Dansker mot strømmen

Fyn: Kuns­ten å lage et sjø­ør­ret­pa­ra­dis

Er det mu­lig å ten­ke mil­jø og pro­fitt sam­ti­dig? De prøv­de på Fyn, og re­sul­ta­tet ble et sjø­ør­ret­pa­ra­dis.

Pluss ikon
LEO­PARD­BUNN: Kyst­lin­ja rundt Fyn er som skapt for sjø­ør­ret.
LEO­PARD­BUNN: Kyst­lin­ja rundt Fyn er som skapt for sjø­ør­ret. Foto: Johannes Radt­ke
Sist oppdatert

Det sies at en sjø­ør­ret­fis­kers beste venn er bi­len. Det er en sann­het som også gjel­der på Fyn – kan­skje en av ver­dens beste sjø­ør­ret­de­sti­na­sjo­ner. Her er en kyst­lin­je på 1100 ki­lo­me­ter som sjø­ør­ret­fis­ker­ne kan bolt­re seg på, og i det jeg cruiser fra fis­ke­plass til fis­ke­plass, på kryss og tvers over hele den 3100 kvad­rat­ki­lo­me­ter stor øya, med grum­se­te dansk vi­se­rock på ste­reo­en, er det nær­mest ufor­ståe­lig at de man­ge el­ve­ne som renner gjen­nom det­te fla­te land­ska­pet ble er­klært døde for 60 år si­den.

Da­gen før fisket Ter­kel Broe Christensen, Martin Porsborg Hemrich og jeg på Tå­rup Strand. Det er et av ste­de­ne om­talt i den om­sten­di­ge fis­ke­gui­den med det fif­fi­ge nav­net «117 fine fyns­ke fiskepladser».

Jeg fis­ket med en hvit, 10 grams silde­sluk, de to and­re med lop­pe­imi­ta­sjo­ner i en­den av flue­for­tom­men. Vi fikk in­gen­ting, men i skum­rin­gen kjør­te vi sør­over, over brua til øya Tå­sin­ge og gjen­nom por­te­ne på Valdemars Slot, og der, i en lang­grunn bukt, kun­ne Martin og Ter­kel sveive inn hver sin lil­le fyns­ke sjø­ør­ret. De var ikke sto­re, men for den­ne jour­na­lis­ten var det et hånd­fast be­vis på at en fel­les kom­mu­nal mål­set­ting, en gjen­nom­ført stra­te­gi og god lag­ånd kan være med på å bygge et ver­dens­her­re­døm­me opp av in­gen­ting.

<b>DEN FØR­S­TE FYNS­KE:</b> På dag to beit jour­na­lis­tens første fysnke sjø­ør­ret på kro­ken. 
DEN FØR­S­TE FYNS­KE: På dag to beit jour­na­lis­tens første fysnke sjø­ør­ret på kro­ken. 

Et stort po­ten­si­al

Vi spo­ler til­ba­ke til be­gyn­nel­sen av 60-tal­let: Danmarks tred­je stør­ste øy er et lap­pe­tep­pe av jor­der og små skog­holt, og jeg ser for meg at de dov­ne, dans­ke bøn­de­ne går rundt og sier: «Kamelåså». Det dyr­kes korn og suk­ker­be­ter, og på kroa skå­les det på dansk vis i Tu­borg og «en lil­le en». Det er ikke man­ge på Fyn som bryr seg om fis­king, og langt fær­re bryr seg om sjø­ør­ret.

Hit kom­mer den dans­ke stats­bio­lo­gen Knud Larsen. Larsen var på man­ge må­ter dan­ske­nes svar på Iacob Søm­me, og på 40-tal­let in­tro­du­ser­te han elek­tro­fiske i Dan­mark. På Fyn put­tet han elek­tro­de­ne i de man­ge el­ve­ne og bek­ke­ne som sild­ret gjen­nom land­ska­pet og er­klær­te de for tom­me å være.

– Larsen sa at Fyn har de beste sjø­ør­ret­bek­ke­ne. Det er bare synd det ikke er noen ør­ret i dem, sier Ter­kel.

Pro­ble­met lå i det kul­tur­land­ska­pet som had­de vokst fram på Fyn i år­hund­re­ne før Larsen duk­ket opp. El­ve­ne og bek­ke­ne var mer el­ler mind­re av­falls­ka­na­ler for jord­bru­ket og øyas hus­stan­der. De var dem­met opp og ret­tet ut, og til­pas­set dyr­king av korn og po­te­ter, og det nær­mest sær­dans­ke fe­no­me­net med vann­møl­ler. Sær­dansk i skan­di­na­visk sam­men­heng, i alle fall. Det fan­tes ver­ken ve­ge­ta­sjon, stein el­ler gytegrus.

Men Knud Larsen plan­tet et frø – el­ler la et rogn­korn, om du vil – og så dro han hjem.

<b>KOB­BER­BAS­SEN:</b> 52 cen­ti­me­ter hogg på kob­ber­bas­sen ved Emtekær Nor.
KOB­BER­BAS­SEN: 52 cen­ti­me­ter hogg på kob­ber­bas­sen ved Emtekær Nor.

Tys­ker­ne

Bi­len cruiser nord­over på Fyn. Vi skal møte den tys­ke fiske­jour­na­lis­ten Johannes Radt­ke. Han for­tel­ler at han be­sø­ker Fyn fle­re gan­ger i året. Nå har han og noen kom­pi­ser vært her i fem da­ger al­le­re­de, og bor i et som­mer­hus på Langø som de har leid for an­led­nin­gen. Over tysk­im­por­tert fro­kost vi­ser de fram bil­der av fisk på både to og tre kilo tatt tid­li­ge­re i uka.

Et­ter kaf­fen kjø­rer vi ut til en navn­løs fis­ke­plass på Nord­skov, helt nord­øst på Fyn. Væ­ret er grått, men lufta hol­der fort­satt på van­net. Små bøl­ger skyl­ler inn over stei­ne­ne, og for­hol­dene lig­ger godt til ret­te for hogg. Bak oss går en bratt skrent 20 me­ter opp, som om lan­det er brutt av som en Bixit-kjeks. Vi job­ber oss bort­over stranda, men et­ter noen fis­ke­lø­se ti­mer, går vi til­ba­ke til bi­le­ne.

Ter­kel vil vise meg en av sine fa­vo­ritt­plas­ser, så mens de and­re kjø­rer et styk­ke sør­over, drar vi lengst ut på Nord­skov og går ut på plas­sen som kal­les Tor­nen. Her på den­ne tup­pen had­de Ter­kel en ma­gisk som­mer­natt for noen år til­ba­ke, kun­ne han for­tel­le. Det kok­te på den lang­grun­ne leo­pard­bun­nen.

Et styk­ke ut i van­net står et par and­re fis­ke­re og lar de be­skjed­ne bøl­ge­ne tref­fe øverst på va­de­buk­se­ne. Det står i fiskeguideboka at ste­det lig­ger midt sjø­ør­re­tens trekk­rute om som­me­ren og høs­ten, men i slut­ten av mars er det fort­satt stil­le, og fore­lø­pig har jeg ennå til gode å få en dansk sjø­ør­ret på kro­ken.

<b>TYS­KER­NE:</b> Fyn er en kjær de­sti­na­sjon for tys­ke sjø­ør­ret­tu­ris­ter. 
TYS­KER­NE: Fyn er en kjær de­sti­na­sjon for tys­ke sjø­ør­ret­tu­ris­ter. 

Det før­s­te nap­pet

Det tok en stund før Knud Larsens frø be­gyn­te å spi­re. Ut­over 60- og 70-tal­let ble vann­kva­li­te­ten på Fyn sta­dig ver­re, men med 80-tal­let kom mil­jø­et og mil­jø­vern inn i folks be­visst­het. Snart ble det etab­lert ren­se­an­legg som hånd­ter­te klo­ak­ken både me­ka­nisk, bio­lo­gisk og kje­misk.

Fyn

Hva: Danmarks tred­je stør­ste øy, og et
re­la­tivt nytt sjø­ør­ret­pa­ra­dis.

Are­al: 3100 km²

Kyst­lin­je: 1100 km

Høy­es­te punkt: Frøbjerg Bavnehøj (131 m.o.h)

Be­folk­ning: 469 724 

El­ver: Cir­ka 50

Fort­satt var sjø­ør­re­tens vand­rings­vei­er inn mot Fyns kjer­ne sper­ret av dem­nin­ger og vann­møl­ler, men en og an­nen lo­kal fiskermand be­gyn­te å smø­re fiske­snel­la. Litt på sam­me måte som jeg har smurt tål­mo­dig­he­ten min, og byt­tet ut silde­slu­ken med bombarda og flua Pat­te­gri­sen, som til­fel­dig­vis er ut­vik­let på Fyn.

Nå får Ter­kel en mel­ding på te­le­fo­nen. Tys­ker­ne har fast fisk på stranda rett uten­for en plass som he­ter Snave noen ki­lo­me­ter len­ger sør. Vi kas­ter oss i bi­len, og par­ke­rer uten­for en gård. Så går vi trak­tor­vei­en over et jorde, og mø­ter Martin. Tys­ker­ne står spredt opp­over den flintsteinsdekkede stranda. Martin har al­le­re­de fått fisk, og snart bi­ter det på flua til Ter­kel. Der­et­ter hog­ger det på Pat­te­gri­sen min.

Ven­te­ti­den er over, og den før­s­te, lil­le fyns­ke ”havørreden” er lan­det, kys­set og slup­pet ut igjen.

Senere den kvel­den, rett før mør­ket hind­rer oss i å finne til­ba­ke over jor­det, kan Johannes for­tel­le om en fisk som glapp litt len­ger sør på stranda. Den had­de an­gi­ve­lig tatt flua rett ved bei­na hans, og spyt­tet den ut like et­ter­på. Han men­te den måt­te være over fire kilo.

<b>REKE­IMI­TA­SJON:</b> Rosa re­ker fun­ge­rer nes­ten året rundt. 
REKE­IMI­TA­SJON: Rosa re­ker fun­ge­rer nes­ten året rundt. 

Even­ty­ret be­gyn­ner

Sjø­ør­ret­even­ty­ret på Fyn be­gyn­te for al­vor i 1990, da da­væ­ren­de mil­jø­sjef i det som den gang het Fyns Amt, Jør­gen Dan Petersen, kom med et ra­di­kalt for­slag: Han ville gjø­re Fyn om til et sjø­ør­ret­pa­ra­dis, og i så måte trek­ke tu­ris­ter til øya. Petersen var ikke spe­si­elt opp­tatt av sports­fis­ke selv, men han så de øko­no­mis­ke og mil­jø­mes­si­ge for­de­le­ne som lå i å bygge opp en bæ­re­kraf­tig sjø­ør­ret­stam­me.

Over­ras­ken­de kjapt fikk han med seg lo­kal­po­li­ti­ke­re og amts­bor­ger­mes­te­ren med på laget, og dan­net ”Havørredeldorado Fyns Amt”. Senere skif­tet pro­sjek­tet navn til ”Havørred Fyn”.

Ide­en var tre­delt, og nes­ten lat­ter­lig en­kel: El­ver og bek­ker skul­le åp­nes, og gjø­res om til gode gy­te­plas­ser for sjø­ør­re­ten. Sjø­ør­ret skul­le klek­kes og set­tes ut. Og tu­ris­men skul­le ba­se­res på sjø­ør­ret­fis­ke.

