Vil være tilstede

På fredag er Stian Barsnes Simonsen programleder for Melodi Grand Prix Junior for sjette gang. Men det er første gang sønnen Teodor er med på forberedelsene.

- Teodor er med meg en time eller to hver dag. Jeg er frilanser, og har ikke mulighet til å ta vanlig pappapermisjon.

Egentlig kunne programlederen tenkt seg å være hjemme et helt år.

- Hvis jeg hadde hatt den friheten, ja. Men jeg er nødt til å jobbe når jeg får tilbud om det. Og jeg skryter ikke av det, at jeg jobber mye og er pappa samtidig. Jeg er ikke en sånn superpappa, og det skal ikke være idealet, heller. Jeg synes at foreldre bør jobbe mindre i den fasen vi er i akkurat nå. Vi må ikke se ned på foreldre som ønsker mer tid sammen med barna, og prioriterer bort jobben for en stund, sier han.

Brutal likestilling

Til tross for mye jobbing, er han høyst til stede i den lille guttens liv. En kollega omtalte parets arbeidsfordeling som "den mest brutale form for likestilling jeg noen gang har sett".

- Kona tar han om natten, og jeg om morgenen. Det er gulltimer for meg å få være sammen med ham. Så kommer han til meg på jobben, og blir noen timer. Og jeg legger ham hver kveld, sier han.

Stian har vært med helt fra starten. Det krever et og annet fra mor også, for at far skal kunne bli en like viktig omsorgsperson.

- Hun har vært modig. Jeg har vært en del alene med ham helt fra begynnelsen av, og vi har trosset helsestasjonen når det gjelder både smokk og flaske. Jeg tror nok at de fleste fedre hadde blitt mer interessante for barna sine hvis de hadde fått gi litt mat hver dag, ler han.

Foreldrenes ansvar

Det vet de fleste småbarnsforeldre som prøver å få ukekabalen til å gå opp. Ekteparet Barsnes Simonsen er ikke noe unntak.

- Man er sliten på en helt annen måte nå. Du får en overdose av den logistikkgreia, og er nok helt på grensen av hva det er mulig å orke. Du blir jo også sliten av alt du ikke får gjort, det gir dårlig samvittighet, sier han.

Samtidig mener den nybakte pappaen at foreldrene selv må ta ansvar, og ikke overføre oppdragelsesrollen til andre.

- Mange foreldre stoler på at andre skal ta ansvaret de selv burde tatt. Ta for eksempel kosthold og fysisk aktivitet. Det har aldri vært større fokus på helse og trening blant voksne. Samtidig øker antall barn som er helseskadelig overvektige før skolealder betraktelig for hvert år som går.

Barsnes-Simonsen har jobbet med barn i mange år, og har blant annet innført sukkerforbud for barna før innspilling. Han vet hvordan de påvirkes.

- For en stund siden så jeg et debattprogram om hvem som har ansvaret for fedmeepidemien. Der satt det altså fire voksne mennesker og diskuterte det, og det ble ikke sagt ett ord om foreldrenes ansvar. Det var skolen og samfunnet sin skyld!

Han tar en liten pause, bare for å trekke pusten.

- Det handler ikke bare om kompetanse blant foreldrene, for det har de fleste nå. Det handler for det meste om dårlig tid. Men man kan ikke overlate så viktige ting til andre. Det er skolens oppgave å gi barna fysisk aktivitet. Men det er ikke skolen og barnehagens oppgave å trimme feite unger!

Selv kan han spare seg for både turer og timer i skisporet. Men det må uansett gjøres.

- Jeg er definitivt ikke skogens mann. Men det er min oppgave at Teodor får positive opplevelser og motivasjon til fysisk aktivitet.

Bråkjekk og ambisiøs

Stian Barsnes-Simonsen har klare meninger om hvordan han selv vil forvalte papparollen.

- Jeg tror man må bestemme seg for å være til stede. Man må legge til rette for å gi riktige verdier. Jeg er klar for utfordringene som kommer, men jeg håper å slippe å få høre "Jammen, du var jo aldri til stede". Det må være det verste, sier han.

Foreldrenes ansvar

Alt har sin pris. Det vet de fleste småbarnsforeldre som prøver å få ukekabalen til å gå opp. Ekteparet Barsnes-Simonsen er intet unntak.

- Man er sliten på en helt annen måte nå. Du får en overdose av den logistikkgreia, og er nok helt på grensen av hva det er mulig å orke. Du blir jo også sliten av alt du ikke får gjort, det gir dårlig samvittighet, sier han.

Samtidig mener den nybakte pappaen at foreldrene selv må ta ansvar, og ikke overføre oppdragelsesrollen til andre.

- Mange foreldre stoler på at andre skal ta ansvaret de selv burde tatt. Ta for eksempel kosthold og fysisk aktivitet. Det har aldri vært større fokus på helse og trening blant voksne. Samtidig øker antall barn som er helseskadelig overvektige før skolealder betraktelig for hvert år som går. Dette er illevarslende, for mange barn kan bli fysisk og psykisk skadelidende av det resten av livet.

Barsnes-Simonsen er engasjert nå. Han har jobbet med barn i mange år, og har blant annet innført sukkerforbud for barna før innspilling. Han vet hvordan de påvirkes.

- For en stund siden så jeg et debattprogram om hvem som har ansvaret for fedmeepidemien. Der satt det altså fire voksne mennesker og diskuterte det, og det ble ikke sagt ett ord om foreldrenes ansvar. Det var skolen og samfunnet sin skyld!

Han tar en liten pause, bare for å trekke pusten.

- Det handler ikke bare om kompetanse blant foreldrene, for det har de fleste nå. Det handler for det meste om dårlig tid. Men man kan ikke overlate så viktige ting til andre. Det er skolens oppgave å gi barna fysisk aktivitet. Men det er ikke skolen og barnehagens oppgave å trimme feite unger!

Selv kan han spare seg for både turer og timer i skisporet. Men det må uansett gjøres.

- Jeg er definitivt ikke skogens mann. Men det er min oppgave at Teodor får positive opplevelser og motivasjon til fysisk aktivitet.

Bråkjekk og ambisiøs

Stian Barsnes-Simonsen har klare meninger om hvordan han selv vil forvalte papparollen. Han er klar for eventuelle konflikter med et trassig barn, eller en utfordrende ungdom, for den saks skyld.

- Jeg tror man må bestemme seg for å være til stede. Man må legge til rette for å gi riktige verdier. Jeg er klar for utfordringene som kommer, men jeg håper å slippe å få høre "Jammen, du var jo aldri til stede". Det må være det verste, sier han.

Plutselig tar han seg i den siste halvtimen med moral og krass kritikk.

- Ha! Jeg føler meg som når jeg var 15 år! Jeg kan alt og vet alt, enda han bare er en liten klump med armer og bein. Snakk med meg om tre år igjen, da er jeg nok mer ydmyk.

Han vrir seg, gnir hender og humrer.

- Jeg har nettopp begynt, og kommer nok til å få noen aha-opplevelser. Men jeg tillater meg å være bråkjekk og ambisiøs. Jeg skal tørre å feile. Jeg får ta en evaluering og oppsummering etterhvert.

Denne saken ble første gang publisert 03/09 2008, og sist oppdatert 29/04 2017.