Cruise i sus, dus og gjæret druejuice
Elva med ti foreldre, men ingen grenser
Donau og jeg har én ting felles; vi er begge ganske grenseløse. Så hva kunne vel passe bedre da jeg endelig skulle gjøre litt cruise på meg selv, enn å skvulpe i sus, dus og gjæret druejuice gjennom syv land fra Romania til Østerrike?
Premisset for alle mine reiser er at kompisen min og jeg pleier å dra sammen – mens vi i år faktisk gjorde det hver for oss. Da vi ble gjenforent etter tre uker på vidt forskjellige destinasjoner, var jeg svært spent på å finne ut hvor han hadde vært. Denne kompisen er kofferten min.
Flughafen Frankfurt er et sånt sted Hinmannen tar med smådjevlene på teambuilding, for å få inspirasjon til hvordan Helheim kan bli enda verre. Her surrer det i tusen fortvilte tungemål, det stås i tusen endeløse køer – og har du en kompis med bagasjelapp på, så er dette stedet deres veier skilles.
Flighten til Romania – der Donau-cruiset mitt har stabelavløpning – forsvinner Lufthansapunktlig uten Løkling, men ved hjelp av nesten overnaturlige ninja-skills kommer jeg meg videre to stappfulle avganger senere. Ved landing i Bucuresti, kan jeg imidlertid konstatere at bagasjebåndet byr på rørende gjenforeningsscener mellom de fleste av mine medpassasjerer
og det de har funnet for godt å medbringe på ferie, mens kofferten min er i manko.
Likevel har vi mennesker en slags innebygget optimist som hvisker til oss: «Det går helst bra!» Denne optimisten er gjerne i sving når vi benytter et offentlig toalett uten å sjekke papirstatus, eller møter totalt uforberedt på eksamen i fransk muntlig.
Jeg trekker på skuldrene. Dette ordner seg sikkert – og straks går turen ut på bøljan den grå.
138 passasjerer og stikker ikke stort dypere enn en badebrygge full av folk som liker Netflix og rødcola. Foto: foto: Tormod Løkling
Rumensk rally
Vi som skal ut på cruise blir stuet inn i en minibuss, og så bærer det av gårde i en trafikk der sjåførene utmerker seg med et avslappet forhold til egen dødelighet. Forbikjøringene kvalifiserer til like mange prikker i et norsk førerkort som antallet hudormer jeg ser i speilet hver morgen. Fenomenet veibelysning har ikke helt fått fotfeste i Romania, selv om veiene i sentrale strøk er gode grunnet bidrag fra EU.
Også vår sjåfør kjører som om han har et presserende stevnemøte med meitemark. Små kors og altere langs veien minner om andre som har hatt det travelt. Og store åkere med solsikker minner om det blågule nabolandet i nord, der folk stadig dør av helt andre årsaker enn vørdsløse forbikjøringer.
Folk sitter utenfor husene sine. Hva snakker de om? Fotball? Ukraina? Brått får jeg trang til å kunne rumensk og oppleve det underfulle dypdykket språkkunnskap kan gi deg i et annet lands sjelsliv. Nå må jeg nøye meg med den både barnslige og barnlige undringen over at bensinstasjonene heter Rumpetrol Gas, og at bodene langs veien selger vannmeloner i stedet for jordbær.
«River Governess» ligger og venter på oss i et mørke som har smittet såpass over på hjernen min, at jeg er usikker på lokasjonen. Er det Turnu Măgurele byen heter? Den vidunderlige cruise-
manageren Nancy tar uansett imot oss med uformell amerikansk vennlighet, får oss fôret og installert i lugarer.
Mens en svak dirring viser at «River Governess» våkner akkurat idet jeg selv sovner, er min siste bevisste, bagasjeløse tanke: «Pokker, de har sikkert både tannbørste og tannkrem til salgs om bord!»
Levemann med lev
Hvordan reise
Det finnes flere tilbydere av elvecruise på Donau. To av dem er vitusreiser.no og escape.no. Prisen er gjerne i underkant av 30 000 kroner, og du bør være tidlig ute med å bestille. Måltider er inkludert – og du havner garantert på bord med hyggelige folk du aldri har sett før – men drikke må betales separat.
Donau
Elva er 2811 km lang (hovedløp) og renner gjennom de ti landene Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Kroatia, Serbia, Romania, Bulgaria, Moldova og Ukraina.
Visste du at:
... 2811 kilometer lange Donau er Europas nest lengste elv etter Volga?
… Donau starter i Schwarzwald, Tyskland, og renner ut i Svartehavet ved Romania?