Som sagt, så gjort: Ved ut­gan­gen av 1992 had­de de fjer­net 100 av 200 re­gist­rer­te sper­rin­ger. I 2005 had­de de fått fjer­net 160 av da 218 re­gist­rer­te sper­rin­ger. Sjø­ør­ret ble klek­ket og yn­gel ble satt ut el­ve­ne, vok­sen fisk kom til­ba­ke og gytte, og ble så­le­des fynsk.

<b>FLUE­FIS­KE:</b> De fles­te sjøørretfiskerne på Fyn tyr til flue­stang, men svært man­ge tar fisk på has­pel også. 
FLUE­FIS­KE: De fles­te sjøørretfiskerne på Fyn tyr til flue­stang, men svært man­ge tar fisk på has­pel også. 

Kom­mer­si­elt
pro­sjekt

«Havørred Fyn er ikke et hip­pie­pro­sjekt, men et kom­mer­si­elt pro­sjekt.»

Og det er en slik re­la­tivt nygytt sjø­ør­ret på 52 cen­ti­me­ter som bi­ter på flua mi nes­te for­mid­dag. Vi har kjørt til Emtekær Nor ved sun­det mel­lom Fyn og Jyl­land, og va­det ut i mud­de­ret i en bukt. På det dy­pes­te går van­net opp til brys­tet. Det er en vind­stil­le sol­skinns­dag og vann­spei­let er flatt som en do­ven øl. Det er ikke tegn på liv noe sted, og jeg har nes­ten gitt opp hå­pet da jeg kas­ter bombarda-dup­pen mot en strøm­kant på vest­si­den av buk­ta. I en­den av for­tom­men har jeg bundet på en Kob­ber­bass, og den rust­bru­ne lop­pe­imi­ta­sjo­nen gjør su­sen. Jeg er i mine egne tan­ker da sjø­ør­re­ten hog­ger, og litt for­fjam­set gir jeg til­slag. Fis­ken sit­ter, og lan­des trygt i hå­ven et­ter noen mi­nut­ter.

Med fis­king fø­les det noen gan­ger som at det gjel­der å kom­me over knei­ka. Når det først bi­ter, bi­ter det igjen og igjen. Vi til­brin­ger hal­ve da­gen i den­ne buk­ta, og alle får både en og to og tre fisker. Det ska­per god stem­nin­g, og i frykt for å vir­ke svuls­tig kjen­ner man seg med ett som en del av en stør­re hel­het.

<b>EN AV MAN­GE:</b> Martin bor på Fyn og har ikke tall på hvor man­ge sjø­ør­reter han har lan­det opp gjen­nom åre­ne. 
EN AV MAN­GE: Martin bor på Fyn og har ikke tall på hvor man­ge sjø­ør­reter han har lan­det opp gjen­nom åre­ne. 

Det er mu­lig jeg er pre­get av stem­nin­gen jeg hus­ker fra Ros­kil­de-fes­ti­va­len da jeg var yng­re, el­ler de be­søke­ne jeg gjor­de til Fri­sta­den Chris­ti­ania i ung­doms­å­re­ne, el­ler de fri­lyn­te, dans­ke fil­me­ne, som «Vil du se min smuk­ke nav­le», som jeg snik­tit­tet på i tid­lig pu­ber­tet, men for meg fram­står Fyn som et enes­te stort hip­pie­kol­lek­tiv. Det vir­ker som om alle her er sam­let rundt sjø­ør­reten, som om det er en slags fel­les enig­het blant alle de lo­ka­le, og jeg ser fis­ke­re over­alt.

Men Ter­kel kan for­tel­le meg at Fyn ikke er noe vok­sen­kol­lek­tiv som i fil­men «Tilsammans».

– Havørred Fyn er ikke et hip­pie­pro­sjekt, men et kom­mer­si­elt pro­sjekt. Må­let var å ska­pe job­ber, også uten­for tu­rist­se­son­gen om som­me­ren. Vi har et stort ma­ski­ne­ri for å ta imot tu­ris­ter om som­me­ren, men det sto stil­le om vå­ren og høs­ten. Men med sjø­ør­re­ten har vi nå tu­ris­ter nes­ten hele året, sier Ter­kel.

