Ærefrykt for livet
Mikkjel Fønhus var bare 13 år da han fikk sin første hagle og harehund. Etter hvert endret han holdning til jakta. Han fikk en motvilje mot å ta liv, og skal angivelig ikke ha skutt noe dyr de siste årene han levde.
På 1920-tallet etablerte Mikkjel Fønhus seg som en av landets mest folkekjære forfattere. Han levde for villmarka, dyrene og mystikken, og hadde en utsøkt evne til å formidle historier om skogens mystikk til det norske folk. Men Mikkjel var også en ivrig jeger og fisker, i hvert fall i sine yngre dager.
Hagle og harehund
Fønhus-slekta har holdt til i Sør-Aurdal i Oppland siden før 1500-tallet. De to gårdene Søre og Nordre Fønhus i grenda Hølera var begge i storfamiliens eie fra begynnelsen av 1800-tallet, og hadde skjebnen vært litt annerledes for Mikkjel Fønhus, hadde han nok endt som gårdbruker. Men slik gikk det altså ikke.
Faren hans tok over Nordre Fønhus noen år før Mikkjel ble født, men han skal ha vært i såpass dårlig fysisk forfatning at han byttet yrke med broren, som drev landhandleriet i bygda. I dette landhandleriet ble Mikkjel Fønhus født 14. mars 1894 som Mikkel Arnesen Fønhus. Hans mor, Olava, kom fra en gård noen kilometer lenger sør, og to år senere fikk Mikkel en lillebror. Så døde faren, og Olava satt igjen med de to barna og et landhandleri.
MIKKJEL FØNHUS
FØDT: Sør-Aurdal, 14. mars 1894
Død: Sør-Aurdal, 28. oktober 1973
Hva: Forfatter, friluftsmann, jeger og fisker.
Ga ut 77 bøker, hvorav flere av dem kom ut etter hans død.
Høydepunkt: Utgivelsen av boken «Troll-Elgen» i 1921.
Mikkel skulle vise seg å være en skoleflink og oppfinnsom gutt. Han tilbrakte mye tid i landhandleriet og smuglyttet på skogskarene som kom innom med spennende historier fra jakta. Etter hvert fikk han også selv bli med til skogs, og 13 år gammel fikk Fønhus sin første hagle og sin første harehund. Han kalte bikkja for Bismarck, etter den tyske kansleren Otto von Bismarck.
Senere skal han ha sagt at det var et større øyeblikk for ham å stå med sin første hagle i hånda, enn det var å stå med sine første bok. Det viste seg imidlertid at tenåringen kunne håndtere både bikkja og børsa. Ifølge biografien «Drømmejegeren» av Rolf Brandrud, felte unggutten en gang 11 harer på to døgn.
Skoleflink
I en tid hvor bare én av hundre tok gymnaset, begynte Mikkel på Ragna Nilsens private gymnas i Kristiania i 1911. Til tross for at han gjorde det bra på skolen, mislikte han byen og lukta av kullrøyk. Og når ørreten beit i Begna, dro Mikkel hjem til Valdres så ofte han kunne. Han er ikke å finne på bildet av avgangsklassen i 1913, for da det ble tatt, var harejakta i gang.
Etter gymnaset valgte Fønhus å studere juss på universitetet, men droppet ut i september 1915, til sin mors store bekymring. Mikkel tilbrakte mye tid i skogen på jakt og ved elva med fiskestanga, men kunne ikke leve av skauen alene. Han kunne imidlertid livnære seg som skribent og forfatter. Den første artikkelen han skrev – «En harejakt» – ble trykt i bladet Norske Gutter allerede i 1910 mens han fortsatt gikk på middelskolen.
Dermed begynte den unge mannen nå å sende artikler og historier fra Valdres til landets store aviser, og i 1917, etter å ha blitt refusert flere ganger, fikk han gitt ut debutboken «Skoggangsmand». På bokomslaget sto det Mikkjel Fønhus, og den lille j-en som hadde sneket seg inn i navnet, skulle representere en løsrivelse av odelslinjen på Fønhus og etablere Mikkjel som en selvstendig og fri skribent.
Gode omtaler
Mikkel Arnesen Fønhus var nå Mikkjel Fønhus, og han skildret skogen og skogslivet med poesi og presisjon. Anmeldelsene av «Skoggangsmand» var generelt svært positive. Spesielt var det dyreskildringene og dyrenes liv i møte med jegere som fenget publikum.
