og i 1941 fikk han sammen med noen klatrekamerater reist Skarvereiret.
Hytta ligger på 1749 meter over havet – ytterste på kanten av Hallingskarvet, mellom Prestholtskardet og Tvergasteintjørne. Skarvereiret er åpen for alle og har fire sengeplasser.
Næss har skrevet dette om Hallingskarvet: «Det rager opp over omgivelsene nettopp på en slik måte som er egnet for tilbedelse – synes jeg, og mange med meg. Hallingskarvet kneiser ikke slik som Matterhorn og Stetind.
Det har et godt feste i det jordiske, det behøver ikke på overdrevet vis peke på vår litenhet. Det faller ikke over oss, overvelder oss ikke.»
