Tolvsjuen dimmer aldri

Tolvsjuen, eller Browning M2 12,7mm- mitraljøsen, er et usedvanlig vellykket krigsverktøy. Grunndesignen ble utviklet for de amerikanske styrkene mot slutten av første verdenskrig av John Browning. Oppfinneren må ha gjort veldig mye riktig, for våpenmekanismen er stort sett den samme i dag.

I mellomtiden har «tolvsjuen» blitt kjent for å plage fiender og lage (for skytteren) praktfulle hull på opptil to kilometers avstand. Og det i så å si samtlige kriger og væpnede konflikter fra andre verdenskrig frem til i dag, inkludert Vietnamkrigen, Gulfkrigen og i Libanon og Afghanistan.

Mitraljøse med langt liv

Da gardeveteran Hans-Erik Grimsrud ble utdannet til sersjant og lagfører på et mitraljøselag på Heistadmoen for 54 år siden, hadde tolvsjuen for lengst bevist hvilken formidabel ildkraft den leverer. I 1991 var major Grimsrud inne på sin siste rep‑ øvelse. Mitraljøsen var den samme, og det den dag i dag.

Først neste år starter Forsvaret utskiftningen av de gamle tolvsjuerne og erstatter dem med – nettopp – nye tolvsjuer. Inntil 1300 stykker til en samlet verdi av ca. 200 millioner kroner skal kjøpes inn fra produsenten US Ordnance.

Kjøper ny tolvsjuer

Ifølge prosjektleder og major i Forsvarsmateriell, Erik Horst, er årsaken at de gamle våpnene som ble anskaffet under våpenhjelpen fra USA rett etter krigen, begynner å bli preget av slitasje. Grunndesignen er fortsatt uendret.

Den eneste synlige forskjellen er at de nye våpnene med betegnelsen M2 Browning QCB (Quick Change Barrel) får en moderne flammedemper som gjør at skytteren ikke blir blendet av sin egen munningsflamme i mørket, foruten å bli mindre eksponert for fienden.

Ildkraft

– Den gir fortsatt mest ildkraft for pengene, dessuten er 12,7-
mitraljøsen så godt integrert i de eksisterende våpenplattformene at det gjør utskiftingen lettere, forteller Horst.

Browning M2 mitraljøse

Våpenet ble lansert i 1933 som en oppskalert versjon av M1919 Browningmitraljøsen med en langt kraftigere 12,7mm patron.

Kjente kriger det har deltatt i er blant annet andre verdenskrig, Koreakrigen, Falklandskrigen, Gulfkrigen, invasjonen av Irak og krigene i Libanon, Balkan og i Afghanistan. Fortsatt er M2 den mest brukte tunge mitraljøsen i Nato.

De norske «tolvsjuene» er en miks av våpen produsert mellom 1940–1993. De blir nå faset ut og erstattet med 1300 nye.

• Vekt: 38 kg, 58 kg med trefot
  
• Løpslengde: 114 centimeter
  
• Antall bygget totalt: 3 millioner
  
• Skuddtakt: 450–1300 skudd per minutt avhengig av versjon
  
• Prosjektilhastighet: 900 m/s
  
• Maksimal rekkevidde: 2500 m

I en klassisk filmscene fra «Kellys helter» står Clint Eastwood som en cowboy på utsiden av Sherman-stridsvognen mens han fyrer løs med Browning-mitraljøsen i duell mot tyske Tiger tanks i de trange gatene i en fransk landsby under andre verdenskrig.

Respekt

Dagens seanse er ikke fullt så løssluppen. Hans Majestets Kongens Garde har stilt med en pansret Sisu der vi kjører rundt på et jorde utenfor Gardeleiren i Oslo. Med Grimsrud på plass som toppskytter med 360 graders skuddfelt, virker allikevel ekvipasjen med mitraljøsen fryktinngytende nok til å sette seg i respekt – slik den alltid har gjort.

– Primærfunksjonen til tolvsjuen er stor ildkraft, foruten evnen til å ta ut mål på lang avstand. Ut til 1200 meter for lettpansrede mål, 1800 meter for myke, forklarer Grimsrud.

