Doble vokaler og enkle gleder i Amsterdam

Siden det i Amsterdam ikke finnes ett eneste menneske som sykler med hjelm, har jeg laget meg en teori: Det er alle hodeskadene, som fører til at nederlenderne snakker som de gjør.

Mennene sykler uten hjelm, damene sykler uten hjelm – men til gjengjeld med korte skjørt. Noe som på sitt vis også er trafikkfarlig.

Jeg er ikke spesielt religiøs, men ber innstendig om Vårherres oppmerksomhet idet trikken min er syv nanomillimeter fra å skille en vørdsløs syklist fra en eller flere av lemmene vedkommende hittil har tatt for gitt siden fødselen.

Todagerskortet mitt holdes opp mot kortleseren – her må man sjekke ut av trikken òg – før jeg går ut av døren merket «kun inngang», og møtes av denne byens naturlige kroppslukt: en umiskjennelig, søtlig eim av slalåmrøyk. Damn it: Jeg er i Amsterdam!

Sex på museum

Amsterdams historie trenger du ikke bry deg stort med. Det holder å vite at navnet betyr «demningen i elva Amstel», og at byen ikke bare understøttes av norske turisters penger, men også av 10–12 meter lange påler – 11 millioner av dem – fra samme nasjon, som forhindrer at samtlige byggverk siger ned i mudderet.

Sterke sjøfartstradisjoner førte til interesse fra nordmenn før i tiden òg: På midten av 1600-tallet bodde det rundt 13 000 nordmenn her, noe som gjorde Amsterdam til «Norges største by».

Etter å ha slentret over broen fra Sentralstasjonen, havner jeg i gaten Damrak, et av episentrene for sammenstimlinger av ferdafolk i denne byen. Som turist er det jo ingenting man hater mer enn andre turister.

Etter å ha passert en usedvanlig storvokst mann i frekke damegevanter – dette er en by for people watching – må jeg svinge unna køen til Sexmuseet. Personlig mener jeg at sex hører hjemme på soverommet eller et snuskete konferansehotell, ikke på museum. Så her er det bare å styre unna.

Det kan egentlig ikke understrekes sterkt nok, at det ikke bare er Sexmuseet du bør styre unna, men egentlig hele det mest sentrale sentrum. Du skal ikke skjene mer enn en gate eller to til høyre eller venstre, før alt blir billigere, koseligere, mindre hektisk.

Selv om Sexmuseet er uinteressant, vil ikke det si at andre sider av finkulturen er meg fremmed. Blant biler med utenlandske skilt som snuser seg usikkert rundt – mange av dem engelske eller tyske – hopper jeg på trikken igjen. Neste stoppested Rijks­-
museum!

Sturing i stuer

Det nederlandske nasjonalmuseet er noe du bare må se når du er i Amsterdam. Jeg fikk ikke billett. Heldigvis ligger Van Gogh-museet rett ved siden av. Jeg fikk ikke billett der heller.

Siden jeg ikke er så løgnaktig at jeg finner på inntrykk fra severdigheter, siterer jeg heller min kompis Trond, som faktisk har besøkt Van Gogh-museet:

– Dette skjønte jeg ikke en dritt av. Et maleri av ei gammal kjerring som sitter og sturer i en krok i ei stue … Nei, dette synes jeg var begredelig.

Nå er Trond IT-mann og ikke kunstkritiker, men han er uansett en mann med sine meningers mot og blikk for detaljer.

Hvis du, som jeg, ikke får til – eller rett og slett ikke vil – besøke de to kunstmuseene, så finnes den fasjonable handlegaten Pieter Cornelisz Hoodtstraat rett i nærheten. Den er det viktig å hverken prøve å uttale eller oppsøke, særlig hvis du har en shoppingglad turkamerat. Selv om hotell Fita (tre stjerner) i parallellgaten, jo er et opplagt fotomotiv.

Cruise blant flytende hus

Den beste måten å se Amsterdam på, er et kanalcruise. Jeg border en av Blue Boat Companys flatbunnede turistfeller litt nordvest for Rijksmuseum, og slår meg
kledelig salongberuset ned på en plass der audioguiden ikke virker. Alt ligger med andre ord til rette for en perfekt tur.