<b>IKKE OP­TI­MALT:</b> Den­ne dem­nin­gen fun­ge­rer ikke slik den skal. Sjø­ør­re­ten skul­le fulgt venst­re pas­sa­sje, men en­der gjer­ne til høy­re. 
IKKE OP­TI­MALT: Den­ne dem­nin­gen fun­ge­rer ikke slik den skal. Sjø­ør­re­ten skul­le fulgt venst­re pas­sa­sje, men en­der gjer­ne til høy­re. 

Alle spyt­ter inn

For å få sjø­ør­ret­pro­sjek­tet til å rul­le ble det be­stemt at alle måt­te bi­dra med litt. De ti kom­mu­ne­ne på Fyn, Langeland og Ærø spyt­ter til sam­men inn rundt fem mil­li­o­ner kro­ner i året, og pen­ge­ne for­de­les på tre ho­ved­pos­ter. 45 pro­sent går til klek­king og fis­ke­ut­set­ting. 40 pro­sent går til for­bed­rin­ger av el­ver og bek­ker, og 15 pro­sent går til mar­keds­fø­ring og til­ret­te­leg­ging for tu­ris­ter.

Det en­de­li­ge må­let er å få re­stau­rert alle el­ve­ne og bek­ke­ne, og gjø­re fis­kin­gen bæ­re­kraf­tig slik at de til sjuende og sist kan stoppe ut­set­tin­ge­ne.

I til­legg fore­går det en viss grad av fri­vil­lig­hets­ar­beid i el­ve­ne. Der­iblant er det fle­re fri­vil­li­ge som er med på å leg­ge ned gytegrus, og si­den skar­ven nå har an­kom­met Fyn, med rum­len­de mage og blik­ket ret­tet mot små sjø­ør­ret­un­ger, er det pe­ri­oder hvor det er be­hov for folk som kan stå «smolt­vakt».

– I gjen­nom­snitt får vi gjen­nom­ført ett pro­sjekt i må­ne­den, sier Ter­kel.

Ved 25 års­ju­bi­le­et til Havørred Fyn i 2015 had­de det blitt gjen­nom­ført nes­ten 300 uli­ke pro­sjek­ter. Der­iblant had­de over 200 sper­rin­ger blitt fjer­net, noe som har ført til at mer enn 500 ki­lo­me­ter med bek­ker og el­ver nå er åp­net opp for sjø­ør­re­ten.

<b>FREM MED HÅ­VEN:</b> Lin­da Bol­le­rup Høgh sto klar med hå­ven da jour­na­lis­ten skul­le lande en ør­ret.  
FREM MED HÅ­VEN: Lin­da Bol­le­rup Høgh sto klar med hå­ven da jour­na­lis­ten skul­le lande en ør­ret.  

Prø­ving og fei­ling

Fra Emtekær Nor kjø­rer Ter­kel og jeg vi­de­re til Fjellebroen Havn ved Nak­ke­bøl­le Fjord. På vei­en stop­per vi ved en elv som renner gjen­nom en li­ten lands­by som he­ter Brobyværk. Ter­kel har et be­hov for å vise meg at ikke alle til­tak fun­ge­rer like bra. Si­den noen vann­møl­ler er reg­net som kul­tur­min­ner må man finne and­re løs­nin­ger enn å rive ned dem­nin­ge­ne som fø­rer vann til møl­la. Her har de laget en pas­sa­sje som sjø­ør­re­ten skal føl­ge, men iføl­ge Ter­kel fun­ge­rer den på in­gen måte op­ti­malt. Han me­ner smol­ten ikke fin­ner vei­en ned. Jeg an­tar at en to­tal­re­no­ve­ring av øyas sjø­ør­ret­bek­ker kre­ver en viss meng­de prø­ving og fei­ling.