Da han lærte å bruke mitraljøsen, veide den 38 kilo, samme vekt som erstatteren får.

– Vi monterte den på lasteplanet på «kvartingen», en Dodge 3/4tonn truck med luftmålstativ. Eller så bar vi den. To mann på våpenet, én på trefoten, foruten to ammunisjonsbærere. Det går også utmerket å trekke den på pulk. Selv om den var tung, ble vi litt glad i den og døpte vår til «Oktobra», sier han.

Tung

På grunn av vekten har tolvsjuen likevel primært vært brukt som bevæpning på kjøretøy, skip og fly. Både fregattene og korvettene i marinen bruker 12,7mm ved siden av kanonen.

Som flybevæpning ble 12,7mm utkonkurrert av 20mm-maskin-
kanonen etter krigen, men under andre verdenskrig ble mitraljøsen brukt på samtlige amerikanske jager- og bombefly.

Bakkeangrepsflyet P-47 Thunderbolt brukte hele åtte 12,7mm som var kalibrert slik at kulestrømmen sammenfalt ca. 350 meter foran flyet for å rive tog og stridsvogner i filler. Det sies at rekylen fra de åtte mitraljøsene kjentes som å tråkke på en bremsepedal oppe i flyet.

I alt ble det produsert to millioner eksemplarer av M2-mitraljøsen under krigen.

Softmount

For norske styrker i Afghanistan innså man raskt verdien av å ha en tolvsju montert på kjøretøyet når man dro ut i felt. Fordelen med å ha lengre rekkevidde på våpnene enn fienden er åpenbar, og med tolvsjuen kunne man lettere holde motstanderne på avstand.

Hvert 12,7mm-prosjektil veier fra 43 til 47 gram, avhengig av type. Med en hastighet på 900 meter i sekundet, gir det nok gjennomslagskraft til å ødelegge lettpansrede kjøretøy.

Til å ødelegge fiendens materiell, gjorde tolvsjuen god nytte frem til 1980-tallet da moderne panserstål begynte å bli for seigt.

– I tillegg opplevdes tolvsju som tung og dvask, og med de stativene man den gang hadde, var det vanskelig å oppnå byger av treff i målene på grunn av rekylen, forteller forfatter og våpenekspert Folke Myrvang.

Redningen for våpenet på verdensbasis skulle bli to norske oppfinnelser.

Nyfødt i norsk vugge

Daværende Vinghøg Mekaniske Verksted på Nøtterøy hadde jobbet for Forsvaret siden 1950. De ble utfordret til å utvikle et nytt montasjesystem, og klarte etter tre uker å komme opp med sin Softmount for bruk på kjøretøy.

Med en rekyldemperløsning i en vugge og forbedret optisk sikte, ble det mulig selv for helt utrenede skyttere å sette presise byger i målene, selv på lang avstand. Vinghøg og senere Kongsberg Defence Systems utviklet senere den fjernstyrte våpenstasjonen Protector der skytteren sitter beskyttet inne i kjøretøyet og kan operere 12,7mm-mitraljøsen med skjerm og kontrollstikke som et skarpskyttervåpen .

Marineversjonen Sea Protector er også i bruk på alle marinens kampfartøy.

Nye ammunisjonstyper

Kronen på verket ble de nye ammunisjonstypene som ble utviklet av Raufoss (i dag Nammo), blant annet 12,7mm multipurpose (MP) prosjektilet. Det består av en tungvektskjerne av wolframkarbid omgitt av en eksplosiv og brannstiftende komponent for å trenge gjennom 22 millimeter tykt panserstål.

– Nå er det ikke noe problem å ta ut mål i bevegelse på en drøy kilometers avstand med bruk av sporlys, sier sersjant i Garden, Adrian Nordstrand, mens han kjører Sisuen.

Med en «beltecocktail» med sporlysammunisjon for å sikte seg inn, og mulitpurpose og panserbrytende ammunisjon for å myke opp målet, kan man gjøre livet surt for pansrede kjøretøy også.

– Egentlig ganske utrolig at tolvsjuen er 100 år gammel. Men mekanismen er genialt enkel og hvorfor endre noe som fungerer?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17, 2019