Skipperen bruker skohorn og sleggefett for å buksere oss gjennom trange passasjer og lave broer. På mange av broenes fortau har driftige restauratører satt opp bord og driver uteservering. I en kanal ligger det en svær seilbåt med fem ganger så høye master som alle steinbroene vi har passert. Er den bygget på stedet og skal ligge der til verden forgår?!

På gressbakker og trapper langs kanalene, sitter folk og røyker og koser seg. Og når verbet «røyker» benyttes i Amsterdam, så gjelder det som regel en trompet full av Petterøe’s 5000. Mange av husene er like skeve som røykerne. De norske trelasthandlerne som solgte påler, utstedte ikke 300-års garantier.

Selv med økende fyllingsgrad på blæren og konstant opptatt toalett, dagdrømmer jeg om å bo på en av husbåtene som ligger langs kanalbreddene. Til tross for at mange av dem ikke er bygget for å flytte på seg, koster like mye som en leilighet – og åpenbart trenger vedlikehold.

Etter en times kanaltur sniker jeg meg uten å tipse forbi kapteinslua ved utgangen; lens for euro og klar for lensing.

Vondelparks vandrehistorie

I et tre sitter det jaggu meg en lysegrønn parakitt og kjefter. Eller kommer med ømme lokkerop. Med sin blotte eksistens synes parakitten å bekrefte vandrehistorien om Vondelpark: En gang skal en lastebil full av eksotiske fugler ha veltet i nærheten, og siden har de hatt tilhold i parken.

Til og med i hyperurbane Amsterdam finnes det grønne lunger. Og til og med her er det søtaktig tydelig at disse lungene ikke bare er fulle av frisk luft.

Jeg har egentlig aldri tilgitt mamma at hun kastet konsertplakaten som forkynte at Uriah Heep skulle spille i Bergen en gang midt på 70-tallet. Derfor holder jeg metallskiltet med «Uriah Heep in concert» lenge i hånden på det store loppemarkedet Waterlooplein. Så kommer jeg på at jeg har arvet 114 skjepper usortert rallemikk fra nevnte mamma, og at behovet for mer egentlig er ikke-eksisterende. Skiltet legges tilbake. Rallemikk er forresten sikkert et hollandsk ord, i hvert fall om du legger til en dobbel A: Raallemikk.

Waterlooplein inneholder det meste, inkludert en del piratplater som hadde gitt verdenskjente artister blodstyrtning. Pluss selvsagt brukte klær, Märklinvogner og en filosofisk utseende løshund.

Rembrandts hus ligger rett ved, og der klarte jeg faktisk å løse billett. Bare for å finne ut at det ikke inneholder et eneste maleri.

Det aller største loppemarkedet kalles Albert Cuyp Markt. Her kan du oppholde deg et helt liv uten å mangle noe et moderne menneske forventer å ha for hånden.

Jeg slentrer blant krydder, sko, gatemat og vågalt undertøy med hull til både dette og hint. En selger synger Neil Diamonds «Sweet Caroline» idet jeg går forbi. Et perfekt oppspill til at en nordmann med hang til populærmusikknostalgi, sjenerøst river i «ba-ba-ba»-refrenget.

Kolonistenes kupp

– Vi hadde masse norske gjester før, sier den blide kelneren med indonesisk opphav, – men de har blitt borte. Utrolig nok gjetter vår servitør riktig nasjonalitet på oss med én gang, etter å ha hørt min borddame og meg konversere oss imellom et minutt eller to. Egentlig trengtes ingen rådslagning, for vi skal selvsagt ha rijsttafel. Nederland koloniserte Indonesia i 350 år, helt fram til 1949. Det smarteste tjuveriet de utførte, var å gjøre rijsttafel – som direkte oversatt betyr «risbord» – til noe av en nasjonalrett hjemme hos seg selv.

Når du bestiller rijsttafel, så fylles bordet av små skåler til det ser ut som en gjennomskåret bikube. Kokken setter sin ære i å ha alle smaker, farger, krydderstyrker og konsistenser under solen representert – og slenger for godt mål gjerne inn et par sauser en grandtante på farssiden hviskende videreformidlet oppskriften til på dødsleiet.

Måltidet på Jun Indonesian Cuisine gir restauranten edel medaljeplass blant alle de etablissementer jeg har oppsøkt i min utrettelige jakt på umami, gastronomiske nytelser og tilstoppede arterier.