… Donau får påfyll fra mer enn 300 sideelver?
«For meg ligger reisens ekte innsikt i detaljene – ansikter du får et glimt av, lyder i vinden, smaken av retter du aldri har smakt før, ord vekslet over en kopp søt te, sjokkene og overraskelsene rundt hvert hjørne.» Ordene tilhører Michael Palin, en kar jeg har stor sans for. Ikke at jeg sammenligner meg med Palin; han er i reisejournalistikkens Champions League, mens jeg er på kvalikplass i sjettedivisjon bedrift.
Stjele Palins metode, derimot – altså å merke meg detaljene – det kan jeg gjøre på første anløpssted, den lille ravnekroken Vidin i Bulgaria. Varmen plager både meg og en pesende parkvesenets eventyrblanding av en kjøter. Et gammelt fort er bygget på ruinene av et enda eldre. Jeg smugmiger bak et hjørne, mens jeg anstrenger ørene til det ytterste for å høre om noen kommer. En gammel kall gir meg en blomst uten grunn – og uten å forvente noen motytelse. Bulgarerne er stolte av sine oljeproduserende roser, og velduftende blomsterprodukter selges overalt.
Jeg dumper saltsvett ned på en liten uteservering og tenker, med gerilja-migingen i friskt minne, at væskebalansen må gjenopprettes. Dessverre er ikke bare blæren lenset, jeg er også helt lens for lokal valuta. Strengt tatt har jeg aldri vært i besittelse av noen. Tar mannen bak disken euro? Det gjør han. Jeg får en øl, en Aperol Spritz – og en neve bulgarske lev i vekslepenger.
Med forbilledlig timing ser en lokal tigger sitt snitt til å be om en slant. Han trenger utvilsomt pengene mer enn meg, så jeg forærer ham både den ene seddelen og all småmynten. Belønningen er smaskekyss oppover hele armen, selv om senere googling røper at min almisse ikke beløper seg til mer enn cirka femti kroner. Forsøksvis kommunikasjon med min rustne russisk og hans tannløse bulgarsk strander raskt. Og hvorfor i all verden ga jeg ham ikke den andre seddelen òg? Nå ble den i stedet fånyttes med meg inn i Serbia. Michael Palin ville tatt det riktige valget.
Jernporten
Bulgarsk hvitvin på termos er en ypperlig løsning når man er usikker på om det er lov å nyte medbrakt på dekk. Jeg smatter imponert over både vin, byggverk og navigering når skipperen smetter enormt lange «River Governess» inn i en av slusene ved den såkalte Jernporten med skohorn, glidekrem og millimeter-nøyaktighet.
Jernporten er en dal og et juv Donau renner igjennom på grensen mellom Serbia og Romania. Begrepet Jernporten brukes så vidt jeg kan forstå også om både slusene og to kraftverk. Folk har hatt store vyer her før: Om lag 100 år etter Kristus krysset Trajans bro Donau på dette stedet; over 1,1 kilometer lang og et av de største karsstykkene i Romer-
tiden.
Selv om kofferten min fremdeles er missing in action, kan jeg vise meg offentlig i rene tekstiler. En shorts og et par bulgarske truser er ervervet fra siddis-engler i reisefølget mot løfte om noen drinker, og en T-skjorte størrelse 6XXL – et plagg jeg ikke trodde fantes utenfor Alabama – pryder overkroppen.
Nyttetrafikken – som før befant seg på Donau – diesel-raper på slyngede veier langs breddene. Hvilken bredd som tilhører hvilket land, er ofte utfordrende å ta rede på. Jeg arkiverer ønsket om å kjøre motorsykkel på de veiene til en senere og mer nykter ferie.
Når vi er klar av slusene og runder en sving i Donau lenger nord, stirrer kongen på cruiseturistene. Det er ikke Elvis som er hugget inn i fjellet, men Decebalus, dakernes siste konge. Han hersket over et område som nå omfatter Romania og Moldova, men la seg ut med keiser Trajan
– brobyggeren – og ble et hode kortere. Hva gjør likevel det, når han nå har et 55 meter høyt steinhode å skilte med?
Jeg skåler for Decebalus i lunken hvitvin og duver videre inn i Serbia.
Draculas ukjente sønn
Jeg har glemt å fortelle en viktig ting: Siden min kompis kofferten var i besittelse av kontaktlinsevæsken, lå jeg med linsene på den første cruisenatten. Jeg våknet derfor med oppsiktsvekkende blodskutte øyne, seende ut som Draculas ukjente sønn. Noe som for så vidt var passende, siden jeg befant meg i grensetraktene mellom Romania og Bulgaria.
