En magisk halvtime

Jeg har vært på tur i drittvær i tre dager, og da jeg våkner den fjerde dagen, er det nesten vindstille for første gang. Med gjennomvåte klær og vått utstyr, bortsett fra klærne innerst på kroppen, vurderer jeg sterkt å pakke og komme meg ned fra fjellet og til en varm og tørr bil. Men så er det fiskingen, da. Ikke en eneste fisk har jeg så langt kjent eller fått på land. En ørliten gnist tennes da mobilen viser en værmelding som varsler oppklaring utover dagen, før uværet skal tilta igjen fra kvelden. Kanskje er dette åpningen jeg trenger?

Avgjørelsen tas, og en time seinere er jeg framme ved et spennende vann der jeg vet det går ørret av grov kaliber. Vannet ligger blikkstille, men høyt oppe på himmelen kan jeg se skyer hastig fare av sted, og langt borte i horisonten kan jeg skimte blå himmel.

Små krusninger på vannflaten

Jeg kaster i vifteform og slukfisker vannlagene før jeg forflytter meg til neste kasteplass, men ingen fisk er å kjenne. Jeg fisker monotont og havner i en slags mental boble der kast og forflytting går automatisk. Etter lang tid blir jeg revet ut av boblen idet enkelte solstråler bryter gjennom skylaget og lyser opp omgivelsene.

Som et resultat av høyere temperatur, fordamper tåken som har drevet som sukkerspinn over vannet. Med bedre lys, små krusninger på vannflaten og varmere vær, får jeg for første gang på turen et oppriktig håp om å komme i kontakt med en ørret.

Jeg fortsetter å fiske intensivt, skifter sluker med ulike vekter, farger og mønstre, og setter etter hvert på en Viking Herring i blått og sølv med en stor, svart prikk. Snart er jeg ved en liten knekk i vannet. Knekken ligger i le, og vannflaten her er stram som
folie.

Sikker på at sluken sitter fast

Når det vaker

I et storørretvann vaker det kun under optimale forhold, knapt nok da. Det å utnytte en solrik dag med litt bris er smart, eller test fiskebettet i vann i nærheten der du er kjent. Biter fisken her, er sjansen større i et storfiskvann.

Temperaturforskjeller i vannet har også innvirkning på bettet, dette kan forekomme i ulike deler av et vann, som i grunne viker, steder i le, i inn- og utos og på dypt vann.

Det er enkelt å se bunnen og typiske standplasser i vannet, men også like enkelt for en eventuell fisk å oppdage meg. Et stykke ut i vannet ruver en diger kampestein, nesten så høy at den bryter vannflaten.

Jeg legger et kast over steinen og «mender» sena i lufta slik at den legger seg i en fin bue rundt den. Så lar jeg sluken synke og sveiver den urytmisk innover med små stopp. Akkurat idet sluken skal passere venstre hjørne av steinen, blir det bråstopp, og jeg er sikker på at sluken sitter fast i hjørnet.

Men så beveger sluken seg mot venstre, og sekundet senere begynner sene å dras av snellespolen. Det er slett ikke et bunnapp, men fast fisk! Noen minutter seinere kan jeg håve en flott ørret, type godt voksen. Fisken viser seg å veie 1520 gram, og turen er med det reddet.

En gammel klassiker

Rimelig oppildnet fortsetter jeg å avfiske breddene bortetter, nå i vannets sørøstre del. Her er det langt grunnere, med uryddig bunn med mange undervannsskjær, tverrgående dypere revner i bunnstrukturen og steiner i ulike størrelser, både over og under vannflaten. Av den grunn blir en mer høytgående sluk hektet inn på slukhempen. Valget faller på klassikeren Spesial i kobber og rødt i 10 grams utførelse.

Sjekk været!

Et tips for å kunne følge med på værskifter, er å ha et lite barometer i sekken for å følge med på lufttrykket. Særlig er tendenser mot høytrykk som regel bra, for det er ofte mot høytrykk at fjell-ørreten er mest i bettet. Generelt kan man si at lufttrykk over 1000 hPa ofte gir mer langvarige bettperioder, mens samme fisk kan være langt mer vrien å overliste når trykket ligger under 1000 hPa.

Uten barometer kan man visuelt registrere typiske endringer som gir utslag i lufttrykket, for eksempel når det går fra dårligere vær som regn, tåke, overskyet og mye vind til bedre vær med solstråler, sprekker i skylaget, bedre lys, stigende temperatur og lite vind.

Sola, som nå skinner fra en nesten blå himmel, medfører at en god samling med russefluer benytter anledningen til å sverme over vannflaten. Flere havner i vannet, og brått er det et par gromme fisker oppe og vaker. Den ene ørreten virker å bli skremt da jeg kaster på vaket, og er ikke bitevillig. Den andre derimot …

Full guffe

Jeg legger ut et kast på skrå mot venstre der ørreten vaket, og da skjer ting raskt. Først et realt hogg, etterfulgt av et brutalt rykk i stanga. Deretter en vanvittig tyngde og motstand der snellebremsen bare slurer. Så er det brått noe digert som velter seg i vannoverflaten der ute, og jeg kan konstatere at en skikkelig ørretrugg har gått på. Fisken holder seg i overflaten og plasker og vrir seg kontinuerlig rundt i et forsøk på å lirke seg av kroken, men krokfestet holder.

Snart skifter min motstander taktikk og setter full guffe mot en tydelig grunne der flere steiner stikker opp av vannet. Jeg strammer bremsen ytterligere, og legger så mye press på fisken som jeg tør i frykt for å slite sena. Ørreten lar seg ikke affisere nevneverdig over motstanden og durer inn på grunna og på baksiden av en av de oppstikkende steinene. Dette er full krise, for jeg ser hvordan sena legger seg rundt og tett inntil steinen. Det skal ikke rare gnisningene til før sena ryker.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg tripper på steiner og løper mot venstre det jeg er god for, i et forsøk på å rette ut vinkelen på sena. Utrolig nok går det bra, og jeg får fisken vekk fra grunna og ut på dypere vann. Etter ytterligere minutter med dragkamp der sene tas og gis, er fisken til slutt så pass kjørt at den motvillig kan trekkes over håvkanten og inn i håvnettet.

Et magisk øyeblikk

Værskifte og ørretbett

Været har stor innvirkning på fiskebettet, og særlig de større ørretene lar seg påvirke av rådende værforhold. De sløser ikke med energi om det ikke er tvingende nødvendig. Størst sjanse for godt bett har man ofte når været skifter: Fra langvarig varme til kaldere vær og nedbør. Fra kaldt vær og nedbør til varmere vær med opphold og sol.

På land ligger snart en kubbe av en ørret på 2,6 kilo. Mentalt utladet legger jeg meg på ryggen på svaberget ved siden av troféfisken og nyter øyeblikket.

På himmelen kan jeg se nye, mørke skyer komme drivende inn fra vest. En kikk på klokka viser at jeg i løpet av den siste halvtimen har fått 4,1 kilo med kvalitetsørret. Snakk om å snu nederlag til suksess!

Kort tid etter er omgivelsene igjen grå. Nye regndråper begynner å spre seg utover vannflaten. Den korte fiskemessige åpningen jeg hadde hatt, var nå lukket for godt, og jeg pakker sakene og setter kursen hjemover.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 05 2019

Denne saken ble første gang publisert 30/04 2019, og sist oppdatert 29/04 2019.