Never say never to genever

Nederland har ikke bare en nasjonalrett, men også sitt eget nasjonalbrennevin. På baren De Drie Fleschjes setter jeg meg både på et utebord og samtidig fore å smake forskjellen på jonge (ung) og oude (gammel) genever. Dette byggbrennevinet – også kalt hollandsk gin – har vært produsert kommersielt siden 1655. Da hadde De tre små flaskene, som baren ville hett på norsk, allerede fått nederlendere til å snakke enda mer uforståelig i fem år.

Den eldste – og selvsagt dyreste – geneveren har fått en nydelig, vaniljeaktig smak av seks års søt tornerosesøvn på fat.

Mens jeg innbiller meg at jeg lett kan skille mellom jonge og oude, blir min velbehagelige smatting avbrutt av gauling fra en slem gutt uten sko, som bukseres forbi av politiet, trolig tauet ut av coffee shopen rett borti gata. Politiet og de folkevalgte ønsker faktisk nå å forby utlendinger adgang til disse utsalgsstedene for hasj og cannabis, fordi de mener ulempene er for store. Jeg nøyer meg med flytende gift, og konstaterer med perfid glede at brølapens fottøy aldri ble med i politibilen.

«Husk Igors tannlegetime»

Alle jentene i Red Light Districts vinduer fremstår som pornostjerner. Ikke at jeg noen gang har sett et pornografisk videogram, men jeg kjenner da fenomenet av omtale. Det sinnssvake er at jeg går rundt her i en stim av familie-turister. 

Minst halvparten av vindusjentene står og sjekker mobilen, noe som i hvert fall i min bok ikke er et tegn på seksuell opphisselse. Lurer på hvilke østeuropeiske språk de står der og taster på?

Hvis noen hadde kalt meg moralist, så ville nok mine beste venner ledd hest og lenge, men jeg kan virkelig med min beste vilje ikke skjønne hvem som kjøper sex på dette tivoliet. Jeg har en mistanke om at et besøk her med full pakke, inngår i en slags misforstått manndomsprøve for unge briter som er i Amsterdam på utdrikningslag. Jeg har sett dem gå rundt i små grupper, opprømt og med dårlig tannstatus.

Nei, nå må jeg ha en øl – et helt annet sted.

Jordaan og Rembrandtplein

Du har allerede fått streng formaning om å styre unna de mest sentrale strøkene av Amsterdam, men uten noe foreslått alternativ. Her kommer ikke bare ett, men to: Jordaan og Rembrandtplein.

Jordaan er på mange måter Amsterdams Grünerløkka. Hvis du er allergisk mot kafékultur og hipstere, så kan det her være påkrevet med rikelige mengder antihistaminer. Alle andre enn grinebitere, vil imidlertid trives i dette gamle arbeiderstrøket, der du aldri er mer enn et middels talentfullt steinkast fra en kaffe, en øl – eller et eksotisk måltid fra Nederlands gamle søramerikanske koloni Surinam.

En rusletur rundt i Jordaan fører meg mot Anne Franks hus, der den jødiske ungjenta lå i skjul for tyskerne i to år, før hun ble angitt og døde i Bergen-Belsen. Saken engasjerer fremdeles: Så sent som i mars i år, ble en «true crime»-bok, som hevdet å vite angiverens navn, trukket fra det nederlandske markedet på grunn av mangelfull dokumentasjon.

Fikk jeg billett til Anne Franks hus? Selvsagt ikke.

Det er ingen premie for å gjette hvem Rembrandtplein er oppkalt etter. Og hvis navnet ikke setter deg på sporet, så betrakt heller statuen midt på plassen, enn å ringe en venn. Nye venner kan du forresten lett skaffe deg på et av de utallige utestedene her. Min nederlandske nabo Jeroen, som har vært turleder i Den Norske Turistforening, sier dette om forskjellen mellom nordmenn og nederlendere:

– I de norske gruppene ble det ikke snakket så mye, mens det hele tiden ble skravlet og spøkt i den nederlandske gruppen. Hver pause slo nordmennene seg ned med mange meters mellomrom, mens nederlenderne satte seg tett sammen.

En blek og sjanglete kar støttes av kompisene ut av en coffee shop. Her har det utvilsomt vært røykt gress nok til en 18-hulls golfbane. Det ser ut som han kan rape i farger når som helst, men ferden går ustøtt videre.

Nykter, beruset eller skev, Rembrandtpleins sidegater og Amsterdam har noe å by på for alle.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 31 2022

Denne saken ble første gang publisert 22/06 2022.