Samme kveld virret jeg rundt i bulgarske bakgater på jakt etter et midnattsåpent apotek som solgte linsevæske. Med meg hadde jeg cruisesjef Lucy fra Florida.
Hun fortalte at mannen stadig hadde dratt på gutteturer uten linsevæske – og pådratt seg øyebetennelse. Hun hadde ingen medlidenhet med ham, men hun hadde medlidenhet med meg.
Selv uten å vite hva kontaktlinsevæske heter på bulgarsk, fikk vi tak i dette på et apotek, etter å ha stått i kø med folk som trolig skulle ha nødprevensjon og piller mot akutt forstoppelse. Jeg er egentlig godt fornøyd med ikke å ha måttet mime noen av de behovene i tillegg.
Historisk lapskaus
Artikkelen «Tito-turisme på fire hjul» i Vi Menn nr. 3-2023, omtalte Beograd såpass utførlig, at jeg kan avstå. I stedet vil jeg fortelle deg om Novi Sad, Serbias nest største by, der jeg guides rundt med sukkertøyblå ørepropp og ser ut som First Price-versjonen av en hemmelig agent.
Novi Sad er den vanlige historiske lapskausen kokt på margben fra Romertiden, krydret med keiserdømmet Østerrike-Ungarn og tilsatt en knivsodd Balkankrig. Hvilket gjenspeiles ved at det snakkes seks språk i det lokale parlamentet.
For en fin by! Her er pittoreske passasjer som leder inn til bakgårder med kafeer og restauranter. Kirkeklokkene klinger mens et par brunbarkede, spekede sykkelturister med solceller på oppakningene stiger av. Jeg er for sjenert til å spørre dem hvor de er på vei til eller fra. Det sies at alle her «snakker langsomt, går langsomt og bekymrer seg aldri». I et vindu henger bildet av det jeg innbiller meg er avgangsklassen fra den lokale videregående. Alle jentene ser ut som super-
modeller.
Jeg prøver å snakke serbisk med kelneren og bestiller en kaffe og en stor øl. Han lar seg først lure til å tro at jeg forstår det lokale lingoet, og holder en liten monolog. Jeg får den store ølen, men aldri kaffen. Flaks at jeg ikke ble servert en intimbarbert grevling ikledd tversoversløyfe.
Også en lokal vinsmaking rekker jeg. Flere tømmer ut vinskvetten de ikke vil ha, men nordmannen og husmannen i meg vil selvsagt ikke være med på sånn sløsing.
På by’n i serbisk herremote
Etter så vidt å ha sneiet inn i kroatiske Vukovar – en by der kopparrede fasader fremdeles bærer vitnesbyrd om den blodige Kroatia-krigen først på 90-tallet – nærmer «River Governess» seg Budapest. Med en tre sekunders passkontroll avbryter selvironiske politifolk musikkquizen som laget mitt, «Norwegian Wood», vinner i spisesalen. I det hele tatt er tiden om bord hyggelig, med kelnere som finner på spas, og bordsettinger der jeg prater med folk jeg ellers bare hadde rygget på utenfor et kjøpesenter. Folk som gjerne er født et par statsministre før meg.
Store kraner ser ut som et familiestevne av dinosaurer på vestre bredd. Et stadion er under bygging til høyre. Vi nærmer oss åpenbart den største byen hittil på turen.
I det store matmarkedet Nagy Vásárcsarnok er det for første gang siden jeg satte elveben i Romania, mange turister. Lukten av krydret salami, gåselever og andre ungarske spesialiteter formelig slynger seg rundt i rommet i samme former som smijernsornamentikken. Datteren min har jobbet i Budapest, så jeg innbiller meg – feilaktig – at jeg kjenner byen, men vet – og det er et faktum – at jeg liker den.
At en hovedstad har trolleybuss, er et kvalitetstegn i seg selv. De mange monumentalbyggene får meg til å lure på om dette er slik Warszawa hadde sett ut om ikke den ble fullstendig rasert under krigen. Folk suser forbi på elsparkesykkel. Magetopper er in igjen. Porscher fosser forbi. Og en sprøytebil, som i Donald.
Café New York sies å være «The most beautiful café in the world». Her er det gulldetaljer og sigøynerorkester – eller er det utilbørlig sleivete å kalle dette romklang nå? Spredt klapping for de glitrende musikalske C-momentene. Svenskene får «Happy Birthday» til Barbro. Og jeg får Grieg som belønning for å oppgi min egen nasjonalitet.