Da hans andre bok, «Der villmarken suser», kom ut i 1919, ble han lovprist av Fridtjof Nansen, og da Mikkjel Fønhus’ mest kjente verk «Troll-elgen» kom ut to år senere, ble han en av de mest leste norske forfattere i sin samtid. Samtidig fortsatte han å levere artikler til ulike magasiner og aviser. Blant annet jobbet han en periode for Norske Intelligenz-Seddeler.
Som forfatter hadde Fønhus en filosofi om at han skrev best om det han selv kjente til og opplevde. Derfor beveget han seg etter hvert ut av bygda, og besøkte resten av Norden før han dro ut i Europa, og ned til Afrika og over til Canada. Han gravde gull i Finnmark og hogde skog i Canada. Begge opplevelsene resulterte i bøker.
Fast rytme
I de første årene som fulltidsforfatter sto Mikkjel opp klokken fem på morgenen, spiste og dro til skogs med øks og hogde tømmer for å tømme hodet og bli inspirert. Så dro han hjem, spiste havregrøt og tok seg en blund. Deretter skrev han og leste faglitteratur, før han tok en kveldstur og la seg med en bok klokken åtte på kvelden.
Mikkjel giftet seg med Helga Karlsgot i 1926, og bygde huset på Nissebakken i hjembygda, hvor han bodde resten av livet. Ekteskapet tok slutt noen år senere, og Mikkjel forlot ideen om et rolig familieliv. Nå ønsket han å leve ungkarslivet så lenge som mulig.
Nytt giftermål
Da kompisen Tarjei Vesaas giftet seg med Haldis Moren i 1934, gikk det imidlertid ikke lang tid før han selv giftet seg med Margrethe Frøshaug, og snart fikk de datteren Gudbjørg. Gudbjørg kunne senere fortelle i boka «Mikkjel – Far min» at hennes oppgave, når far og datter skulle på fisketur, var å grave mark. Og Mikkjel hadde strenge krav til hvordan marken skulle oppbevares. Den skulle ligge i jord i en luftig tøypose, og absolutt ikke bringes inn i hus. Det betydde dårlig fiske.
Mikkjel jaktet fortsatt hare, rype, storfugl og rev. Han var på bjørnejakt uten resultat, gaupejakt i Stensdalen og på ulvejakt i Snåsafjellet. I en artikkel publisert i 1945 skrev han at han hver høst siden 1915 hadde vært på revejakt, og han var også på bjørnejakt flere ganger uten resultat. I 1932 felte han sin første og eneste elg, og fra 1957 var han på reinjakt hver høst.
Ihuga naturverner
Men noe var i ferd med å forandre seg hos Mikkjel. Allerede rundt 1920 begynte han å etterlyste et bedre oppsyn med krypskyttere, og innrømmet i en artikkel selv å ha drevet med krypskyting i ungdommen.
Han skiftet også syn på rovfuglsakser, noe han tidligere ikke hadde hatt noe imot, og begynte å skrive mot bruk av snare og saks.
Etter krigen ble Mikkjel en ihuga naturverner, og sloss blant annet mot kraftutbygginga.
Han fikk også en større motvilje mot å ta liv. Han så ikke lenger kampen mellom jeger og vilt som noe ærefullt, men begynte å betrakte dyra som vakre og stolte individer. Han virket preget av dårlig samvittighet, og snakket om å innføre jaktforbud på elg og bjørn. Han var også forut for sin tid da han etter hvert mente at alle jegere burde gjennomføre en skyteprøve for å felle rein og elg. Angivelig skal han ikke tatt et eneste liv de siste ti årene han levde.
Naturens hyllest
«Som forfatter hadde Fønhus en filosofi om at han skrev best om det han selv kjente til og opplevde.»
Den 28. oktober 1973 var 79 år gamle Mikkjel Fønhus på skogstur i Hølera da han segnet om og døde. Han ble gravlagt ved Bagn kirke, og etterlot seg rundt 40 upubliserte manuskripter som senere er utgitt i 12 bind.
Det hører med til historien at en flokk sædgjess kom flygende fra åsen i sør i fin formasjon over kirkegården under begravelsen. De gjorde en sving og fløy enda lavere og enda finere. Så svingte de igjen og fløy over kirkegården en tredje gang før de snudde og fløy tilbake. Det var naturens siste hyllest til mannen som hyllet naturen. 
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv