Utstyrsguide
Sånn lages kroken
Det er mange viktige detaljer på den lille kroken.
Utforming
De fleste kroker lages av karbonstål. Store ruller med stål reduseres i diameter til ønsket dimensjon for kroktype og størrelse. Deretter rettes ståltråden ut og kuttes, kvesses og bøyes.
Der er to hovedmåter å lage krok på: MT-teknologi og NP-teknologi.
MT-teknologi bygger på de første automatiske krokmaskinene som ble utviklet for Mustad i 1877 av oppfinneren Mathias Topp. Disse kjører ståltråden fra rull inn på maskinene, og alle prosesser med forming og skjerping av kroken foregår i samme maskin. I en frekvens på cirka én krok i sekundet, spyttes krokene ferdige ut.
NP-teknologi (NeedlePoint-teknologi) retter og kvesser krokemnet først. Nålespissemnene mates så inn i en maskin som former kroken.
LES MER:
ALT DU TRENGER Å VITE OM KROKEN
KROKER FRA HELE VERDEN
HOVEDTYPER AV KROK
Herding
Etter at kroken er formet – på den ene eller andre måten – varmes den opp til den gløder (rundt 850 grader C). Deretter kjøles den raskt ned. Linefiskekroker råkjøles gjerne i olje, mens sportsfiskekroker herdes i stor grad i saltbad, noe som gir en meget sterk og seig krok.
Nå er kroken herdet, men sprø som knekkebrød. Den varmes så opp igjen til drøyt 200 grader i noe som ligner en bakerovn. Denne prosessen kalles anløping, og gjør kroken sterk.
Den herdede kroken kjøres så i en prosess som kalles CP (Chemically Polishing). Dette er en sterk syreblanding som etser av de ytterste 20 mikron av stålet. Ujevnheter etter produksjonsprosessen glattes ut, og krokspissen blir tynnere og skarpere.
Overflatebelegg
En ubehandlet krok ruster umiddelbart i fuktig luft. Derfor må den overflatebehandles. For sjøkroker har de vanligste beleggene vært tinn/duratin eller nikkel. Belegget påføres i en galvanisk prosess, der det kjøres strøm fra en elektrode av for eksempel tinn, gjennom væske, og belegget avsettes på krokene som ligger i væsken. Duratin er en spesialtilpasset variant av tinn. Ved påføring i en tykkelse på cirka 20 my gir duratin en meget god rustbeskyttelse for kroken. Samtidig blir belegget blankt og tiltalende.
Dull Tin har vunnet stor popularitet i de senere år. Dull tin gir et mindre skinnende belegg enn tradisjonell tinn/durati, men samtidig ikke så matt som Dacromet-krok, som har vært mye brukt særlig på treblekrok de siste 10-årene.
Lakk brukes først og fremst på ferskvannskroker. Brun lakk er vanligst, og brukes blant annet på mark- og fluekroker. Den påføres som klarlakk, men «stekes» brun i en slags bakerovn. En slik lakk er meget sterk. Sort lakk brukes blant annet på laksefluekroker, først og fremst av tradisjonelle og estetiske grunner.
Lakkerte kroker (som for eksempel røde kroker for sjøfiske) er kroker som først er elektrolytisk overflatebehandlet. Krokfabrikantene har det til felles at de synes det er vanskelig å få til en rød lakk som er slitesterk.
Black Nickel er en grå/sort overflate som også er en kombinasjon av elektrolytisk coating og farge. Dette blir nydelige kroker, og er blitt en svært populær coating for saltvannskroker. Også for fluekroker har Black Nickel nå inntatt en dominerende posisjon, der markedet tidligere var dominert av brun lakk.
Stainless Steel er særlig populært for saltvannsfluer og Big Game-kroker, men brukes generelt også mye til sportsfiske i havet. Dette er det mest rustbestandige materialet for krokproduksjon.
Zink-anodisering, som vi kjenner fra skruer og annet som brukes utendørs, er en imponerende overflatebehandling som også er tatt i bruk på kroker. Prosessen er relativt kostbar og ikke så utbredt. Kanskje krokprodusentene er tilbakeholdne med å selge kroker som «aldri» ruster?
Nano-coating er en relativt ny prosess som er kommet for å bli. I denne prosessen tettes porene fullstendig, og man får et meget tynt belegg med maksimal korrosjonsbestandighet, og som samtidig ivaretar krokens skarphet bedre enn et tykt belegg.
Krokøyet
Krokøyets posisjon bunner nok like mye i estetiske og historiske årsaker som faktiske/fysiske egenskaper.
Jeg vil likevel forsøke å forklare noen av forskjellene.
Svært mange kroker har et nedadbøyd krokøye. Dette finner vi blant annet på majoriteten av fluekroker. Teknisk sett kan det argumenteres for «down eye» ved at knuten – i forhold til snørets trekkretning – kommer i posisjon mer rett foran krokspissen, og det kreves mindre kraft for at spissen skal trenge inn i fiskemunnen.
Særlig for kroker med litt lang kroklegg, reduseres fordelen med nedadbøyd krokøye. Hvis du bruker agn som skal træs over krokøyet, for eksempel fjæremark, er rett øye å foretrekke.
Hvis du vil forstå bedre hvordan dette henger sammen, kan du binde én knute på to kroker – én med nedadbøyd krokøye og én med rett krokøye. Plasser fingertuppen (forsiktig) på krokspissen og stram forsiktig. Spissen på kroken med rett øye vil vinkle mer ut enn kroken med nedadbøyd øye.
«Down-eye» vil være med å lukke krokgapet. Oppadbøyd krokøye har en funksjon dersom kroken har kort kroklegg, og ofte vil kroker som har denne øyeposisjonen, «kompensere» ved å ha en svakt innadbøyd krokspiss.
Historien bak fluekroker med oppadbøyd øye er at fortommen skulle peke opp og ikke bryte vannfilmen, når flua ligger på vannet.
Du får en flott knute på en krok med bøyd øye dersom du «sneller» kroken. Da lager du en knute som er som en surring øverst på krokleggen, og der fiskesnøret i avslutning av knuten går gjennom krokøyet. En fordel med denne knuten, er at kroken aldri vil vri seg på knuten, og fisker ekstra godt.
Der er for øvrig en rekke spesialdesign også på krokøyer. Gummimark-krok til sjøfiske leveres med åpent krokøye for at utstyrsprodusentene skal kunne træ innpå en svivel, samt en gummislange. Lignende kroker brukes i Australia, hvor de linker tre kroker etter hverandre (ganged hooks) for å agne med død agnfisk. Hemmeligheten her er at krokøyet herdes spesielt for at det skal kunne modifiseres før bruk.
Mothaker
Barbless-kroker
Fang og slipp med barbless-kroker – altså kroker uten mothaker (angor) – er et stort og viktig tema i mange land. Både i Norge og resten av verden har det vært mothakeløse kroker til både fluefiske og annet fiske på markedet i mange år. Salget av disse har riktignok vært gjennomgående lavt, og det har historisk sett vært vanskelig å få distributører og butikker til å ta produktet inn i sortimentet.
Grunnen til dette er at med dagens kvalitetskroker, microbarbs og herdeteknologi, foretrekker mange å binde fluene sine på kroker med agnor og klemme mothaken ned når det er behov for eller ønske om det. Flere kvalitetsprodusenter har imidlertid gode barbless-kroker på markedet nå.
En av grunnen til at mange foretrekker å klemme ned mothaken selv, er at den lille «bumpen»
(i mangel av et godt norsk ord) over den nedklemte mothaken kan holde litt bedre på fisken enn en krok som er mothakeløs i utgangspunktet.
Ved fang og slipp kan man klemme ned mothaken på alle kroktyper, slik at man minimerer skaden på fisken. Så lenge snøret holdes stramt, er risikoen liten for at fisken kommer seg løs.
Baitholder
Baitholder-kroker, altså kroker med mothaker på leggen, brukes verden over, både til ferskvannsfiske og saltvannsfiske. Her til lands kjenner vi disse krokene best som markkroker til laks og ørret. Mothakene på krokleggen holder agnet på plass og forhindrer at det sklir ned. Tilsvarende kroker brukes mye som agnkroker til filetbiter av sild eller annet.
Ved moderne meite (match) brukes kroker i langt mindre størrelser. Disse træs gjerne tvert igjennom marken, slik at den beveger seg fritt. Lange tradisjoner gjør imidlertid at begge disse teknikkene vil leve side om side i mange år framover.
Bøyfasongen
Bøyfasongen på en krok har ofte navn etter den som designet kroken. Det kan være familienavnet (Kirby), eller stedet der kroken kommer fra (Aberdeen). Navnet på kroken kan også være en beskrivelse av fiskearten den er ment for (Hoodlum) eller agnet som skal brukes (Octopus).
Når det gjelder fluebinding, er kroken, og særlig krokryggen, ryggraden i flua. Skal du for eksempel binde en gammarus eller en reke, vil du gjerne ha en krok med bøyd rygg for å få denne fasongen på flua. Skal du binde en streamer, er det viktig at kroken er lang, for å skape en god fiskeimitasjon.
For klassiske våtfluer er det mange fluebindere som vil ha krok med Sproat-fasong. Den har en lengre og slakkere kurve fra krokbøyen og til den rette krokleggen.
Den aller mest brukte krokfasongen er likevel den «rundbøyde», slik som prototypen på nyere kroker. Her kan man også træ på et messinghode uten problem.
Kvalitetskontroll
Slukene og pilkene vi kjøper, er oftest produsert i Asia. Dette i seg selv er ikke noe problem, men det er gjerne et problem dersom produsenten har montert på en uspesifisert krok fra en billigprodusent. Test kroken selv! Kjøper du flere sluker, tar du den ene og bøyer den med tang. Da kjenner du om den er sterk nok, og om du vil bruke den. En krok av usikker eller dårlig kvalitet holder gjerne helt til du får fisk på den størrelsen du egentlig er ute etter. Selv bytter jeg som oftest ut kroker og splittringer på sluker og pilker dersom jeg er usikker på kvaliteten.
Produsentene må alltid ta hensyn til pris og konkurranse, og følgelig er det mange fabrikanter som ikke tar seg råd til å kjøpe de beste kvalitetskrokene på markedet. Jeg bruker ikke tida mi på å stå og fiske med noe annet enn det beste! Ved å legge i noen ekstra kroner, kan du også oppgradere en standardkrok til høyeste nivå. Det er kroken som fanger fisken, ikke den flotte snella eller annet utstyr.
Offset
Noen kroker er vridde, og har fellesbetegnelsen «Offset». Holder du kroken med bøyen opp og spissen mot deg og fronten på kroken er vridd med klokka, kalles det en Kirbed-krok. En Reversed-krok er vridd den andre veien. Begge varianter fisker naturligvis like godt, og forskjellen er kun av historisk/tradisjonell karakter. For en yrkesfisker som skal håndagne tusenvis av kroker, vil det imidlertid utgjøre en ergonomisk forskjell om spissen er vridd mot eller fra ham.
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2019, og sist oppdatert 27/08 2019.