Kvelden er mild. Jeg trenger ikke fryse, selv om det varmeste jeg nå eier er en langbukse og en poloskjorte. For et par land siden investerte jeg nemlig tungt i serbisk herremote, blant annet noen snasne Ghain Klain-truser. Utenfor Hotel Intercontinental skjer det noe viktig. Masse svarte biler med blålys. Karer med tyrenakke og øreplugger.
Klokka 20, da klokkene i St. Stefans basilika begynner å ringe insisterende, sitter jeg mett og fornøyd på den georgiske restauranten Hatchapuri. To russiske damer med typeriktig, gulrotfarget hår okkuperer bordet ved siden av. Er det hit russiske turister reiser nå, eller er damene imot krigen og har dratt i eksil?
Utseilingen fra Budapest er lysende vakker, men vindfull som veganerforeningens årsmøte.
bordene. Foto: foto: Tormod Løkling
Oh, Vienna
Noe av det geniale med et elvecruise på Donau, er at båten stort sett legger til midt i byen. Dette stemmer ikke helt i Wien, men det gir bussjåføren som kjører mot sentrum anledning til å skryte av at han i morgen skal hente The Rolling Stones.
Det avsindig pussige Hundertwasser-huset – sist sett i Netflix-filmen «The Grey Man» med Ryan Gosling i hovedrollen – er en obligatorisk severdighet. Her er det 900 tonn jord på taket, og trær vokser ut av vinduene. Arkitekten mente at «trær er leieboere» og hatet rette linjer. Det er vanskelig å bli profet i eget land med urettlinjede tanker, når landet er Østerrike.
Praktbyggene befinner seg overalt her, men den østerrikske hovedstaden består faktisk av 50 prosent grøntarealer, og det dyrkes to millioner liter vin innenfor bygrensene.
Ett av praktbyggene – Statsoperaen – ble så kritisert av adelen fordi de ikke hadde inngang på egen rampe, at den ene arkitekten tok livet av seg. Amerikanerne trodde bygningen var en jernbanestasjon og bombet den under krigen. Jeg går i surr i alle palassene, men der er jaggu en kino som viser filmen «Verdens verste menneske», med en Løkling-gjesterolle på 0,75 sekunder. Vil jeg bli kjent igjen på gaten?
En ting jeg alltid har lurt på, er dette med «Den spanske rideskolen». Hvite hester med ryttere kledd som krysninger mellom fanejunkere og gigoloer … Hva er vitsen? Hvilken jobb søker man med et eksamensbevis fra Den spanske rideskolen?
Her er Hennes & Mauritz i jugendstil, Stephansdomen og Stephansplatz. Plenty av turister og like mange språk. Stillestående kø for å kjøpe den berømte Sachertorten – men mirakuløst ledig på uteserveringen, der kelneren straks etter kommer for å oppta bestilling. Jeg er et geni! Mens jeg drikker wienerkaffe, spiser Sachertorte og blir forbikjørt av inspektør Clouseau-sirener, slår det meg at jeg har for liten tid i denne byen.
Om kvelden dukker min mellomste datter opp ved et usannsynlig tilfelle, etter eventyr på interrail gjennom Albania og diverse andre land. Det blir altfor dyre drinker på Ritz-Carlton i pur gjensynsglede. Da drosjen tilbake til båten ikke tar kort, må jeg få den til å stoppe ved en minibank. Jeg oppdager at jeg nynner «Vienna» av Ultravox mens jeg taster koden.
Vakre og viktige Donau
På 11 dager har jeg vært kledelig salongberuset i Romania, Bulgaria, Serbia, Kroatia, Ungarn, Slovakia og Østerrike. Strandhugg ble foretatt i fem av disse landenes hovedsteder.
Reiseleder og forfatter Torbjørn Færøvik summerer opp cruiset slik:
– Donau er både vakker og viktig! Den er Europas lengste elv hvis vi ser bort fra Volga, og flyter gjennom mange land, gjennom historien med stor S, forbi stolte byer og gjennom frodige landskaper. På en passe solrik dag er det en nytelse å sitte på dekk og gli nesten lydløst fra by til by og land til land.
Selv lærte jeg at andre cruisepassasjerer – som jeg ved første øyekast kanskje trodde var passe pung-fadderittan og ikke hadde noe til felles med meg – viste seg å være verdens fineste folk, som ikke nølte et øyeblikk med å donere en stakkar klær fullstendig uten passform.
Koffert-kompisen min dukket opp etter 21 dager. Salaten av lapper festet til håndtaket, tyder på at den faktisk hadde blitt en enda større globetrotter enn meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 16 2023