Ved Fjellbroen havn va­der vi ut rett ved båt­bryg­ga. En li­ten fisk bi­ter på en lop­pe­imi­ta­sjon et­ter fem­ten mi­nut­ter.

Så prø­ver vi oss på et strekke på sør­øst­si­den av hav­na. Der fis­ker vi oss inn i mør­ket før vi kjø­rer hjem.

Da­gen et­ter tar vi noen halv­hjer­te­de kast i om­rå­det rundt Ny­borg fjord, før jeg set­ter meg i bi­len og kjø­rer over Storebæltsbroen i ret­ning Kø­ben­havn.

Vinn-vinn

Så hva har snart 30 år med fo­kus på sjø­ør­re­ten gitt til­ba­ke til Fyn? Det opp­lag­te sva­ret er rene el­ver og bek­ker, og et sjø­ør­ret­pa­ra­dis i ver­dens­klas­se. Men Havørred Fyn er, som tidligere nevnt, ikke et hip­pie­pro­sjekt. Det er et kom­mer­si­elt pro­sjekt som også har skapt 38 full­tids­job­ber, og for fem mil­li­o­ner i året får Fyn og lo­kal­sam­fun­net over det ti­dob­le til­ba­ke.

Sjøørretfisketurismen om­set­ter for mel­lom 50 og 58 mil­li­o­ner dans­ke kro­ner i året. Tro­lig er tal­let i rea­li­te­ten langt høy­ere. Havørred Fyn re­gist­re­rer år­lig rundt 55 000 over­nat­tin­ger på cam­ping­plas­ser og gjest­gi­ve­ri­er som el­lers ville stått tom­me. Og mat skal dem ha. Og klær skal dem ha. Og gjer­ne «en lil­le en».

Det tren­ger nem­lig ikke være noen mot­set­nin­ger mel­lom gode mil­jø­til­tak og kom­mer­si­el­le til­tak. For sjø­ør­re­ten, vann­lø­pe­ne og lo­kal­sam­fun­net på Fyn er det vinn-vinn.

Bio­log Knud Larsen ville vært stolt.

[email protected]

Over­nat­ting

Det er en rek­ke over­nat­tings­mu­lig­he­ter i alle pris­klas­ser og stan­dar­der for sjø­ør­ret­fis­ke­re som vil be­sø­ke Fyn. Her er tre av mu­lig­he­te­ne:

Fish­ing Lod­ge Fyn

Fish­ing Lod­ge Fyns lo­ka­li­te­ter er på Bro­holm Slott som lig­ger sør­øst på Fyn. Slot­tet ble byg­get i 1326, og hu­ser fis­ke­re hele året. De til­byr guider som kan ta deg med langs kys­ten og ut på båt, og i til­legg kan du leie alt av utstyr som du måt­te tren­ge til fis­kin­gen.

Mer info:
www.fishinglodgefyn.dk

Den­mark Fish­ing & Out­door Lod­ge

Den­mark Fish­ing & Out­door Lod­ge lig­ger på den lil­le øya Helnæs sør­vest for Fyn. Ste­det byr på tolv rom, dansk og ita­li­ensk mat, og gui­de­de tu­rer. I til­legg dri­ver de en li­ten fiskeutstyrsbutik, og ut­leie av ka­jak­ker og fis­ke­ut­styr.

Mer info:
www.danmarkfiskelodge.dk

Fyns Hoved Cam­ping

Fyns Hoved Cam­ping lig­ger på top­pen av halv­øy­a Hindsholm, helt nord­øst på Fyn. Cam­pin­gen leier ut hyt­ter, og er ut­styrt med sløye­ben­ker og fry­se­re. De leier også ut fis­ke­ut­styr.

Mer info:
www.fynshovedcamping.dk

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske

Denne saken ble første gang publisert 13/06 2019, og sist oppdatert 11/06 2019.

Les også